Vi skal nå se nærmere på medienes rolle i å spre kommunismens idéer, både i de landene som faktisk ble styrt av kommunistregimer og i Vesten. Akkurat som når det gjelder utdanning, har en lang prosess gjort mediene i den vestlige verden stadig mer venstreorienterte. Dette har blitt særlig tydelig de siste årene.
(Les del 44 - eller start med del 1)
Medienes makt i det moderne samfunnet er enorm og vokser hele tiden. Mennesker stoler på mediene for å få siste nytt og de siste analysene. I et hav av informasjon påvirker mediene hva folk ser og hvordan de tolker det. Media har makt til å påvirke menneskers førsteinntrykk av et bestemt emne og har dermed en omfattende makt til å forme menneskers tanker og følelser psykologisk innenfor emnet.
For samfunnets elite, spesielt for politikerne, er det mediene som bestemmer hvilke emner opinionen fokuserer på, og det er også en måte for dem å samle folk rundt noe de ønsker å få fram. Det mediene fokuserer på, blir alvorlige samfunnsspørsmål; det som mediene lar være å rapportere om, ignoreres eller glemmes.
I Vesten har medier blitt sterkt påvirket av kommunistisk tenkning og dermed blitt en av kommunismens viktigste agenter for å bringe fram antitradisjonelle og antimoralske trender. De sprer løgn og hat og fyrer opp under det moralske forfallet.
Masseindoktrinering i kommunistiske land
Helt fra starten har kommunistene sett media som et middel for hjernevask. I kommunistenes forbundsvedtekter fra 1847 vil Marx og Engels at forbundets medlemmer skal ha "revolusjonær energi og propaganda-iver". Marx og Engels snakket i sine tekster ofte i termer om partiets slagmark, partiets talerør, politisk sentrum eller verktøy for opinionen for hvordan de ønsket at mediene skulle være og handle.
Lenin brukte mediene som et verktøy for å fremme, organisere og oppvigle til den russiske revolusjonen. Han grunnla de offisielle kommunistiske avisene Iskra og Pravda for å få ut revolusjonær propaganda og for å oppmuntre til aktivisme. Så snart bolsjevikene hadde tatt makten i Russland, brukte de media for å politisk indoktrinere befolkningen. Mot omverdenen gjennomførte de propaganda for å forbedre sitt image og eksportere revolusjonen.
Det kinesiske kommunistpartiet ser også media som et verktøy til å kontrollere opinionen og som partiets og regimets talerør. Partiet er svært bevisst på at "våpen og penner er det de er avhengig av for å beholde makten". Allerede under den tidlige perioden i partiets historie, da de hadde hovedkvarteret sitt i Yan’an (1937– 1945), la Mao Zedongs sekretær Hu Qiaomu frem prinsippet om at "partinaturen kommer først". Hu sa at partiavisen må "fremføre partiets synspunkter og forståelse i alle artikler, alle essayer, alle nyhetsrapporter og i alle nyhetsbrev".
Helt fra starten har kommunistene sett på media som et verktøy for hjernevask.
Etter at kommunistdiktaturet ble opprettet i Kina, utøvet partiet streng kontroll over alle medier, tv, radio, aviser, tidsskrifter og senere også internett. De brukes som verktøy for å indoktrinere kineserne med kommunistisk ideologi, undertrykke dissidenter, skremme folk og skjule eller forvrenge sannheten. De som jobber innen media i Kina, er eksperter på selvsensur. De er hele tiden bevisste på at det minste feilsteg kan føre til alvorloge konsekvenser. Sensuren går som en rød tråd ikke bare gjennom de offisielle nyhetskanalene, men til og med i de personlige bloggene og ulike fellesskap på nettet, fordi alt overvåkes og kontrolleres av en enorm omfattende politivirksomhet på nettet.
I dagens Kina finnes det en frase som godt beskriver medias rolle under Kommunistpartiets styre. Den høres oversatt omtrent slik ut: "Jeg er partiets hund, som sitter ved partiets dør. Jeg biter den som partiet ber meg bite, så mange ganger som jeg blir fortalt." Dette er ingen overdrivelse. Enhver politisk bevegelse som partiet drar i gang, begynner med opinionen. Mediene sprer løgner for å oppvigle til hat, som til slutt blir til vold og drap. Mediene spiller en nøkkelrolle i den dødelige mekanismen.
Under protestene på Den himmelske freds plass i 1989 hevdet partiet at studentene var voldelige gangstere og brukte militæret for å slå ned "opptøyet".
Etter massakren ble det hevdet at militæret ikke hadde skutt noen og at det ikke var noen dødsofre på Den himmelske freds plass. I begynnelsen av forfølgelsen av den åndelige metoden Falun Gong i 2001 iscenesatte regimet en falsk selvmords-brenning for å vekke hat mot utøverne både i Kina og rundt i verden.
Ledende kadre i ulike komitéer på alle nivåer innenfor partiet legger stor vekt på propagandaarbeid og bruker omfattende personalressurser til det. I slutten av 2010 var det mer enn 1,3 millioner mennesker som arbeidet i det nasjonale propagandamaskineriet i Kina.
Kommunistisk infiltrasjon av vestlige medier
I løpet av 1900-tallet opplevde verden et enormt oppgjør av krefter mellom kommunistleiren og den frie verden. Men i løpet av hele den perioden infiltrerte kommunismen de frie samfunnene, og mediene var en av de fremste verktøyene for dette. Fordi amerikanske medier har en så stor innvirkning på resten av verden, vil vi fokusere på USA som et eksempel på hvordan kommunismens spøkelse har tatt grep om mediene.
Etter at sovjetregimet tok makten i Russland, forsøkte den å etablere kontroll over den offentlige diskursen i Vesten.
Etter at sovjetregimet tok makten i Russland, forsøkte de å etablere kontroll over den offentlige diskursen i Vesten ved å sende agenter for å infiltrere vestlige medier og få knyttet dem til lokale kommunistsympatisører. Disse ble brukt svært effektivt til å skrive artikler som hyller Sovjetunionen og skjuler kommuniststyrets brutalitet. Sovjetisk propagandaarbeid påvirket en mengde folk i Vesten og fikk til og med regjeringer til å agere mer velvillig overfor Sovjetunionen.
Det har kommet frem at Sovjetisk KGB brukte sine agenter i USA for direkte å arbeide med prestisjetunge, amerikanske medier. Noen av disse agentene var Whittaker Chambers, John Scott, Richard Lauterbach og Stephen Laird i magasinet Time. De brukte posisjonene sine til å mingle med politikere, kjendiser og statsoverhoder. I tillegg til all informasjonen de samlet inn, kunne de også influere på beslutningsprosessen på høye nivåer innenfor politikk, økonomi, diplomati, krigføring og annet.
New York Times sin korrespondent i Moskva, Walter Duranty, rapporterte omfattende fra Sovjetunionen og vant Pulitzer-prisen i 1932 for en serie på 13 reportasjer om de sovjetiske femårsplanene. Den amerikanske ekskommunisten Jay Lovestone og den kjente journalisten Joseph Alsop mener at Duranty spionerte for det sovjetiske, hemmelige politiet.
Under hungersnøden i Ukraina og andre deler av Sovjetunionen 1932-33 benektet Duranty at det i det hele tatt var hungersnød og enda mindre at millioner av mennesker sultet i hjel.
Han hevdet at "alle rapporter om hungersnød i Russland i dag er overdrivelse eller ondsinnet propaganda".
Den britiske historikeren og sovjetiske forskeren Robert Conquest skrev om konsekvensene av Durantys falske rapportering i sin bok ”The Harvest of Sorrow: Soviet Collectivization and the Terror-Famine”. Han skriver: "Fordi den kom fra en av verdens mest kjente korrespondenter for en av verdens mest kjente aviser, ble Durrantys fornektelse av hungersnøden akseptert som en sannhet. Med andre ord villedet Duranty ikke bare leserne av New York Times, men avisens prestisje gjorde at han påvirket tenkningen til tusenvis av andre lesere i spørsmålet om Josef Stalin og Sovjets regime. Han påvirket definitivt den nyvalgte, amerikanske presidenten Roosevelt til å anerkjenne Sovjetunionen."
Hollywood, hovedkvarteret til den amerikanske filmindustrien, ble også infiltrert av kommunister og venstreorienterte idéer. Det var til og med en egen gren av Kommunistpartiet der. Etter at Willi Müntzenberg (en tysk kommunist og medlem av Den tredje internasjonalen) kom til USA, begynte han å gjennomføre Lenins konsept for å utvikle og produsere film som et propagandaredskap. Han lokket amerikanere til å dra til Sovjetunionen for å studere filmproduksjon og hjalp til og med praktikanter med inn i filmindustrien. Det var Münzenberg som grunnla Kommunistpartiets gren i Hollywood.
Gradvis begynte de sovjetiske influenserne å få gjennomslag. Mange av den tidens filmskapere var ekstremt imponerte av Sovjetunionen, og disse følelsene bare vokste under andre verdenskrig da USA og Sovjet i en kort periode var allierte i kampen mot Nazi-Tyskland. En kjent dramatiker hevdet at den tyske invasjonen av Sovjetunionen var "Et angrep på vårt moderland". En replikk i filmen ”Mission to Moscow” fra 1943 fremstiller Sovjetunionen som et land tuftet på de samme grunnleggende prinsippene som USA.
I tillegg til Sovjetunionen har de kinesiske kommunistene også fått store fordeler av venstreorienterte medier og journalister i den frie verden. Noen av de mest kjente eksemplene er de amerikanske journalistene på venstresiden, som Edgar Snow, Agnes Smedley og Anna Louise Strong.
Snows bok "Rød stjerne over Kina" malte et idolisert portrett av Mao og andre kinesiske kommunistledere, samtidig som deres forbrytelser og kommunismens onde natur skjultes for vestlige lesere. Mao sa selv: "Snow var den første personen som banet vei for de vennlige relasjonene som trengtes for å etablere en enhetsfront."
Smedley skrev mange artikler og bøker som smigret Kommunistpartiet og ledelsen. Det er sterke bevis fra de sovjetiske arkivene på at hun var Komintern-agent som hadde arbeidet med å oppfordre til væpnet revolusjon i India og samlet viktig etterretning for sovjeterne. Strong var også en beundrer av den kinesiske kommunistbevegelsen. Det kinesiske kommunistpartiet har spesielt anerkjent disse tre amerikanerne ved å trykke frimerker til minne om deres "hederlige innsats".
Les del 46.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
