Jeg har en klient som fullstendig har endret livet sitt. Det har vært en fullstendig transformasjon, og det er fantastisk.
Noe av det mest kraftfulle han har bragt inn i livet sitt, er å praktisere medfølelse overfor seg selv. Det har endret alt.
Det nest mest kraftfulle han skapte for seg selv, er likevel synet på at alt er en øvelse.
Du verden, for et latterlig verdifull måte å ramme inn livene våre på!
Alle vanskeligheter som dukker opp, er simpelthen noe å øve seg på.
Enhver frustrasjon overfor en annen person er en mulighet å øve seg, og den andre personen blir læreren din. Bøy deg for dem i takknemlighet!
Vanligvis tenker vi på disse vanskelighetene og frustrasjonene at det er noe galt med oss, den andre personen eller med verden. Med denne synet blir ethvert feilgrep enda en ny grunn til å ha dårlige følelser om oss selv. Enhver frustrasjon med en annen person er en grunn til å avslutte kontakten med dem eller til å lange ut mot dem. Alt galt i verden er enda en grunn til å føle seg nedfor.
But what if, instead, we just took it as something to practice with?
Men hva om vi i stedet tok det som noe å øve oss på?
Noen eksempler:
Arbeidet mitt er overveldende. OK, flott, la oss bevisstgjøre følelsen av overveldelse, være oppmerksomt til stede med den og undersøke følelsen som får deg til å skape denne følelsen av overveldelse. Kan vi øve oss på å endre synet? Komme i kontakt med vår indre fred? Med denne øvelsen er hver gang vi føler oss overveldet, en mulighet til å komme i kontakt med vår indre fred.
Andre mennesker kan være så frustrerende! Absolutt ... og kan vi også øve oss på å stå i denne følelsen av frustrasjon (til og med uttrykke den fullt ut som en følelse), legge merke til hvilket syn vi har på andre som skaper vår frustrasjon og kanskje finne et mer ekspansivt syn som lar oss kjenne medfølelse for de andre menneskene? Kanskje til og med se på dem med kjærlighet og undring? Da blir hver eneste frustrasjon over andre en måte å øve oss i medfølelse, undring og raushet.
Denne oppgaven er for vanskelig. Jeg vil ikke gjøre den. Jepp, det har jeg også! Vi kan øve oss på å stå i motstanden vår, oppdage det som får oss til å tenke på det som en byrde og i stedet finne en mer åpen og gledelig oppfatning av oppgaven? Kan det bli et sted for lek, nysgjerrighet og eventyr?
Alle utfordringer, problemer, frustrasjoner og nederlag blir et sted for vakker utforskning.
Livet blir en lekeplass og et sted for utforskning.
For et magisk sted denne verden er!
Leo Babauta er forfatter av seks bøker, skribent av Zen Habits, en blogg med mer enn 2 millioner abonnenter. Besøk ZenHabits.net
