Kunnskapen om spiselige planter i naturen er gammel, men ikke allmenn som før i tiden. Dette forteller Kerstin Riedel, som siden slutten av 1980-tallet har lært denne kunnskapen til både voksne og barn. Det handler om så vel ugress som vakre blomster.
Fra 1989 har Kerstin Riedel i Uppsala undervist om spiselige planter i naturen, blant annet som en del av en videreutdanning av personell på førskoler og skoler. Det som driver henne, er fremfor alt å spre kunnskap om at man kan spise ville planter.
Den kunnskapen har vi hatt i mange hundre år. De som hadde kunnskaper om hvilke planter man kunne spise, var kvinnene. Denne kunnskapen har vi ikke vært flinke til å skrive ned.
Hun forteller at kvinnene delte kunnskap med hverandre, og hvis du var invitert hjem til noen, kunne du ta plantene dine med deg.
Da gikk de ut i sin lille hageflekk og plukket de vekstene som fantes der og tok med en liten bukett. Kvinnen som tok imot dem, satte plantene i vann og naturligvis var det noen som fikk røtter. De tok vare på dem, og de plantene som hadde fått røtter, ble plantet i hagen. På denne måten beholdt de den gamle kulturen og kunnskapen blant kvinnene.
Hun forteller at det i den senere tiden har kommet stadig flere bøker om ville, spiselige planter og at det har blitt populært.
Barn synes at det er kjempespennende. Det barn lærer seg gjennom å gjøre ting selv og se med sine egne øyne, det husker de.
– Kerstin Riedel
Når hun har lært opp voksne, kan de i sin tur lære barn.
«Barn synes det er kjempespennende. Og det barn lærer seg gjennom å gjøre selv og se med egne øyne, det kommer de til å huske.»
En av de plantene som sees på som ugras, men som Kerstin synes er svært brukbar, er skvallerkål. Bladene har kryddersmak med en tone av lakris og kan anvendes slik vi bruker spinat; fersk eller tilberedet. Av skvalderkålens blomster kan vi lage god saft.
«Dette gjør man før den setter frø. Blomsten er svært vakker og ser ut som en hundekjeks.»
Saften lages etter samme oppskrift som hyllebærsaft.
Av bladene lager hun også chips. Da bruker hun de lyseste bladene som ser ut som geiteføtter, fordi hun synes at de er best. Hun steker dem i litt olje slik at de stivner, men fortsatt er grønne.
«Dette går ganske fort fordi bladene er så tynne. Når de har stivnet, tar du dem av varmen og salter dem. Da smaker de ikke kål, men har litt lakrissmak; en spesiell smak.»
Dette er noe både barn og voksne alltid har likt på kursene hun arrangerer.
«Det kan vekke interesse for ville vekster i naturen, og selv om de bare kjenner igjen den planten, så vet de at av den kan de lage chips.»
Kerstin bruker også løvetann. Av knuppene lager hun egne kapers, men fordi de blir bitre når stilken har blitt en centimeter, gjelder det å ta dem tidlig.
«Da må jeg helt ned i løvetannplanten og finne de knoppene som ligger ned mot bakken. De er ikke det minste bitre.»
Knopper fra tusenfryd passer også bra som kapers. Kok da opp knopper med 1 del 12% eddik og tre deler vann og salt. Til 200 knopper trenger du omtrent 300 ml veske. Hell dette på syltetøyglass og oppbevar det kaldt og mørkt i en uke. Da er de klare til å spises.
Hun sier at den litt bitre smaken hos løvetann kommer fra det grønne under de gule kronbladene, men at det fremdeles er godt å steke knopper på lengre stilker og blomster.
«Bitterheten er bra for kroppen, så det er ikke noe farlig å spise det.»
Kerstin tipser også om å steke løvetannbiff. Da fjerner hun først bort det bitre ved å la blomstene ligge en stund i vann med eddik. Du heller så ut vannet, skyller blomstene og klemmer vannet ut. Deretter legger hun dem i en plastpose med mel, salt og pepper.
«Det blir en panering, og så steker jeg dem i stekepannen.»
En lærer som gjorde dette med elevene, har fortalt at barna trodde det var kjøttboller.
«Da fikk de barna til å spise dem. Løvetannblomstene drar seg sammen av varmen slik at de blir runde, og av melet får man en brun steikeflate; altså får man kjøttboller.»
Av melketistelens blader lager Kerstin gjerne te. Bladene tar man helst før planten har begynt å blomstre. Det går fint å bare tørke bladene på et brett - men unngå direkte sollys. Etterpå legges de i en boks slik at de oppbevares mørkt og tørt.
Hun sier at te av geitramsblader kan være den nordiske urteteen som minner mest om vanlig svart te i smaken.
«Hvis man blander like deler asiatisk te og geitramsblader, så får du en te som er klart overlegen te fra teposer.»
Kerstin anbefaler spesielt fermenterte blader som da får en røyksmak, som svart lapsang-te. Slik te ble solgt ved århundreskiftet i Finland og Russland og gitt for å være ekte, kinesisk te, forteller hun.
For å fermentere bladene ruller du dem først hardt og legger dem i en plastpose som man suger luften ut av. Posen skal etterpå oppbevares på et varmt sted, som for eksempel oppå kjøleskapet, i tre døgn. Deretter lar man bladene tørke på et brett.
Senere på sommeren bruker hun tørkede frø fra brennesle og meldestokken i brødbaking og müsli. Hun plukker plantene når de er tørre og legger så buntene opp ned i en papirpose. Den henger hun på et mørkt og luftig sted. Mens vekstene tørker, dunker hun av og til litt på posen. På denne måten løsner de fleste frøene. Resten kan skrapes av når de har tørket noen dager.
Interessen hennes for spiselige, ville planter ble vekket i 1977 med en avisartikkel som handlet om løvetann som mat.
«Vi hadde ikke så mye penger da med to små barn. Jeg har måttet lære meg å holde kostnadene nede, så dette var kjempeinteressant; kunne plukke fra naturen.
Vi plukket og så og lærte oss ved hjelp av bøker om planter. Slik begynte det.
En bok om spiselige vekster hjalp henne videre, og om sommeren gikk hun rundt med barna og utforsket vegetasjonen.
«Vi plukket og så og lærte oss ved hjelp av bøker om planter. Slik begynte det.»
Kunnskap om ville, spiselige planter har vært viktig i tøffere tider og er bra å ha for fremtiden, mener hun.
«Vi har kanskje ikke alltid alt det vi trenger, så da trengs denne kunnskapen.»
Kerstin foreslår også å lage blomsterkaker. De er enkle å lage og blir som små kunstverk til kaffen. Hun forteller at en bekjent ga henne ideen og at hun siden har prøvd ulike vekster. Kerstin er i utgangspunktet førskolelærer og ser et pedagogisk poeng med kakene.
«Dette er en bra måte å lære seg om planter. Den som baker blomsterkaker, må vite hvilke vekster man kan bruke.»
Først velger vi planter som er spiselige og vakre. Vi kan legge friske planter på kakedeigen, men Kerstin tipser om å først legge dem en halv time i press.
«Da blir blomstene flate og litt tørre.»
Fordel plantene ut på et bakepapir. Legg et stykke papir og en stekeplate oppå. En tung bok kan gi mer trykk på plantene.
Lag en mørdeig. Deigen må ikke være for hard fordi den skal kunne kjevles ut. Kjevle deigen mellom bakepapir til 0,5 centimeters tykkelse. Stans ut (gjerne med et glass) og pynt deretter kakene med plantene. Hvis du kjevler oppå med bakepapir imellom, fester vekstene seg på kaken.
Stek dem så på 175 grader i ca. 9 minutter. Kakene kan fryses.
Kontakt gjerne journalisten: [email protected]
FAKTA
SPISELIGE VEKSTER
Brennenesleblader kan forvelles raskt og brukes til pesto. Tørkede blader blir te eller knuses til pulver i brød eller smoothies.
Løvetannblomstens knopper, blomster og blad brukes på ulike vis. De gule kronbladene kan strøs over salat eller tørkes til te.
Skvallerkål kjennetegnes av at de lysegrønne nye bladene danner en trekant og ser ut som geiteføtter og at stilken er trekantet. Bladene anvendes som spinat, men har en litt kraftigere, krydret smak.
Geitramsskudd kokes som asparges og spises med smør. Bladene har en frisk, mild smak og brukes i salat eller tørkes til te.
Fuglevikkens blader ligner på spinat i smaken og kan brukes i salat eller tilberedes. Tørkede frø passer i brød og müsli.
Blader fra rylliken har en litt sterkere smak og er gode som krydder i salat og suppe.
Tusenfrydblomster og -blader er gode. Spesielt gode er de innerste bladene i bladrosetten. De kan spises ferske. Blomsterknoppene smaker nøtteaktig og kan brukes som kapers. Pynt maten med blomstene.
Syrinblomster er gode til å lage saft av, og blomstene kan fryses i isbiter.
