Knut Hamsun var en pioner i den moderne litteraturen med sine psykologiske, tettpakkede skildringer. Før modernister som Joyce og Woolf brukte han den indre monologen. Hamsuns vitalitet og betydning som verdensforfatter beveger seg imidlertid utover litterære strømninger.
Gjennom hele sitt voksne liv avskydde Knut Hamsun England. For Hamsun, som var antiimperialist, sto det imperialistiske England for tyranni. Han var blant annet en tidlig og sterk kritiker av den britiske imperialismens undertrykkelse i Sør-Afrika.
Hamsuns avsky mot England var ikke begrenset til imperialismen. Han mente at Storbritannia og til og med USA sto for kulturfiendtlig materialisme, industrialisme og "den moderne tids ånd" som han mente bidro til dekadanse og åndelig forfall.
I håp om å dempe Englands og USA's politiske og kulturelle innflytelse satte Hamsun tidlig sin lit til kulturlandet Tyskland, som knapt kunne sies å være moralsk og politisk belastet. Da andre verdenskrig brøt ut, stilte Hamsun seg på Nazi-Tysklands side. Han ønsket å se Europa samlet under tysk styre. Han så ingen annen måte å bekjempe den britiske imperialismen og stoppe den åndelige "pesten" som England og USA sto for.
Hamsuns betydning som forfatter er ubestridelig, til tross for hans politiske standpunkt.
Hamsuns støtte til Nazi-Tyskland må ses på som et moralsk svik. Men var det ikke også et moralsk svik da store deler av verden lukket øynene for det problematiske ved de mange forfatterne og kunstnerne som støttet Sovjetunionen, både under og etter krigen? Få reduserte for eksempel Bertolt Brecht og hans litteratur til stalinisme og stalinistisk terrorvelde.
Det er forståelig at det i Norge, som opplevde at en av landets mest anerkjente nasjonalforfattere tok parti med Nazi-Tyskland under okkupasjonen, var et traume som gjorde det vanskelig for mange nordmenn å skille politikeren Hamsun fra kunstneren Hamsun. De siste tiårene har imidlertid det norske samfunnet og kulturlivet i økende grad begynt å slippe forfatteren Hamsun inn i varmen igjen.
Hamsun skrev selv etter krigen at om 100 år vil alt være glemt. Dette har ikke skjedd. Splittelsen angående Hamsun er fortsatt stor i Norge. Stadig flere har begynt å omfavne forfatteren Hamsun i stedet for å fokusere på ham som landsforæderen Hamsun.
Gjenutgivelser av bøkene hans har blitt vanligere, og i 2010 åpnet det påkostede og godt besøkte Hamsun-senteret på Presteid utenfor Hamarøy. Senteret ble bygget i 2009 i forbindelse med 150-årsjubileet for forfatterens fødsel. I den anledningen ble det utgitt frimerker med Hamsun, en symbolsk handling som viser at nordmenn er i ferd med å nærme seg en kollektiv forsoning med forfatteren.
Er det mulig å skille forfatteren Hamsun fra hans politiske standpunkt? Ja, det er ingen nazistisk propaganda når man leser Hamsun. Hamsuns utgangspunkt er det individualistiske og det stadig søkende mennesket, et menneske som vandrer forbi massene og pøbel-mentaliteten.
Hamsuns betydning som forfatter er ubestridelig, til tross for hans politiske holdninger. Hva er det som gjør ham til en stor forfatter? La oss ta en titt på Hamsuns eget liv - en reise fra enkle kår til en posisjon blant de mest betydningsfulle forfatterne i moderne litteratur.
Knut Hamsun ble født i 1859 i Vågå i Midt-Norge. Noen år senere flyttet familien til kystsamfunnet Hamarøy som ligger i Nord-Norge, nord for Polarsirkelen . Oppveksten på Hamarøy var isolert og preget av begrensede utdanningsmuligheter. Hamsun begynte ikke på skolen før han var ni år gammel, og årene på skolen ble ikke mange. Kunnskap i norsk språk og kontakt med den store litteraturen fikk han hovedsakelig gjennom det lokale biblioteket.
I Hamsuns tilfelle er det tydelig at skolegang ikke er avgjørende for å forme en forfatter av hans kunstneriske og viljesterke kaliber. Hamsun var stolt av sin enkle bakgrunn og av at han som naturbarn ikke var påvirket av industrialisme og urbanisering, noe som også gjenspeiles i litteraturen hans. I likhet med den norske naturen som han elsket og fant inspirasjon i gjennom hele livet og som han skildret i romaner som "Pan" (1894) og "Markens grøde" (1917), kan forfatterskapet hans sammenlignes med en naturkraft.
Da Hamsun ga ut sin tredje bok, "Sult" (1890), hadde han hatt noen tøffe år som journalist, strevende forfatter og diverse-arbeider i Norge, Danmark og USA. "Sult" ble en sensasjon. Romanen rystet grunnvollene i norsk kulturliv, og verdensberømmelsen var rett rundt hjørnet.
Da Henrik Ibsen, en forfatter som den langt fra konfliktskye Hamsun hadde flere konfrontasjoner med, skrev skuespillet "Byggmester Solness" (1892), sies det at han hadde Hamsun i tankene. Den kriserammede byggmester Solness i skuespillet kan tolkes som Ibsens alter ego. De yngre talentene som konkurrerer med byggmesteren, symboliserer den yngre og banebrytende Hamsuns inntreden på den litterære scenen.
"Sult" ble en sensasjon, men ikke alle var like begeistret. Georg Brandes, datidens store litteraturkritiker i Skandinavia, var en av dem som ikke lot seg imponere. Han oppfattet "Sult" som monoton. Hamsun svarte på Brandes' kritikk i et brev: "Jeg er ikke helt alene uten deg, men uten deg, uten din forståelse, er det nytteløst for meg å fortsette."
Hamsun så opp til Brandes og ble såret, men viste stor selvtillit i brevet. Han stilte spørsmål ved om Brandes hadde lest romanen og sammenlignet gjennombrudds-verket sitt med Dostojevskijs "Forbrytelse og straff": "Hvis vi legger det sammen, tror jeg ikke du vil finne flere psykologiske følelser i boken min enn i Raskolnikov". Han forsvarte seg slagferdig mot Brandes' påstand om at romanen hans var for ensformig. "Jeg har unngått alt det vanlige, som selvmordstanker, bryllup, reiser til landet og dans i herskapshus. Slike ting er for billige for meg. Det som interesserer meg, er mitt sinns endeløse bevegelse."
Disse ordene ble ikke sagt av en ung forfatter med stormannsgalskap og overdreven tro på sitt eget geni. "Sult" begynner med de berømte ordene: "Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige byen som ingen forlater, før han har blitt preget av den." Det samme kan sies om "Sult". Romanen setter spor hos leseren og er basert på selvbiografisk materiale. De livserfaringene som Hamsun skildrer i romanen, rammer leseren eksistensielt med voldsom kraft.
Hamsun tegnet en nordlig polarsirkel på det litterære kartet, og over den finner du ham.
Som psykologisk fortettet skildring av fremmedgjøring og med sin utforskning av det ubevisste, var "Sult" banebrytende for utviklingen av den modernistiske romanen, i likhet med de absurdistiske elementene i "Sult" og den senere romanen "Mysterier" (1893). I så måte var Hamsun svært viktig for forfattere innen absurdismen, som Franz Kafka og Max Brod.
"Mysterier" er en roman som har havnet i skyggen av "Sult". Romanens hovedperson Nagel er arketypen på den absurde romanhelten vi finner i senere verk av Kafka, Brod, Beckett, Camus og en lang rekke andre forfattere fra det 20. århundre.
Å kalle Hamsun en rendyrket modernist er problematisk, fordi litteraturen hans også kan karakteriseres som realisme, særlig romanene han skrev etter "Sult". Fortellerteknisk var Hamsun riktignok forut for modernister, som James Joyce, Virginia Woolf og William Faulkner i bruken av indre monologer, men det er vanskelig å kalle ham modernist.
Er det i det hele tatt mulig å spikre Hamsun i noen litterær retning? Hamsuns litteratur er en egen enhetlig kraft hinsides litterære strømninger. Hamsun var kosmopolitisk, men han var ikke på langt nær så trendfølsom og påvirkelig som for eksempel sitt litterære forbilde Strindberg. Hamsun tegnet en nordlig polarsirkel på det litterære kartet, og over den finner du ham.
Kontakt skribenten: [email protected]
