Vi hører ofte i media og fra politikere at "vitenskapen" eller "forskning" sier det ene eller det andre. I store, politisk, viktige spørsmål oppstår det likevel iblant en fordreining av perspektiver som får avvikende stemmer til å forsvinne. Epoch Times har snakket med flere forskere om mekanismene bak dette.
Ross McKitrick som er miljø-økonom ved «University of Guelph», mener diskusjonen om kilden til covid-19-viruset sporet av da man begynte å stemple folk som konspirasjonsteoretikere hvis de hevdet at viruset kunne stamme fra et laboratorium i Wuhan. Dessuten kjenner han igjen mekanismene fra et annet sensitivt tema som har vært diskutert mye lengre; debatten om klimaendringer.
"Det finnes ideer som aldri har blitt motbevist og som faktisk har mange bevis som støtter dem, men som ikke undersøkes av universitetene av politiske og kulturelle grunner", sier han.
McKitrick mener det kan oppstå en forvrengning av perspektiv, en vinkling der et bestemt problem blir strukturelt. Den finner veien til myndighetenes offisielle talerør og til de store sosiale plattformene som Facebook og Twitter, som har begynt å sensurere den ene siden av debatten.
Når det gjelder spørsmålet om koronaviruset, måtte media og de større sosiale mediene snu etter at stadig flere vitenskapsfolk, også USA's president Joe Biden, måtte medgi at teorien om en laboratorie-lekkasje ikke kunne avvises.
"Vi så dette utspille seg i løpet av 12 måneder. Det samme gjelder klimaspørsmålet, selv om det har foregått over mye lengre tid", sier McKitrick.
Forfatter og den erfarne vitenskapsjournalisten Nicholas Wade var en av de som tidlig gjorde en oppmerksom på at diskusjonen om virusets opprinnelse feilaktig har blitt styrt i en bestemt retning av innflytelsesrike mennesker innen vitenskapen.
Det handlet først og fremst om to artikler i to innflytelsesrike vitenskapelige tidsskrifter, «The Lancet» og «Nature», der teorien om en laboratorie-lekkasje ble avvist som ikke-vitenskapelig og som en konspirasjonsteori i en av artiklene.
Siden har det kommet frem at Peter Daszak, som er mannen bak artikkelen i Lancet som ble publisert som et åpent brev, har forbindelser til det kinesiske laboratoriet i Wuhan som forsker på koronavirus. Denne forbindelsen ble imidlertid ikke avslørt i brevet. Det kinesiske regimet som ønsker å unngå å bli beskyldt for viruset, har selvsagt underbygget Daszaks meninger.
Senere har det vist seg at forespurte dokumenter så ut til å være en del av en koordinert kampanje av den profilerte amerikanske legen Anthony Fauci, der organisasjonen NIAID finansierte forskning på koronavirus i Wuhan-laboratoriet. Selv Fauci har i ettertid snudd og mener nå at saken ikke er utredet.
Wade som lenge var skribent for New York Times, Nature og Science, mener at forskere er avhengige av andre, mer innflytelsesrike forskere av hensyn til karrieren. Dette betyr at man er mindre tilbøyelig til å peke på unøyaktigheter i det disse mektige personene kommer fram til og som dermed blir allment akseptert.
"Med dette i tankene tror jeg det finnes andre områder der en liten gruppe forskere har påvirket alle andre. Klimaspørsmålet er muligens et slikt område", sier Wade.
Tidlig i pandemien var det mange rapporter som talte om "vitenskapelig konsensus" hvorvidt viruset har oppstått naturlig. Men både Wade og McKitrick påpeker at vitenskapen ikke fungerer på den måten.
"Politikk fungerer gjennom konsensus og gjennom at man teller stemmer. Vitenskapen fungerer ikke slik, og den skal ikke fungere slik", sier Wade.
Madhav Khandakar som er en pensjonert, kanadisk miljøforsker og meteorolog, sier at det publiseres mange artikler i anerkjente, kildekritiske tidsskrifter som stiller spørsmål ved koblingen mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer, men at mediene ikke tar hensyn til disse. Han har selv skrevet flere artikler, blant annet i tidsskriftet «Pure and Applied Geophysics».
"Stadig flere forskere stiller nå spørsmål ved noen av de grunnleggende antagelsene som er gjort innen vitenskapen om global oppvarming", sier han.
"Likevel er det mange som ikke våger å snakke åpent om dette, spesielt yngre forskere som er bekymret for karrieren sin", sier Khandekar.
Den samme observasjonen har William van Wijngaarden som er professor i fysikk ved «York University», registrert. Han sier at konferansedeltakere er tydelig tilbakeholdne med å stille spørsmål offentlig i et "politisk ukorrekt" perspektiv. Det er imidlertid annerledes når man snakker privat.
"Når man snakker ansikt til ansikt med folk over en lunsj og det ikke er noen andre i nærheten, er det flere som har sagt: "Ikke si dette til de andre, er du grei, men jeg er enig med deg". Det er veldig få som har mot til å virkelig stå for det, forteller van Wijngaarden som tilhører den gruppen forskere som mener at det ikke er bevist at global oppvarming skyldes menneskelig aktivitet.
Mange med avvikende meninger utsettes for karakter-drap. Det finnes nettsider opprettet av klima-aktivister der de henger ut forskere som er skeptiske til det dominerende narrativet. De prøver å stille dem i et negativt lys og diskrediterer dem.
Van Wijngaarden mener at de som virkelig ønsker å dysse ned den vitenskapelige debatten om klimaendringer, i mange tilfeller ikke har en solid bakgrunn innen naturvitenskap, men er derimot samfunnsvitere.
Selv i klimaspørsmålet brukes ofte de samme argumentene som i spørsmålet om opprinnelsen til covid-19, nemlig at det er en "konsensus" eller at et "overveldende flertall" støtter den gjengse oppfatningen. Bortsett fra at det, som nevnt over, ikke er slik vitenskapen fungerer, mener McKitrick at dette bildet også er et resultat av at forskning blir styrt i en bestemt retning gjennom finansiering.
Mange styresmakter tar det for gitt at vi befinner oss i en klimakrise og at det man bevilger penger til, er forskning som skal gi oss svarene på hvor raskt vi skal kunne klare å redusere utslippene av drivhusgasser.
"Det er veldig vanskelig å få tildelt midler til å forske på klimaspørsmålene", sier McKitrick.
Han mener at dette "skaper et filter som bare slipper igjennom utallige studier som viser at en bestemt del av naturen rammes av klimaendringer." Det samme gjelder i media. Man finner overhodet ingen nyhetsartikler som beskriver at klimaendringene faktisk har positive sider, for eksempel mer grønn vegetasjon.
En ytterligere faktor i klimaspørsmålet er hele miljøbevegelsen og perspektivene deres, mener William van Wijngaarden. Selv engasjerte han seg i klimasaken fordi han ville forsvare "stakkars Al Gore" som han mente ble angrepet av de konservative for sin miljøaktivisme.
"Jeg trodde virkelig jeg skulle lande i Al Gores leir. Da begynte jeg å sjekke fakta og de faktiske påstandene, og det som ble hevdet, var bare dumt", sier han.
Han knytter dette til at det på slutten av 1900-tallet utviklet seg en berettiget bekymring og bevissthet om menneskelig miljøpåvirkning når det gjelder forurensning, som for eksempel plast i havet og oljelekkasjer.
"Jeg tror at mange, inkludert meg selv, i stor grad ble miljøforkjempere", sier han.
Da teoriene om menneskelig aktivitet og global oppvarming dukket opp, var det veldig lett å akseptere det siden det allerede var en grunnleggende tanke om at vi "behandlet miljøet vårt så dårlig", i følge McKitrick.
"Det er mye informasjon og det er ikke så vanskelig å sjekke ting. Jeg merker likevel at det blant studentene er veldig sterke meninger om miljøet, men nesten ingen god informasjon. De blir ofte veldig overrasket når de får vite hvor mye miljøet faktisk har forbedret seg i Canada og USA.
"Det hele har blitt et trossystem og en moralsk kode som gjør at følelsene kommer fram", sier McKitrick.
«Folk begynner å tro at din holdning til karbonutslipp er en markør som viser om du er et godt menneske eller ei» og legger til at politikerne ser denne trenden og forholder seg til den for å vinne stemmer og politisk kapital.
Ian Clark som er professor emeritus i miljøvitenskap ved «University of Ottawa», hevder at noen få innflytelsesrike personer har vært med å etablere koblingen mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer her i Vesten. Med andre ord ligner det fremdeles på spørsmålet om opprinnelsen til covid-19-viruset.
Et eksempel på en slik person er Michael Mann ved «Pennsylvania State University» da hans "hockey-kølle-graf» over temperaturene mellom år 1000 og 2000 ble kjent, takket være Al Gores film "An Inconvenient Truth."
Det strides om denne grafen i forskningsmiljøene. Ross McKitrick fant ut at det i løpet av en varm periode på 1400-tallet var varmere enn nå og at forskjellige naturlige variasjoner i klimaet over tid var forårsaket av forskjellige mulige faktorer. Til tross for dette har Manns graf, som ifølge Clark "er beviselig feil", blitt brukt for å overbevise både politikere og unge om at jorden varmes opp på grunn av karbondioksid-utslipp. (Epoch Times har bedt Mann om et intervju, men har ikke fått noe svar.)
Clark mener det er opp til mediene å rapportere objektivt i disse spørsmålene, men i mange tilfeller ser det ut til at de har en agenda og bare har rom for den ene siden. Miljøbevegelsen har blitt en politisk kraft. Fordi den ikke utfordres nok, får dette regjeringer til å ta ubegrunnede avgjørelser. Disse kan ha stor innvirkning på menneskers liv og være pådrivere til en teknologisk utvikling som til slutt vil ha en verre innvirkning på miljøet enn det vi har nå.
"Folk blir stadig fortalt at hetebølger og skogbranner kommer av karbondioksid, og de har ikke den vitenskapelige kunnskapen. Ideen om at man skal kunne snu utviklingen gjennom å slippe ut mindre karbondioksid, er absurd hvis man forstår seg på karbonsyklus og klima. Det er dette folk får høre og det de stemmer på, så nå har vi fått klima-avgifter", sier han.
Clark mener det er viktig at folk faktisk får fakta og at mediene må prøve å være objektive i rapporteringene.
"For å bruke et bilde fra "Trollmannen fra Qz", må vi trekke fra gardinene for å se hvem som faktisk gjemmer seg bak", sier han.
