Kommunismens innflytelse er til stede i alle deler av vårt økonomiske system. Ettersom det har blitt normen for en stat å vokse hele tiden, beveger nesten alle land på jorden seg bort fra det frie markedets prinsipper og vender seg mot en kommunistisk eller sosialistisk økonomi.
Hvis man ser på landene hvor kommunismen eller den sosialistisk, økonomiske modellen ble forlatt, er det lett å tro at kommunismens spøkelse har mislyktes. Men virkeligheten er ikke så enkel. Kommunismen følger ikke et sett med faste prinsipper, men endrer metode og form hele tiden ut fra hva som passer i øyeblikket. Tidligere handlinger blir forlatt eller kritisert, som en del av det høyere formålet. Ingen steder er dette mer sant enn i den økonomiske sfæren.
For over 150 år siden ga Karl Marx ut «Kapitalen» der han gikk inn for avskaffelse av privat eiendom til fordel for offentlig eierskap. For å nå dette målet benyttet kommunistene vold og massedrap i kommunistiske land. Men etter hvert som den voldelige kommunismen mistet appell, oppstod ikke-voldelige varianter. Disse variantene av sosialisme infiltrerer hele samfunnet i en slik grad at de er vanskelige å identifisere.
Kommunismen følger ikke et sett med faste prinsipper, men endrer metode og form hele tiden.
I tillegg til å begrense grunnleggende rettigheter til eiendom og næringsliv, skaper kommunistisk økonomisk politikk korrupsjon og bidrar til erosjon av tradisjonell kultur. Hvis verdens land ønsker å bevare sitt moralske grunnlag, levemåte og velstand, må de innse den kommunistiske undergravingen som foregår i økonomiens verden og handle mot den.
Statseid
Et menneskeliv er tradisjonelt sett et liv der man belønnes for sitt arbeid og oppnår tilstrekkelig til å overleve. I frie, moderne land anses det som en menneskerett å ha rett til å jobbe seg opp og søke lykken. Eierskap og retten til å bestemme over egen eiendom, regnes som en del av dette.
Men Marx fastslår i «Det kommunistiske manifest»: «I denne betydningen kan kommunistene oppsummere teorien med ordene: avskaffelse av privat eiendom». Dette refererer til offentlig eierskap der planøkonomi er et uunngåelig aspekt. Selve essensen av dette systemet strider mot de himmelske prinsippene, stikk i strid med menneskets natur og er faktisk en form for slaveri.
Den amerikanske antikommunisten Fred Schwartz gjenga følgende vits i boken "You Can Trust the Communists ... to Be Communists". Den handler om en person som besøker arbeidere på en sovjetisk bilfabrikk.
«Hvem eier denne fabrikken?»
«Det gjør vi», svarte de.
«Hvem eier tomten den er bygget på?»
«Det gjør vi.»
«Hvem eier produktene fra fabrikken når de er produsert?»
«Det gjør vi.»
I et hjørne av en stor park utenfor sto tre bilvrak.
«Hvem eier de tre bilene der ute?» spurte den besøkende.
«Vi eier dem, men en brukes av direktøren, en brukes av den politiske kommissæren og en av det hemmelige politiet», fikk han til svar.
Den samme personen besøkte en fabrikk i USA og spurte arbeiderne:
«Hvem eier fabrikken?»
«Henry Ford», svarte de.
«Hvem eier tomten den er bygget på?»
«Henry Ford.»
«Hvem eier produktene fra fabrikken når de er ferdigprodusert?»
«Henry Ford.»
Utenfor fabrikken var en stor parkeringsplass full av ulike moderne, amerikanske biler.
«Hvem eier alle bilene der ute?» spurte mannen.
«Det gjør vi», svarte arbeiderne.
Denne historien illustrerer tydelig konsekvensene av og forskjellene mellom privat og offentlig eierskap. Når eierskapet er offentlig, blir alle ressurser, så vel som fruktene av menneskelig arbeid, nasjonalisert. Det er ingen mekanismer som motiverer og begeistrer individet, ingen ambisjoner, innovasjon eller ansvarsfølelse som følger personlig eierskap. Offentlig eierskap betyr formelt at all velstand i et land deles mellom alle borgerne, men i praksis betyr det at en privilegert klasse sørger for å monopolisere ressursene og bruker politisk makt for å holde resten av befolkningen i sjakk.
Mennesket er den ultimate faktoren for økonomisk vekst. Offentlig eierskap kveler folks vitalitet og motivasjon til å være produktive. Det undergraver moralen, fører til ineffektivitet og sløsing. Fra de sovjetiske kollektivgårdene til Kinas lokalsamfunn, inkludert den mislykkede kollektiviseringen i Kambodsja og Nord-Korea, har offentlige eierskapssystemer ledet til sult, uansett hvor det har blitt prøvd.
Mennesket har både ondskap og godhet i seg. Privat eiendom tillater mennesket å utvikle integritet og oppmuntrer til arbeidsomhet og nøysomhet. Kollektiv eiendom oppmuntrer til misunnelse og latskap.
Den østerrikske økonomen Friedrich Hayek skriver at sivilisasjonens vekst er avhengig av sosiale tradisjoner som setter privat eiendom i sentrum. Det er fra disse tradisjonene det moderne handelssystemet har vokst fram og som har skapt økonomisk vekst. Dette er et økologisk, selvgenererende system som egentlig ikke krever at regjeringen fungerer. Kommunister og sosialister ønsker å kontrollere dette spontant fremvoksende systemet etter egen vilje. Hayek kaller denne ideologien «den fatale vrangforestillingen».
Hvis man ikke kan skille frihet og privat eierskap, vil det også gjelde kollektivt eierskaps tilknytning til diktatur og undertrykkelse. I systemer med kollektivt eierskap nasjonaliseres ressursene. Dette reduserer økonomisk produktivitet og gjør folk til landets tjenere og slaver. Alle må adlyde den sentrale ledelsen, og alle ideer som ikke stemmer overens med regimets, kan dempes gjennom økonomiske straffetiltak. Folk blir dermed maktesløse ovenfor statlige inngrep.
Eliminering av privat eierskap og etablering av kollektivt eierskap fører uunngåelig til en totalitær orden som påtvinger folk kollektivisme; som en tung bør. Friheten frarøves, inkludert friheten til å være god, og regimet setter en standard for moralen.
Planøkonomi
I en planøkonomi er hele samfunnets produksjon, distribusjon og ressursfordeling basert på en plan laget av staten. Dette er noe helt annet enn tilbud og etterspørsel i et fritt, økologisk marked.
En planøkonomi har naturlige og åpenbare mangler. For det første kreves innsamling av enorme mengder data for å legge til rette for produksjon. I et land, spesielt et moderne land med en stor befolkning, er mengden relevant informasjon ufattelig stor og umulig å behandle. Sovjetunionens prisbyrå måtte for eksempel sette priser på 24 millioner forskjellige typer varer. Kompleksiteten og variasjonen i samfunnet og blant mennesker kan ikke løses med en koordinert planøkonomi. Selv ved bruk av moderne teknologi med «big data» og kunstig intelligens, kan ikke menneskelige tanker gjøres til variabler. Dette betyr at systemet alltid vil være ufullstendig.
Friheten blir frarøvet, inkludert friheten til å være god, og regimet blir alene om å definere hva som er moralsk.
Den østerrikske økonomen Ludwig von Mises diskuterer forholdet mellom sosialisme og marked i artikkelen "Economic Calculation in the Socialist Commonwealth". Han bemerker at i fravær av et reelt marked vil det sosialistiske samfunnet aldri være i stand til å gjøre gode, økonomiske beregninger. Dette betyr at ressursfordelingen ikke lar seg rasjonalisere, og planøkonomien vil dermed svikte.
I tillegg krever økonomisk planlegging en overbevisende, statlig kontroll over ressursene. Dette krever til syvende og sist absolutt makt, kvoter og ordre. Når kravene fra den virkelige verden ikke samsvarer med statens planlegging, tråkker statsmakten på de naturlige økonomiske trendene. Dette fører til sentralplanlegging av kapital i massiv skala, med alle problemene som medfølger. Planøkonomien bruker regjeringens begrensede makt og visdom for å spille Gud.
Dessuten er en økonomi basert på makt først og fremst underordnet politikken og ikke folkets behov. Planøkonomi og press-politikk går hånd i hånd. Fordi nasjonale planer uunngåelig inneholder feil, vil det stilles spørsmål ved planene både innenfor og utenfor statsapparatet når det oppstår problemer. De som sitter ved makten, vil da føle at deres autoritet utfordres og motarbeides. Mao Zedong ignorerte prinsippene for økonomi og tvang gjennom "det store spranget" som førte til tre år med hungersnød og et titalls millioner mennesker som døde.
De katastrofale effektene av planøkonomi og kollektivt eierskap er fullt ut observert i de kinesisk statseide bedriftene. De siste årene har et stort antall statseide kinesiske selskaper stoppet eller bremset produksjonen. Noen har gått med tap år etter år eller blitt insolvente. De er avhengige av støtte fra myndighetene og stadig kreditt fra bankene for å kunne fortsette virksomheten. I praksis har de blitt nasjonaløkonomiens parasitter. Mange av dem er kjent som «zombieselskaper».
Fra de 150.000 statseide bedriftene i Kina, med unntak av statlige monopoler i lukrative bransjer som olje og telekom, rapporteres minimale overskudd og store tap. Det er en pågående ødeleggelse av kapital. Ved utgangen av 2015 utgjorde de samlede eiendelene 176 prosent av Kinas BNP. Forpliktelsene deres utgjorde 127 prosent av BNP. Fortjenesten utgjorde bare 3,4 prosent av BNP. Noen økonomer mener at disse zombieselskapene effektivt har ødelagt hele Kinas økonomi. Landets suksess på overflaten har i mange år kun vært mulig på grunn av ekstrem utnyttelse av lavtlønnede arbeidere og total mangel på miljøtenkning.
Samtidig fratar økonomisk planlegging folks frihet og tvinger staten til å passe på dem. Hele kjernen i prosjektet er at mennesker skal forvandles til slaver og maskiner. Alle aspekter av folks liv er satt under myndighetenes kontroll der folk fengsles i et usynlig fengsel. Den opphever fri vilje og endrer parameterne for et menneskeliv, som mennesket har fra fødselen. Dette er nok en manifestasjon av det kommunistiske opprøret mot tradisjon og moral.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
