Når lærere på videregående skoler i dag diskuterer Aleksander den store, er det en realitet at de færreste elevene vet noe om ham. En elev kan komme med et kuriøst spørsmål: “Ble ikke Aleksander den store drept av en mygg?" Jo, den gamle, greske helten kan ha fått malaria fra en mygg som førte til hans død, men det finnes andre like sannsynlige årsaker til hans død. Er det alt elevene vet om en av de største heltene som noen sinne har vandret på jorden?

Å forstå Aleksander den store er å forstå hvor vi er som mennesker. De gode egenskapene hans kan vi feire og strebe etter, og feilene hans kan vi bli klokere av og dermed åndelig rikere.

Aleksander den store

Jeg har kalt Aleksander den store en gammel, gresk helt, selv om han teknisk sett var makedonsk og kom fra den lille nasjonen nord for Hellas. Likevel er den makedonske kulturen det vi generelt tenker på som gresk kultur, som inkluderer å snakke det greske språket, tilbe de samme gudene og se på grekerne som sine landsmenn i kampen mot de truende perserne.

I det fjerde århundre før Kristus var denne kampen datidens viktigste hendelse. Ved siden av det relativt lille området, Hellas og Makedonia, strakte det gigantiske Perserriket seg fra dagens Tyrkia ved siden av Europa ned til Egypt i Nord-Afrika og helt til Indus-elven i dagens Pakistan i Asia. Alexanders folk levde i århundrer i Perserrikets skygge etter å ha blitt invadert to ganger i løpet av det forgående århundre og etter at de to ganger med suksess hadde bekjempet de persiske inntrengerne.

For å gjøre saken enda verre spilte perserne muligens en birolle i drapet på Aleksanders far, kong Filip II. Dermed gjorde Aleksander det utenkelige: Han seiret slag etter slag med sin perfekte disiplin og enkle, men effektive kampformasjon av låste skjold og lange spyd, kjent som den makedonske falanksen. Med sin langt mindre hær skar de tvers gjennom den persiske hæren i kamp etter kamp til han var konge over hele verden, i hvert fall slik grekernes kjente verden.

Han dro til og med videre, gjennom Khaibarpasset i Hindu Kush-fjellene i India. Aleksander snudde ikke før troppene hans, syke av hjemlengsel og skader, gjorde mytteri. Han dro tilbake en annen vei og erobret mens det bar hjemover. Alt dette ble oppnådd da han var mellom 20 og 32 år!

Takket være den store suksessen hans, ble den greske kulturen bevart fra trusselen om ødeleggelse. Kulturen fra den greske gullalder, Sokrates sin dype visdom (som jeg tidligere har skrevet om), utsøkte realistiske skulpturer, banebrytende arkitekturer og tragedier og komedier ble bevart fra trusselen om ødeleggelse og inspirerte senere blant annet Shakespeare.

Aleksander grunnla også byen Alexandria i Egypt som med sitt enorme bibliotek og 40-etasjers fyrtårn, ble det intellektuelle og økonomiske sentrum for vestlig sivilisasjon i århundrer og etterlater en kulturell arv som ble arvet av romerne i deres republikk og imperium. Alt dette, kort fortalt, er grunnen til at Aleksander er stor.

Hvordan ble Aleksander stor?

Hvordan denne mannen gjorde alt dette, er et annet spørsmål. De populære fortellingene i dag gir oss svært lite svar. På den negative siden av spekteret av disse populære fortellingene var han en imperialistisk hvit mann som undertrykte andre, uansett hvor han gikk. På den positive siden var han en bekymringsløs, praktfull ungdom, kanskje drevet av testosteron, med en enestående sans for eventyr.

Les mer

Den siste tolkningen blir forsterket av det faktum at ut av Aleksanders ekstraordinære liv dukket det opp en utrolig rekke fantastiske historier og legender. Da han var gutt, ble for eksempel en uregjerlig hest brakt til riket hans og avvist av faren. Men Aleksander observerte fort at hesten bokstavelig talt var redd for sin egen skygge og kunne roes ned ved å vende den rolig bort fra skyggen. Historien forteller at Aleksander forvandlet dette ville dyret til sin trofaste hest, Bukefalos, som fulgte ham i slag etter slag.

Det sies også at Aleksander, som ble undervist av den gamle, greske filosofen Aristoteles, var så lidenskapelig begeistret i de eldgamle episke diktene til Homer at han, da han først kom inn til det persiske riket, valgte å gå i land på det eldgamle stedet Troja som ble omtalt i Homers «Iliaden», mens hæren hans gikk i land et annet sted.

Under erobringen hans senere, sies det at Aleksander møtte på den gordiske knuten. Det var en enorm tauknute på en gammel stridsvogn. Legenden sa at den som kunne løsne den, ville bli verdens hersker. Aleksander tok ett blikk på knuten og kuttet den deretter av. Han klarte å løse den på en måte. Her kommer uttrykket «å kutte den gordiske knuten» fra som betyr å løse et komplisert problem med en løsning som er enkel og litt røff.

Det er også en historie om Aleksander som møter den hjemløse filosofen som ligger på gaten, Diogenes og som ber Aleksander om å slutte å blokkere for solen. Aleksander blir så inspirert av Diogenes fullstendige ignorering av jordisk rikdom og status, ja, så mye at han sa: "Hvis jeg ikke var Aleksander, ville jeg vært Diogenes."

Denne opplyste, ikke-materialistiske følelsen til Aleksander virker likevel motsatt av andre historier om hans tyranniske tendenser. Da en filosof for eksempel fortalte Aleksander at den verden vi lever i, bare er en del av utallige antall verdener. Aleksander begynte å gråte fordi han ikke kunne erobre dem alle.

Enten det er fiksjon eller fakta, er alt dette fantastiske ornamenter i historiens billedvev. De forteller oss imidlertid ikke sammenhengende eller pålitelig hvordan Aleksander ble så stor. Hver for seg fører de oss inn på en vei av bisarre og meningsløse trivialiteter, slik at alt en elev husker, er en latterlig og ubetydelig mulighet for hvordan Aleksander den store døde.

Derfor er det lærerikt å rette oppmerksomheten mot den tidligste historiske kilden om Aleksander den store. Diodorus Siculus (90-30 f.Kr.) var en gresk historiker som skrev flere hundre år før alle andre bevarte kilder. Fra Diodorus kan vi pålitelig finne de definerende egenskapene som virkelig presenterer historien om Aleksander den store for oss; spesielt egenskapene eller dydene som brorskap, gode manerer og tro. Men hva betyr egentlig disse begrepene? Det skal vi se nærmere på neste gang.

Evan Mantyk er en engelsklærer i New York og president i "Society of Classical Poets".