Et av de første tegnene på at noe var galt, kom i mai 1799 da søstrene Therese og Josephine Brunsvik besøkte Beethoven for å få klavertimer hos mesteren. Therese spilte klaverstemmen fra en av Beethovens klavertrioer, opus 1, samtidig som hun sang fiolin- og cellostemmen.

Beethoven ble henrykt og lovet daglig undervisning. Det ble altså suksess. Søstrene ble likevel overrasket over at Beethovens klaver var ustemt. Hadde han ikke merket det?

Forklaringen kom i 1801 i et brev til vennen, Franz Wegeler. Beethoven forklarte at hørselen var blitt dårligere i løpet av de siste tre årene og at han på grunn av dette hadde begynt å unngå vanlig sosialt liv.

Problemet er det verst tenkelige for en komponist og førte til en dyp, indre krise som kulminerte i oktober 1802. Krisen er dokumentert av Beethoven selv i det berømte "Heiligenstadt-testamentet" som ble funnet etter hans død.

Beethoven kommer seg ut av krisen ved å avgi et løfte til seg selv. Til tross for de forferdelige omstendighetene skal han forvalte talentet og gjøre det beste ut av det. Løftet hadde likevel en pris; et nytt skille mellom Beethoven som hverdagsperson og kunstnerisk person.

Forskjellen mellom den sosialt tafatte og ofte ubehjelpelige Beethoven og den suverent kompetente komponisten hadde alltid vært der, men nå ble den forsterket. Mens hverdagsmennesket Beethoven ble stadig mer uhåndterlig, steg musikken hans opp til det rolige og fremragende.

Les mer

Vi kan observere dette fenomenet i de langsomme satsene i fiolinkonserten fra 1806, klavertrioen "Erkehertugen" fra 1810 og i den femte klaverkonserten, "Keiserkonserten", fra 1811.

I fiolinkonsertens dypt pustende "Larghetto" er orkesterets åpning en varm, rolig stemme som forteller om et solfylt, stille landskap. To milde horn klinger og fremkaller solofiolinen som en høytflyvende fugl som synger om landskapets enorme skjønnhet.

I "Erkehertugens" langsomme sats har tiden nesten opphørt. Klaveret innleder med en knapt merkbar bevegelse fremover, og en dyp stemme hentet fra mellomregisteret og bassen forkynner lovprisninger av gode minner og vennskap. Budskapet drøftes siden i den største harmoni av klaver, fiolin og cello i de påfølgende variasjonene.

Det fremragende hos Beethoven når et strålende høydepunkt i "Keiserkonsertens" andre sats. Orkesteret er nå et stille hav, fullt av sang, og klaveret et fyrtårn som leder oss på rett vei med sine klare lysstråler.

Beethovens musikk oppfordrer oss ikke til å avvise det hverdagslige. Den oppfordrer oss til å avvise det trivielle og i ånden strebe oppover, alltid oppover.

Magnus Löwendahl Første-musikkritiker

Kontakt gjerne skribenten: [email protected]