Dette er den første delen i en serie på to deler. Les del 2 her.
Et oppblåst ego er ingen nyhet. Man har brukt den gamle greske myten om Narcissus i århundrer for å fortelle om hans motbydelige opptreden. Fortellingen handler om en vakker ung jeger som leter etter den perfekte partneren. Flere kvinner henger etter ham, men Narcissus ser på dem alle som underlegne.
Fortellingen slutter med at Nemesis, hevnens gudinne, leder Narcissus til en dam der han blir forelsket i sitt eget speilbilde og dør ensom.
På samme måte som mange gamle fortellinger, er myten om Narcissus en avskrekkende historie. Den advarer mot risikoen for å bli selvopptatt. Freud lånte fortellingen for å skape begrepet narsissisme, som er en mental tilstand som karakteriseres av skamløs beundring av seg selv og en kronisk mangel på empati.
W. Keith Campell som er psykolog innen feltet sosial-personlighet, forsker og professor i psykologi ved University of Georgia, sier at da han begynte å studere narsissisme for over 25 år siden, fantes det ikke noe særlig interesse for emnet. På den tiden ble det sett på som en gammel, psykoanalytisk term med lite relevans.
Men i de siste årene har interessen for begrepet eksplodert med en mengde artikler og bøker om emnet.
Mer enn i noen generasjon tidligere streber vi etter å kjenne oss spesielle, og vi har aldri tidligere hatt flere muligheter til å uttrykke det.
Ifølge Campbell befinner vi oss nå i en narsissistisk epidemi fordi mange deler i det moderne samfunnet forsterker det. Den siste boken hans, ”The New Science of Narcissism: Understanding One of the Greatest Psychological Challenges of Our Time - and What You Can Do About It”, peker på ulike måter der den moderne kulturen bygger under denne oppførselen.
«Dersom man skulle skape et samfunn der narsissismen trives, ville det være et samfunn der jeg kunne ha mange overfladiske relasjoner, der mennesker aldri får vite om mitt rykte hvis jeg lurte andre, fordi jeg bare kunne finne nye relasjoner», sier Campbell. «Det skulle være et samfunn der stil stod over substans.»
Selvsentrert byliv
Det er lett å se hvordan vår kultur markedsfører en følelse av rettferdiggjørelse og egoisme. Innflytelsesrik underholdning og markedsførende industrier har stimulert vårt begjær i årtier, skjerpet appetitten vår etter status og dyrket fram en lengsel etter berømmelse. Mer enn noen generasjon tidligere prøver vi å kjenne oss spesielle, og vi har aldri tidligere hatt flere muligheter til å uttrykke det. Med en nøye iscenesatt «selfie» kan vi vise fram hvilket øyeblikk vi ønsker oss i livet eller offentlig dele en gjennomgripende anmeldelse av et produkt eller tjeneste som ikke oppfyller forventningene våre.
Til og med formatet på de moderne, sosiale miljøene bidrar til denne selvoppfyllende sinnstilstanden. Campbell bemerker at narsissisme trives best i store byer og på nett; steder der man kan opprettholde en viss grad av avstand og behandle de rundt seg som utskiftbare. Denne væremåten blir mye vanskeligere å opprettholde på et mindre sted eller i en sammenheng med tettere samhørighet der aller kjenner til hva en holder på med.
«Narsissisme stenges ute fra slike sammenhenger, ettersom mennesker ikke vil ha det. Hvis du er selvopptatt, vet alle det, så de bare ignorerer deg», sier Campbell.
Selvsikkerhet og konsekvenser
Til tross for alle måter selvsentrering selges til oss, medfører et narsissistisk verdenssyn alltid en uunngåelig hindring; det ødelegger relasjoner. Spør hvem som helst som har vært gift med eller har arbeidet for en narsissist. Forskning viser at de menneskene som påvirkes mest av denne personlighetsforstyrrelsen, er de som lever og arbeider nær disse personene.
Likevel pleier narsissister å være svært attraktive. I det minste i begynnelsen. Campbell sier at disse personene ofte viser selvsikkerhet og styrke, noe som er positive trekk hos en potensiell partner. Med tiden falmer likevel sjarmen deres; når man oppdager at de bare er der for deres egen skyld.
En fullverdig narsissist har derimot ingen ydmykhet. Han lever utelukkende for å løfte egoet og kjenner ingen anger overfor dem han sårer.
På samme måte som med andre mentale tilstander, er det et spekter for narsissisme. Vi kan alle oppleve ting der vi kjenner at livet er urettferdig eller at vi ikke får det vi fortjener på grunn av små problemer. Spesielt når egoet vårt blir truet, kan vi lett avvise andres følelser og bare tenke på vårt eget tap eller vinning. Forhåpentligvis kan ydmykhet og medfølelse raskt føre oss tilbake til et mer balansert perspektiv.
En fullverdig narsissist har på den andre siden ingen ydmykhet. Han lever kun for å løfte egoet sitt og kjenner ingen anger overfor dem han sårer. For å diagnostisere de meste ekstreme tilfellene av narsissistisk personlighetsforstyrrelse, handler det om flere faktorer. Nøkkelfaktoren er når oppførselen forårsaker skade. Campbell sier at mennesker som bare er arrogante, men som fremdeles fungerer greit uten å skade andre, bør ikke diagnostiseres med en personlighetsforstyrrelse.
Epoch Times spurte Campbell om hva som bidrar til en narsissistisk oppførsel og hvilke skritt vi kan ta for å gå imot denne trenden.
Spørsmål og svar
Epoch Times: Når jeg tenker på en narsissist, forestiller jeg meg en som er svært utadrettet og selvsikker, til og med høy på pæra. Men du sier at det finnes en annen, mer vanlig sort narsissist som er skjør og forkledd?
Campbell: Når de fleste tenker på narsissisme, tenker de på de grandiose. Dette er en som føler seg viktig, føler seg berettiget, er bestemt og har stor selvtillit. Dette er mennesker som er oppfylt av seg selv. Det går likevel ganske bra for dem i livet fordi de ikke er redde for å gå på date, være politikere eller å være kjendis.
Den storslåtte narsissisten har blitt viktigere i vår moderne verden med sosiale medier. De skriver innlegg og gjør mer reklame for seg selv. De er mer oppi ansiktet på oss. Så du ser mye mer av dem.
Men det finnes en annen form for narsissisme som er mer synlig i det kliniske, og det er sårbar narsissisme. Den sårbare narsissisten vil fremdeles ha oppmerksomhet, men de er virkelig redde for negativ oppmerksomhet og for å bli angrepet. Så dette er virkelig en balansegang. Det er en smertefull prosess.
Som en sårbar narsissist, tenker du fortsatt at du er fantastisk, men du tenker helt enkelt at andre mennesker er idioter. Sårbar narsissisme er kjernen i mange problemer og i mye lidelse. Jeg ser det i meg selv hele tiden, min berettigelse og min forsvarsholdning. Noen sier noe, og jeg blir såret av det. Det er smertefullt.
Terapeuter som har snakket om narsissisme siden 1960-tallet eller tidligere, har sett mennesker som er mer sårbare enn grandiose. Det kunne komme inn en deprimert person, men da de etter hvert begynte å prate, merket terapeuten at denne personen virkelig ble oppfylt av seg selv. De tror bare at ingen setter pris på deres begavelse.
Dette er den ekstreme formen. I en mild form har personen høye tanker om seg selv og at ingen setter pris på dem, men de er for redde til å gå ut og kjempe for det. De lever i en tilværelse fylt av frykt. De vil ha oppmerksomhet, men de er redde for å få det. De er ofte bekymret.
Det er mer sannsynlig at disse menneskene oppsøker en terapeut på grunn av at de lider. De føler denne usikkerheten. Når det gjelder en grandios narsissist, er det konen og barna som lider. Dine ansatte lider, men du lider ikke så mye. Du er fornøyd meg deg selv. På et vis fungerer det til det ikke går lenger.
Epoch Times: Hvordan trekkes grensen mellom de som bare har narsissistiske trekk og de som har en genuin forstyrrelse?
Campbell: For at det skal regnes som en klinisk forstyrrelse, trenger man å ha en høy grad av narsissistiske trekk. Hvis man leser DSM-5 (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, femte utgave), er det en blanding av grandiositet og sårbarhet. Men man må også ha en svekkelse. Dette er viktig. Det må kompenseres for dette i livet på noe slags vis. Det kan skade evnen til å ta beslutninger fordi du tar for mange risikoer, eller du er kanskje for selvsikker og skader relasjonene dine. Dette er svært viktig i forhold til en grandios narsissist. Du har det kanskje ikke så dårlig, men du har ødelagt ekteskapet ditt eller du har ødelagt arbeidsplassen din.
En sårbar narsissist kan ha svakheter som depresjon eller angst. Men du må få en diagnose av en psykiater. Det er derfor du aldri hører meg si: "Denne personen har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse". Å stille en klinisk diagnose krever betydelig klinisk svekkelse, og det er vanskelig å gjøre dette på avstand. Derfor overlater jeg det til de profesjonelle.
Epoch Times: Det er tydelig hvorfor en sårbar narsissist vil ønske å søke hjelp, men hvordan kan grandiose narsissister endre seg? Hvis man tror at man er uslåelig, hvordan erkjenner man at man har problemer?
Campbell: Hvis det finnes et problem i terapien i forhold til en grandios narsissist, så uteblir de helt enkelt, ifølge de fleste forskninger. Oftest kontakter de ikke en terapeut i det hele tatt.
Men de vet at de har problemer. En nylig studie som en av studentene våre gjorde, så på en stor gruppe narsissister og spurte dem om de var bevisste på egne egenskaper, positive eller negative. Vi så at grandiose narsissister erkjente at de var nokså fiendtlige. De visste at de var slemme iblant. De visste at det var et problem, og de ønsket at de ikke var så mye på denne måten.
Så de er klar over det, og jeg tror at det finnes anledninger der de kan arbeide sammen med folk. Jeg har personlig hørt folk si at de vet at de har såret familien og relasjonene sine. Disse menneskene vil se en glad familie og si: "Dette vil jeg ha i livet mitt". De vil kanskje ikke slippe det de gjør for seg selv, men de ser at det ser bra ut å ha en familie.
I del 2 av artikkelserien forteller W. Keith Campbell mer om empati, relasjoner og hvordan vi som foreldre kan hjelpe våre barn med å unngå å bli narsissister.
Følg Conan på Twitter: @ConanMilner
