I vestlige nyhetskretser blir media sett på som voktere av selve sannheten og av samfunnets grunnleggende verdier. De har status som "den tredje statsmakten" eller lignende. Journalister blir respektert for sin ekspertise og sine oppofringer. Men hvordan ser det i virkeligheten ut nå for tiden?
(Les del 45 - eller start med del 1)
I USA har mediene gjennom hele landets historie blitt løftet fram som en viktig del av republikken. Thomas Jefferson, en av USA's grunnleggere og landets tredje president, sammenfattet en gang pressens livsviktige oppgave i samfunnet: "Hvis det var opp til meg å beslutte om vi skulle ha en regjering, men ingen aviser, eller ha aviser, men ingen regjering, så hadde jeg uten tvile valgt det siste".
Dem amerikanske publisisten Joseph Pulitzer som grunnla den prestisjetunge Pulitzer-prisen, sa: "Vår republikk og vår presse vil stige eller falle sammen. En dyktig presse, besjelet av offentlighetens interesser, opplært i evnen til å vite hva som er rett og har motet til å gjøre det, kan bevare den offentlige dygden. Uten den er folkestyret bare en skamplett og en hån. En kynisk, egennyttig, demagogisk presse vil over tid skape et folk som er like lavmælte. Makten til å forme republikkens fremtid ligger i hendene på fremtidens journalister."
Et flertall av de som arbeider innen media, er liberalere, noe som legger press på tradisjonalister innen bransjen.
Slagside til venstre blant journalister
De fleste amerikanere er skeptiske til medierapporteringen i landet. En Gallup-undersøkelse fra 2011 viste at 47 prosent av de som svarte, opplevde at mediene dro i liberal retning ("liberal" betyr venstre i USA), mens bare 17 prosent mente at mediene dro til den konservative siden (høyre i USA). Med slike tall oppstår spørsmålet om hvordan denne slagsiden i så fall kan ha oppstått i en bransje med så hard konkurranse.
Journalisters og redaktørers egne oppfatninger av politiske og sosiale spørsmål skal ikke nødvendigvis avsløres i rapporteringen. Den journalistiske etikken som er allment akseptert i Vesten i dag, setter stor pris på objektivitet og nøytralitet som grunnleggende prinsipper. Nyhetsrapporteringen skal ikke farges av personlige meninger. Hvis mediemarkedet fungerte etter hvordan vi tenker oss normale markedsprinsipper, bør en ubalanse justeres gjennom at andre og mer nøytrale aktører trer fram.
Men virkeligheten er mer kompleks. Den amerikanske statsviteren, Tim Groseclose, undersøker i sin bok "Left Turn: How Liberal Media Bias Distorts the American Mind” fra 2012 med strenge vitenskapelige metoder hvor amerikanske medier står politisk. Han kom fram til at mediene i USA står betydelig lengre til venstre enn den gjennomsnittlige amerikanske velgeren. De mediene som ansees som "mainstream", er enda lengre til venstre for denne midtlinjen.
Boken forklarer at et flertall av de som arbeider innen media, er liberalere (venstreorienterte), noe som legger press på de tradisjonalistene i bransjen. Ifølge Groseclose betraktes de få konservative som arbeider innen liberale mediebedrifter, som "en anelse onde eller undermenneskelige" av kollegene sine. De blir kanskje ikke tvunget bort fra jobbene sine, men de tør ikke fremme sine politiske synspunkter og enda mindre fremme konservative vinklinger i aviser eller på tv. Ifølge en undersøkelse utført av ABC News og Washington Post i 2013, identifiserte 28 prosent av USA's journalister seg som demokrater, mens bare 7,1 prosent identifiserte seg som republikanere.
Det oppstår en kultur der de som ikke trekker til venstre, blir ekskludert fra mediekretser som derfor risikerer å bli ekkokamre der medlemmene ser seg som en progressiv og godhjertet elite i forkant av samfunnet og ser ned på vanlige folk. Denne venstreorienterte siden avskrekker trolig konservative studenter fra å velge journalistikken eller søke seg til media etter at de er ferdige.
Under presidentvalget i USA i 2016 stilte 57 av landets 100 største aviser med en leserkrets på 13 millioner seg bak den demokratiske kandidaten. Bare to av dem, med en leserkrets på til sammen 300.000, stilte seg bak den republikanske kandidaten. Mainstream-mediene representerer som sagt ikke nødvendigvis hovedstrømmen i samfunnets. En Gallup-undersøkelse i 2016 viste at 36 prosent av amerikanerne identifiserer seg som konservative, mens bare 25 prosent ser seg som liberale. Hvis mediene skulle reflektere folkets syn, skulle denne skjevheten ikke eksistert.
Medienes venstrevridning er altså neppe et resultat av en folkevilje. På den annen siden driver de tilsynelatende hele opinionen foran seg. I undersøkelsen som ble nevnt ovenfor, har man over tid kunnet se at innbyggerne samlet sett beveger seg mot venstre. Gapet mellom konservative og liberalere var 22 prosent i 1996, 14 prosent i 2014 og bare 11 prosent i 2016. Andelen konservative har holdt seg nesten på det samme, mens de i midten har i stadig større grad beveget seg mot venstre. Det er vanskelig å tro at mediene ikke har hatt en rolle i denne demografiske endringen, noe som i sin tur forsterker den ideologiske slagsiden i mediene.
På 1960-tallet skjedde det en sterk innflytelse fra radikal kommunistisk ideologi, for en stor del fra studenter.
Hvordan forklarer vi denne ekstreme overvekten til venstresiden innen mediene i USA? På 60-tallet var det en kraftig påvirkning fra radikal, kommunistisk ideologi, i stor grad fra studenter. Mange av disse studentene gikk inn i mediebransjen, men de havnet også inn i akademia, i offentlige etater, kulturverden og andre steder der man kunne etablere kontroll over det offentlige ordskiftet. Som vi har diskutert tidligere, vender flertallet av lærerne på amerikanske universiteter til venstre. Dette har ført til at venstresidens ideologi har kraftig påvirket journalistikk, litteraturvitenskap og lignende. Mediebransjen er ikke spesielt godt betalt, men de som velger den, er vanligvis drevet av ideologi. Denne idealismen har blitt et redskap for å forvandle mediene til en base for venstresiden.
Filmindustrien er også under beleiring fra venstre. Hollywood har blitt en bastion for venstreorientert propaganda. Ved hjelp av sofistikerte produksjoner og fortellerteknikker har produsenter med venstresympati nådd ut med sitt budskap til hele verden. Hollywood-filmer ser nå for tiden å ha som sitt hovedtema å svartmale kapitalismen og fremheve klassekonflikter, samtidig som de hyller umoralsk levesett og antiamerikanske følelser.
Forfatteren og debattanten Ben Shapiro intervjuet mange filmstjerner og produsenter til sin bok "Primetime Propaganda: The True Hollywood Story of How the Left Took Over Your TV”. I boken forteller en kjent produsent til Shapiro at han anser at liberalismen dominerer 100 prosent innen hans bransje, og den som benekter det, tuller eller farer med usannheter. På spørsmål om det kan være skadelig for karrieren innen filmbransjen å ha en annen politisk oppfatning, svarte denne produsenten "absolutt".
En kjent produsent har åpent erkjent at Hollywood har fremmet venstreorientert perspektiv gjennom filmene som ble produsert der. "Akkurat nå er det bare ett perspektiv, og det er et veldig progressivt perspektiv." En produsent av en TV-politi-serie innrømmet at han bevisst har flere hvite personer i rollene som kriminelle fordi han ikke "ønsket å bidra til negative stereotypier".
Shapiro fremmer tesen at nepotisme i dagens Hollywood er ideologisk snarere enn slektskapsbasert. Venner ansetter venner med samme ideologiske perspektiv. Den åpenheten Hollywood-eliten diskriminerer konservative med, er forbløffende. Tross alt snakket om toleranse og mangfold, er det ingen som helst toleranse når det gjelder mangfold innen ideologiske perspektiver.
Den progressive maktovertakelsen innen mediebransjen
Walter Williams grunnla verdens første journalistutdanning ved University of Missouri og skapte i 1914, ”The Journalist’s Creed”, en slags prinsipper for journalister. Der defineres journalistikk som et uavhengig yrke som respekterer Gud og ærer menneskeheten. Journalister skal ikke la seg påvirke av stolthet eller makt. De skal være nøye med detaljene, være kontrollerende, tålmodige, uredde og alltid respektere leserne sine. Men med den nye, progressive journalistikken som vokste fram og ble dominerende fra og med 60-tallet, erstattes objektivitet med aktivisme og upartiskhet forsvant. Liberalisme og progressivisme ble ledestjernene.
I boken ”The Media Elite” fra 1986 skriver Samuel Robert Lichter at journalister har en tendens til å legge til sine egne meninger og bakgrunn når de rapporterer om kontroversielle spørsmål. Flertallet av nyhetsjournalistene er liberale, og det har gjort at reportasjene i økende grad drar stadig mer i liberal retning.
I sin forskning på amerikansk journalistikk gjennom 200 år konkluderte Jim A. Kuypers med at dagens mainstream-medier er liberale og progressive både i sin struktur og rapportering. Han siterte en liberal redaktør i en stor avis som uttalte: "Vi viser altfor ofte liberalismen vår åpent. Vi tolererer ikke andre livsformer eller andre synsmåter. Vi viker ikke unna for å si at om du vil arbeide her, må du være som oss, og du må være liberal og progressiv". I en spalte i Wall Street Journal i 2001 skrev tidligere CBS-journalisten Bernhard Goldberg at de store tv-kanalenes nyhetssankere var så venstreorienterte at de "ikke en gang vet hva venstreorientering er".
Tross undersøkelser som viser at amerikanerne er svært bevisste på hvor partiske mediene er, er det få som tviler på at de nyhetene som de store mediene sender ut, er sanne. Mange tar det for gitt at artikler skrives objektivt og dekker alle sider og at det som siteres, er seriøse ekspertanalyser basert på informasjon fra pålitelige kilder. Denne tilliten drar venstremedier fordel av når de indoktrinerer leserne med sitt eget ideologiske verdensbilde. Siden de frie samfunnene i Vesten tradisjonelt har vektlagt behovet for sannferdige, objektive og rettferdige medier, er det ikke vanlig at de venstreorienterte mediene direkte sprer falske nyheter for å villede offentligheten. De har en tendens til å bruke mer subtile og utstuderte metoder, noe som vil bli beskrevet i detalj i neste del.
Les del 47.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
