I "Det kommunistiske manifestet" skrev Marx at den kommunistiske teorien kan oppsummeres i en setning: "Avskaff private eierskap". For individer innebærer dette: "avskaffing av borgerlig individualitet, borgerlig uavhengighet og borgerlig frihet".
For samfunnet innebærer dette at "proletariatet vil bruke sin politiske makt til å gradvis frata borgerskapet all kapital og sentralisere all produksjon i statens hender, det vil si i hendene på det organiserte proletariatet, som den herskende klasse, samt raskest mulig øke mengden produksjonskrefter".
Vestlige land bruker mange typer økonomisk politikk som ikke ser ut til å ha noen relasjon til sosialisme, det være seg i navn eller form, men spiller rollen med å begrense, svekke eller ta fra folk retten til sine private eiendommer. Andre svekker det frie entreprenørskapets mekanismer og øker statsmakten. Det gjøres med høye skatter, omfattende velferdsstat og aggressiv, statlig innblanding.
Høye skatter
Høy beskatning er en skjult måte å gradvis avvikle det private eierskapet.
Sluttresultatet av høy beskatning er det samme som ved det offentlige eierskapet og egalitarismen som kommunistregimer innfører. Den eneste forskjellen er hvorvidt nasjonaliseringen skjer før eller etter produksjonen.
I Vesten kontrolleres produksjonen privat, men fortjenesten omvandles til statlige eiendeler gjennom beskatning og omfordeling. Denne berøvelsen skjer uten vold og drap, det skjer gjennom demokrati og lovverket.
Høy beskatning er en skjult måte å gradvis avvikle det private eierskapet.
En viktig del av kommunistisk og sosialistisk økonomi i Vesten er de omfattende velferdssystemene. Noen statlige støtter er rimelig, som sosialforsikringer for folk som rammes av katastrofer. Men de positive aspektene av velferd gjør det til et egnet virkemiddel for svindel, og det blir den begrunnelsen som brukes for å høyne skattene. På denne måten har et omfattende velferdssystem allerede fått de samme destruktive konsekvenser som en åpen kommunistisk økonomi for mennesker, samfunn og moral.
Sosial velferd i utviklede vestlige land spiser opp en stor del av skatteinntektene som kommer fra private bedrifter. Alle sosialiserte fordeler må til syvende og sist betales av folket via skatt eller skatteforpliktelser. Det er ingen annen måte å opprettholde dette nivået av generøse statlige utgifter. I USA går over halvparten av skatteinntektene til sosialforsikringer og helsevesen. Mer enn 80 prosent av disse pengene kommer fra skatt på inntekter og trygdeavgifter. 11 prosent kommer fra skatt fra bedrifter.
Mange vestlige land går selvfølgelig betydelig lengre enn USA, men dette skattenivået er et fenomen som har oppstått i forrige århundre. År 1900 hadde bare syv av femten land som ble undersøkt, ikke noen inntektsskatt i det hele tatt. Høyest var Italia med 10 prosent. Australia, Japan og New Zealand hadde en inntektsskatt på rundt 5 prosent.
Ifølge data fra 2016 om 35 markedsøkonomier som ble publisert av OECD, hadde 27 av landene en inntektsskatt på over 30 prosent. Landene med den høyeste inntektsskatten på 54 og 49,4 prosent, lå begge to i Europa. I tillegg til dette kommer moms på blant annet over 20 prosent i store deler av Europa. Eiendomsskatt og andre skatter bidrar også til det samlede skattebelastningen.
Høy beskatning er ikke bare en byrde for de velstående. De fattige rammes også på ulike måter. De rike har ofte ulike juridiske måter å beskytte seg mot skatt, mens de fattige mister ofte visse velferdsgoder hvis inntektene øker over et visst nivå. Med andre ord straffes mennesker for at de anstrenger seg.
Ekspansiv velferd
I det moderne samfunnet har velferdssystemet vokst til å gjelde arbeidsløshet, sykeomsorg, pensjon, arbeidsskader, bolig, utdanning, barneomsorg og så videre; langt utover det tradisjonelle konseptet med veldedighet for dem som umiddelbart har behov for hjelp.
En rapport fra Heritage Foundation viste at i 2013 tok mer enn hundre millioner amerikanere, en tredjedel av befolkningen, imot en eller annen form for velferdsfordeler med i gjennomsnitt 9.000 dollar per person (hvis man ikke regner med sosialforsikring og sykeforsikring). Ifølge statistikk fra USA’s folkeregister levde omkring 14,8 prosent av befolkningen dette året under fattigdomsgrensen, noe som var nesten samme tall som i 1967, et par år etter at president Lyndon B. Johnson erklærte krig mot fattigdommen i USA. Den enormt utvidede velferden under Johnson minsket altså ikke andelen av mennesker som levde under fattigdomsgrensen.
Denne fattigdommen er likevel beregnet på inntekt og regner ikke med ulike fordeler som man får gjennom velferdssystemet. Den franske tenkeren Alexis de Tocqueville sa allerede for over hundre år siden at når man gir bidrag kun basert på fattigdomsgrense, er det umulig å vite om de som er berettiget til støtte, faktisk lider av omstendigheter utenfor deres egen kontroll eller om de selv har skyld i sin ulykke.
Å klassifisere så mange som "fattige" betyr noe annet i dag enn på 1960-tallet. I statlige amerikanske undersøkelser fra 1999 sa 96 prosent av foreldrene i fattige husholdninger at barna deres aldri hadde gått sultne. Nesten 50 prosent av de fattige husholdningene bodde i rekkehus, og 40 prosent bodde i eneboliger. Tre fjerdedeler av de fattige husholdningene hadde bil. To av fem hadde stort flatskjerm-TV.
I dette ligger til og med de fordelene som den amerikanske staten gir, under gjennomsnittet for OECD-landene. De fleste som bor i Norden og øvrige vesteuropeiske land, har mye mer omfattende velferd enn amerikanerne. I Norge har for eksempel til og med de rikeste et sosialt sikkerhetsnett fra vugge til grav som inkluderer gratis helsetjeneste, høyere utdanning og andre generøse fordeler. Foreldrepermisjonen er nærmest unikt generøs. Før gresk økonomi kollapset hadde grekerne lønn tilsvarende 14 måneder på ett år og en pensjonsalder på 57.
Utvidelsen av velferden fra sin tradisjonelle rolle som veldedighet til trengende til store fordeler for hele befolkningen, er et delmål for å innføre kommunistisk økonomi i et land.
Sosiale fordeler, korrupsjon og klassekonflikt
Fra en økonomisk synsvinkel er selve kjernen i velferd at man tar penger fra visse mennesker og fører over verdien til noen andre. Men det er staten som er ansvarlig for denne omfordelingen. Dette svekker den viktige lærdommen at man må arbeide for å få noe. Tapet av dette moralske prinsippet er særlig tydelig i Nord-Europa.
Den svenske forskeren Nima Sanandaji demonstrerte dette ved hjelp av data fra World Values Survey. I begynnelsen av 1980-tallet var 82 prosent av svenskene enige i at "det er feil å ta imot fordeler fra staten som du ikke fortjener". Da det samme spørsmålet stilles i 2010-2014, var bare 55 prosent av svenskene enige.
For omfattende velferd fører til misunnelse og politisk konflikt
I et generøst velferdssystem får de som arbeider hardt, mindre tilbake, og de som anstrenger seg mindre, får mer. Over tid forvrenger dette subtilt de moralske tradisjonene når de som har vokst opp med omfattende velferd, mister driftigheten, uavhengigheten og fliden som deres forfedre hadde. De tar systemet for gitt og tenker til og med på velferd som en menneskelig rettighet. De har dannet en vane med å stole på staten og forventer seg stadig støtte. Verdier har forandret seg på en måte som er nesten uopprettelig.
I et tradisjonelt samfunn engasjerer man seg i veldedighet etter eget valg, enten gjennom å direkte hjelpe de mindre heldige eller gjennom å donere penger til veldedige institusjoner, som kirker. Det var tydelige givere og mottakere. Å få hjelp var et privilegium, ikke en rettighet. Mottakerne følte takknemlighet for giverens vennlighet og ble motivert til å bruke støtten som en støtte til egne anstrengelser for å forbedre egen situasjon. De som fikk hjelp og lyktes med å få et bedre liv, ville trolig selv være behjelpelige med å hjelpe andre som hadde gått gjennom samme utfordring som dem.
De Tocqueville bemerket at veldedighet kombinerer dygdene generøsitet og takknemlighet, og de samhandler for å forbedre samfunnet og har positiv, moralsk innflytelse. Relasjonen mellom giver og mottaker hadde funksjonen å mildne konflikter og fiendskap mellom rike og fattige, ettersom ulike individers velgjørenhet knyttet mennesker sammen fra ulike økonomiske klasser.
I det overbelastede moderne velferdssystemet er giveren og mottakeren fremmede for hverandre på grunn av byråkratiet. "Giverne" i dag er skattebetalere som tvinges til å gi bort sitt overskudd, snarere enn å dele med seg frivillig. Samtidig har de som tar imot velferden, ingen tilknytning til noen velgjørere og kan dermed ikke føle noen takknemlighet for deres oppofring.
De Tocqueville trodde at velferd forverrer konfliktene mellom rik og fattig. De rike, som får deler av sin rikdom konfiskert med tvang, blir uvennlige til mottakerklassen. Selv de fattige fortsetter å føle misnøye fordi de vil ta den økonomiske hjelpen for gitt: "Den ene gruppen ser fortsatt på verden med redsel og avsky, mens den andre ser på sin ulykke og føler fortvilelse og misunnelse".
Omfattende velferd blir også noe som fører til misunnelse og politisk konflikt. Dette har blitt observert under den greske krisen. Det ble en kamp mellom middelklassen og overklassen, snarere enn en konflikt mellom rik og fattig. Hos den sistnevnte var skatteunndragelse en "nasjonalsport", ifølge greske myndighetspersoner som ble sitert i The Economist. For ikke å opprøre velgerne, tok den greske regjeringen opp lån for å dekke opp for de tapte skatteinntektene og for å kunne holde samme velferdsnivå som i andre europeiske land.
I 2010 viste en empirisk studie av Martin Halla, Mario Lackner og Friedrich G. Schneider at velferd på lang sikt minsker motivasjonen til å arbeide hardt. De tre økonomene konkluderte med at velferdsstatens dynamikk er skadelig for en nasjons økonomi.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
