Jeg tenker alltid på hva det innebærer å være et godt menneske. Ofte spør jeg meg selv hvilke holdninger som hindrer oss i å være autentisk gode mennesker, og da dukker alltid stolthet opp som en av årsakene.
Iblant gjør man gode gjerninger for å vise seg fram, for eksempel når vi oppfører oss "rettferdig" for å få skryt, snarere enn av prinsipp. Vi handler i slike tilfeller ikke for andres skyld, men for å opprettholde egen stolthet.
Et klassisk eksempel på stolthet og arroganse er historien om Babels tårn.
Babels Tårn
Historien om Babels tårn nevnes i første Mosebok og i Aggadah, den klassiske rabbinske litteraturen i jødedommen. Disse bøkene forteller om en tid da menneskene var samlet under ett språk og bosatt på Babylons sletter.
Babylonerne var under ledelse av Nimrod, en uredd og mektig erobrer som fikk folket til å gjøre opprør mot Gud. Han ville bygge en by med et tårn som nådde helt opp til himmelen, et sted for tilbedelse. Babylonerne ville skape seg et navn og var enstemmige og sterke.
Gud steg ned for å se på tårn-bygningen og konkluderte med at ingenting ville være umulig for babylonerne, så lenge de var forent under ett språk. Gud bestemte seg så for å forvirre språket deres og spre menneskene rundt om i verden. Tårnkonstruksjonen opphørte.
Pieter Bruegels maleri av tårnet
Pieter Bruegel den eldre (1525-1569) var en nederlandsk kunstner under den nordiske rennsessansen på 1500-tallet. Han var influert av Hieronymus Bosch og skapte fantastiske multi-figurative komposisjoner med store landskap.
I 1563 malte Bruegel "Babels tårn" som er en av to representasjoner av tårnet. Den finnes nå i Wien.
Det første vi ser, er tårnet. Bygget er under oppføring, og de myke, gule ytterveggene står i sterk kontrast til det mørkerøde i de indre rommene. Rommene strekker seg fra bakken, over horisontlinjen og opp i himmelen.
Bruegel malte hundrevis av små figurer som arbeidet med bygget. Alle arbeider flittig sammen.
Rundt tårnet ligger resten av byen. Bruegel viser kontrasten i størrelsen mellom den vanlige borgers bolig og det enorme tårnet.
Øynene våre ledes deretter bort fra landskapet til nederst i venstre hjørne av komposisjonen, til en rad mørke busker. Foran disse buskene står noen skikkelser, vårt andre fokuspunkt. En av dem ser ut til å være Nimrod.
Nimrod er kledd som en konge med kappe på ryggen og en kongekrone på hodet. Bønder bøyer seg i kne foran ham og arbeidere løfter og bærer store steiner bort til byggeplassen.
Et oppgjør med vår stolthet
Et spørsmål som umiddelbart melder seg, er hvorfor Gud sprer disse menneskene og gjør dem språkforvirret? Vi ser det ofte som klokt å samarbeide om en stor oppgave, men det virker som om Gud har hatt andre planer i dette tilfellet.
Jeg tror at noe av grunnen kan være at menneskene har erstattet Gud med seg selv. Menneskene i Bruegels maleri dyrker Nimrod i stedet for Gud. Nimrod som er et vanlig menneske tross all framgang og erobringer, kan ikke komme til himmelen fordi Gud tilintetgjør hans vidløftige planer.
Jeg tror en annen grunn til at Gud sprer disse menneskene og forvirrer språket deres, er at de sammen forsøker å skape en himmel på jorden, mens reisen til himmelen i selve skaperverket er en individuell, indre reise.
Kanskje er forsøkene deres meningsløse ettersom hjertene og tankene deres ikke er vendt mot Gud. Derfor gjør Gud dem en tjeneste når han skiller dem og forvirrer språket. I deres situasjon kan de som individer, på ny vende seg til Gud.
For meg symboliserer tårnet stolthet. Jeg ser det som en symbolsk representasjon av vår tendens til å ville vise oss for folk rundt oss. Vi finner måter, iblant på finurlig vis, å heve oss over våre medmennesker slik at vi kan betraktes som storartede og mektige; et falskt og mislykket forsøk på å nå himmelen på jorden.
Kanskje finnes det mer visdom i forsøket på å nå himmelen innenfra i stedet for gjennom ønsker som gir brensel til vår egen stolthet. Kanskje kan vi nå himmelen, ikke ved å bygge opp egenverd gjennom å tilbe andre, men ved å ta et oppgjør med og kvitte oss med stolthet og begjær som kan hindre oss i å oppnå den indre stillheten der Gud kan tale og der vi kan høre ham.
Kunst har en enorm evne til å belyse det vi ikke kan se, slik at vi kan spørre oss: "Hva betyr dette for meg og for andre som ser det?" Hvordan har det påvirket fortiden, og hvordan kan det påvirke framtiden?" "Hva sier det om menneskene?" Dette er noen av spørsmålene jeg kommer til å studere i artikkelserien: "Hva tradisjonell kunst har å tilby."
Eriv Bess er en representativ kunstner som for tiden tar en doktorgrad ved «Institute for Doctoral Studies in the Visual Arts» (IDSVA) i Maine i USA.
