Ifølge kommunistiske doktriner er ingen midler overdrevne. Kommunistpartiet erklærer åpent at vold og løgner er deres verktøy for å erobre og styre verden. Fra Sovjetunionen fram til i dag har kommunismen forårsaket minst 100 millioner menneskers død. Medlemmer av Kommunistpartiet har kidnappet, torturert, myrdet … og løyet.
Kommunistenes løgner varierer i størrelse både i kommunistiske land og i Vesten. En bløff, falske nyheter eller å snakke stygt om politiske motstandere er forholdsvis små løgner. Å skape en serie med systematiske løgner i relativt stor skala via komplekse operasjoner, anses som middels store løgner.
Den store løgnen brukes også, og den er den vanskeligste å håndtere ettersom den er nesten samme sak som selve den kommunistiske ideologien. Omfanget er så stort, operasjonene mangefasetterte, tidsskalaen så lang og gruppen mennesker den påvirker, så stor, inklusive noen som er virkelig dedikerte til saken, at det faktum at alt sammen er en del av den store løgnen, går tapt.
Kommunismens spøkelse skapte løgnen om den "store enigheten" som kommunismens mål. Fordi det ikke kan motbevises, i det minste ikke på kort sikt, var det denne store løgnen hele det kommunistiske prosjektet ble basert på.
Kommunistpartiet oppmuntrer til klassekamp, og det er en kamp på liv og død. Som det står i "Det kommunistiske manifest", kommunister forakter å hemmeligholde sine meninger og intensjoner. De forklarer åpent at deres mål bare kan nås gjennom voldelig omstyrting av hele den eksisterende sosiale ordningen som har vært hittil".
Kommunismens spøkelse skapte løgnen om den "store enigheten" som mål for kommunismen.
Kommunistpartier kan love hva som helst, men de har ikke til hensikt å holde løftene. De kan endre sine utsagn så mye de ønsker, fordi de mangler et moralsk basert grunnlag og dermed ikke noen grunn til å føle skam over løgnene.
Mao i Kina, Ahmed Ben Bella i Algerie og Fidel Castro på Cuba hevdet alle at de aldri ville skape totalitære regimer. Da de vel hadde tatt makten, var det akkurat det de gjorde. De etablerte umiddelbart et hardt totalitært system der man renset partiet og forfulgte både dissidenter, såvel som offentligheten.
Løgnkultur i øst og vest
Kommunistpartiet har også forvrengt sitt eget språk. Språkmanipulasjon er en av hoved-metodene som kommunistene bruker for å forlede folk. De endrer ordenes mening, til og med slik at det betyr det stikk motsatte. Det endrede språket brukes om og om igjen, slik at de forvrengte betydningene blir dypt rotfestet i menneskenes bevissthet. De som kontrollerer de statseide eiendommene, kalles "proletariatet", selv om offentligheten ikke har noen makt i det hele tatt, heter det at "all makt tilhører folket". Å påpeke urett er "samfunnsnedbrytende virksomhet" og så videre. Denne typen betydnings-glidninger innebærer at man ofte mangler et felles grunnlag for kommunikasjon når man snakker med mennesker som har levd sine liv under kommunistkulten.
Kommunistkulten ikke bare lyver, men den skaper også et miljø der den forsøker å få hele befolkningen til å delta aktivt i løgnene. Man gjør politiske studier obligatoriske, tvinger mennesker til å uttrykke sine standpunkter og gransker dem politisk. Å tvinge mennesker til å si ting som de egentlig ikke tror på, er en måte å demoralisere dem og gjøre tankene deres sløve om hva som er rett og galt.
Etter at folk har blitt klar over kommunistkultens løgner, svarer de selv med løgner. Dette er noe som kommunistkulten vet om. Det aksepteres, ettersom løgner er en del av spillet. Faren for kommunistene er når mennesker begynner å si sannheten. En påtvunget løgnkultur er en måte som kommunistene bevisst ødelegger moralen til folk.
Kommunismen har svært dårlig rykte i Vesten. Den eneste måten den kan øke sin innflytelse på, er gjennom løgn. Venstregrupper snakker om "frihet", fremskritt" og "allmenhetens interesse" for å vinne støtte, men målet er å fremme sosialisme. Noen partier og politikere fører en politikk som i praksis er kommunistisk, men de pakker den inn i et annet navn. Når de vil tvinge fram minstelønn, kan de for eksempel, som i USA, kalle det for "levelønn", en lønn å leve av.
Politikere anvender seg av skatter og omfordelingspolitikk som fører til at folk gjøres avhengige av de politikerne som lover dem mest. Disse stemmer de senere på i valget, og de kan bygge seg en stabil, langsiktig, politisk maskin.
Metoder for totalitarisme
Mange kjenner til at kommunistiske totalitære stater prøver å kontrollere alle aspekter av innbyggernes privatliv. Ikkevolds-variantene av kommunismen arbeider for å gradvis øke statsmakten og ta kontroll over det sosiale livet og til sist bevege seg mot et autoritært system. Selv folk i land som ikke står under totalitær kommunistisk kontroll, risikerer hele tiden å miste friheten.
Når folk følger tradisjonelle vedier, vil kulturen utvikle seg deretter. Å ha en kultur som er guddommelig inspirert, er en viktig kanal for at mennesker skal kunne komme i kontakt med det guddommelige. De ulike sosiale og politiske systemene som vi kan se på tvers av menneskeheten, er produkter av deres kulturer.
Mennesket er skapt med fri vilje og evne til å ta ansvar for egne saker. Mennesket bør utøve selvdisiplin, moralsk oppførsel og ta ansvar for seg selv og sin familie. Det kommunismen ønsker å se, er en totalitær politikk som får menneskene til å gå mot tradisjon og moral og blokkere veien til godhet og det guddommelige.
I kommunistiske land monopoliserer regjeringen samfunnets ressurser, inkludert økonomien, utdanningssystemet og media. Alt skal altså gjennomføres ved å følge partiledelsens instruksjoner, og deres styringsmetoder er basert på løgn og vold. De som forsøker å følge sin samvittighet og handle med godhet, vil bryte partiets ideologi og regler og bli en fiende. De blir underklassen som må kjempe på bunnen av samfunnet.
I frie samfunn går trenden også i retning av et mer autoritært styre ettersom den store staten kontrollerer nesten alt. Et av kjennetegnene på en autoritær regjering er at den har en sterk sentralmakt som planlegger og styrer økonomien. Nå for tiden har regjeringene i vesten stadig styrket sin evne til å gripe inn i og kontrollere økonomien for å gjennomføre statlige planer ved hjelp av beskatning og gjeld.
Sentralmakten så vel som det lokale styret, utøver stadig mer kontroll over samfunnet. En totalitær regjering anvender "politisk korrekthet" for å begrense menneskers ytringsfrihet og diktere hva som kan sies og hva man ikke får si. De som åpent fordømmer faglig politikk, avfeies med at de driver med "hat". De som tør å motsette seg den politiske korrektheten, marginaliseres, isoleres, mister jobben og kan i visse ekstreme tilfeller bli truet eller angrepet.
I frie land går også trenden i retning av et mer autoritært styresett.
Statsmaktens verktøy blir misbrukt
Det nåværende vestlige samfunnet er fullt av lover og regler som detaljstyrer nesten hvert eneste aspekt av samfunnet. Den statlige velferden sees nå som en standard og en nødvendighet, snarere enn en nødhjelp til de virkelig trengende. Teknologiske fremskritt har hjulpet regjeringer med å utvikle et byråkrati i en skala aldri tidligere sett. Alt dette oppmuntres og er drevet av venstreorienterte politikere og grupper som selger det inn som fremskritt.
På 1800-taller skrev Alexis de Tocqueville: "Hvis despotisme skulle bli etablert blant våre demokratiske nasjoner, ville det ha en annen karakter. Det ville bli mer omfattende og mildere, det ville forringe mennesker uten å plage dem." I mange vestlige land innføres tusenvis av nye lover og regler hvert år. Ikke en gang dommere og jurister kan forstå alle lovene, for ikke å snakke om den gjennomsnittlige borgeren. Man kan bryte loven uten en gang å være klar over det.
Uansett hvor perfekt en lov enn er, så er det bare en ytre makt, og den kan ikke forandre menneskers sinn. Som taoismens far Loa Zi sa: "Jo flere lover som skapes, dess flere tyver og banditter vil det bli." Hvis ondskapen finnes over alt, er loven hjelpeløs. Jo flere lover det er, desto mer kan også en stor statsmakt utøve kontroll. Folk ignorerer det faktum at samfunnsproblemene kommer fra menneskenes onde side. De tror at problemet ligger i lovverket, så de forsøker å endre det og mister dermed det sentrale. På denne måten formes en ond sirkel, og samfunnet beveger seg steg for steg i autoritær retning.
Teknologi gjør det enda enklere for regjeringer å kontrollere befolkningen. Det kinesiske kommunistpartiet er den mest åpenbare representanten for dette, men samme problem er til stede i Vesten.
Dagens Kina har det største overvåkningssystemet i verden. På offentlige plasser og på veier er det overvåkningskameraer over alt. På noen få minutter kan ansiktet til noen på svartelisten identifiseres i et hav på 1,4 milliarder mennesker. Det er innebygd overvåkningsprogramvare i den svært populære appen WeChat på mobiltelefoner slik at folk kan overvåkes helt åpent. Mobiltelefonbrukere i Kina har ikke noe privatliv i det hele tatt, og det er ingen steder å gjemme seg.
Ettersom teknologien blir mer og mer avansert og staten blir stadig større, kommer til og med Vesten til å bevege seg stadig mer mot sosialisme. Dette vil føre til et lignende skremmende nivå av overvåkning, press og kontroll. Med hjelp av "big data" kan staten sørge for at noen borgere får sparken fra jobben eller at lånesøknadene blir avslått. Forskjellige forhold kan dras inn, og de kan bli nektet den velferden som de har blitt avhengige av, takket være den økonomiske politikken som føres.
Staten har en uforlignelig evne til å samle menneskelige og økonomiske ressurser. Når politisk makt brukes riktig, kan den fremme nasjonen og det internasjonale samfunnet. Men som vi ser gjennom historien, leder misbruk av denne makten til monstrøse forbrytelser.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
