Alle har sannsynligvis hørt om Sokrates og vet at han var en stor filosof i det gamle Hellas. Men hva lærte han ut for å oppnå denne statusen?
Han er mest kjent for å lære folk å stille spørsmål, det han kalte "utforske" sine antakelser i jakten på sannhet og rettferdighet. Det mest kjente Sokrates-sitatet er "Det uutforskede livet er ikke verdt å leve", som Platon skrev i "Apologien" (Sokrates’ forsvarstale).
Det er riktig at han fant at livet ikke var verdt å leve da han ble tvunget til å stoppe utforskningen sin. I 399 f.Kr. ble Sokrates beordret drept og tvunget til å drikke gift fordi han nektet å tie.
Spørsmålene til Sokrates og studentene hans hadde tilsynelatende opprørt noen mektige mennesker i den greske, antikke byen Athen. Sokrates selv var beæret over å kunne si at rollen hans i Athen var rollen som "hestebrems", et irriterende insekt som konstant hakker på en lat hest. Han antydet at han holdt den late hesten (athenerne) oppmerksom, aktiv og trygg fra å vandre bort fra den rette veien.
Athenerne var ikke imponert over metaforen og stemte med et relativt lite flertall for å få ham drept.
Det er også sannsynlig at noen athenere ikke likte at han hevdet å være den klokeste mannen. Det er viden kjent at han ble fortalt av Orakelet i Delphi, hvis visdom kom direkte fra guden Apollo, at han var den klokeste mannen i Hellas.
Sokrates følte at han ikke visste så mye og dro for å bevise at guden tok feil ved å besøke vise menn. Uventet fant han at guden hadde rett. Disse mennene som hevdet å ha visdom, var ikke kloke i det hele tatt.
Ifølge Platon sa Sokrates: "Vel, selv om jeg ikke antar at noen av oss vet noe virkelig vakkert og godt, har jeg det bedre enn ham, for han vet ingenting, men tror at han vet. Jeg verken vet eller tror at jeg vet. Når det gjelder det sist nevnte ser det altså ut til at jeg har en liten fordel over ham. "
Den sokratiske metoden
I dag er Sokrates' utforskning og fordomsfrie stil udødeliggjort gjennom den sokratiske metoden, et standardverktøy for diskusjon og undervisning. Metoden tar for seg omtvistelige spørsmål og søker deretter å definere dem for å forstå dem bedre, noe som ofte fører til oppdagelsen av motsetning og omvelting av ens antakelser.
I vår tid kan man for eksempel starte en diskusjon om abort med å definere "menneskeliv". Hva er det? Når begynner det? Ved befruktning? Første hjerteslag? Ved fødsel? Ved slutten av slike tankerekker oppnås og aksepterer man i praksis ikke nødvendigvis et riktig og akseptabelt svar. Snarere er tanken at deltakerne skal få en bedre forståelse av egen tenkning og andres tenkning og i det minste bevege seg nærmere sannheten på en eller annen måte.
Sokrates' lære la grunnlaget for hans elev Platon og videre for Platons elev Aristoteles og Aristoteles' elev Alexander den store, som senere skulle erobre store deler av den vestlige verden.
Sokrates idéer erobret på en måte også store deler av den vestlige sivilisasjonen. Metoden hans for å stille spørsmål med et åpent sinn søke sannhet og rettferdighet, ser ut til å være innebygd i hele det vestlige utdanningssystemet; fra å stille spørsmål ved egne feil i kunstneriske, litterære og historiske disipliner, til konstant avhør og testing av mangfoldet av vitenskapelige og tekniske disipliner. Hele det vestlige akademiske utdanningssystemet ser ut til å stå i stor gjeld til Sokrates.
Utover den populære forståelsen
Ovennevnte favner den populære forståelsen av Sokrates og den sokratiske metoden. Når vi ser på den faktiske historien til Sokrates, hva han underviste og verdiene som dannet grunnlaget for metoden hans, finner vi at denne populære forståelsen har alvorlige mangler. Den rommer generelt lite eller ingen omtale av moralen, dygden, troen på det objektivt gode eller troen på Gud eller guder som Sokrates holdt fast ved og som var sentralt for ham og hans metode.
Dette skyldes muligens eleven hans, Platon. Sokrates’ synspunkter er ikke lette å finne siden han ikke skrev noe selv. Det han sa, ble bare nedtegnet av elever som Platon. Men Platon er en upålitelig kilde for å forstå Sokrates fordi han ofte brukte Sokrates karakter i dialogene sine, som i et skuespill, for å forklare egne ideer i stedet for å lage en nøyaktig, historisk oversikt over Sokrates.
Ikke desto mindre avslører skriftene til en annen av Sokrates’ studenter, Xenofon, det som ser ut til å være et ekte forsøk på en historisk registrering av hva Sokrates egentlig var inne på. Fra disse skriftene finner vi grunnlaget for det som kanskje mer rettmessig kan kalles den sokratiske metoden.
En avvisning av seksuelle avvik og utskeielser
Hvorfor ble Sokrates tvunget til å drikke gift? Hvorfor ble noen mektige athenere så opprørt på ham?
En fremtredende ledetråd kommer fra eksemplet med Kritias, som var en av de 30 herskerne i Athen. Xenofon beskriver ham som "en mann med ekstrem tilbøyelighet til utskeielser." Han var også en tidligere student av Sokrates, som en gang beskyttet Sokrates fra henrettelse. Kritias hadde etablert et upassende seksuelt forhold til en kjekk, ung mann.
Da Sokrates’ milde kritikk ble ignorert av Kritias, irettesatte Sokrates ham. Xenofon skriver at Sokrates ordla seg "i en brennende iver etter dygd med et språk som umiddelbart erklærte hans sterke, indre følelse for anstendighet og orden og den monstrøse skamfullheten i Kritias lidenskap".
Når det gjelder rus og drukkenskap, belyste Sokrates situasjonen med valget av en general eller tjener. Man vil aldri velge "en mann henfallen til vin eller kvinner og som ikke kan tåle utmattelse og strabaser" til å forsvare landet og livet sitt eller velge en slik mann til å være hans tjener.
Hvorfor skal vi da forvente mindre av oss selv? Han sier at en slik degenerert person eller "utsvevende mann" er verre enn en tyv som i det minste beriker seg selv mens han skader noen andre. Den fordervede personen skader både seg selv og andre. Sokrates forklarer:
Hvem kan finne glede i selskap med ham som ikke har andre atspredelser enn å spise og drikke og som er mer fornøyd med en samtale med en prostituert enn sine venner? Bør vi da ikke praktisere måtehold fremfor alt, siden det er grunnlaget for alle andre dygder? Foruten den, hva kan vi lære som er godt? Hva kan vi gjøre som er prisverdig? Er ikke menneskets tilstand, dyppet i sensuell nytelse, en elendig tilstand både for kropp og sjel?
Troen på Gud og det overnaturlige
Det er nå ofte slik at tradisjonell, religiøs tro betraktes som i strid med akademia og vitenskapen. Likevel er slike ateistiske synspunkter i seg selv i strid med Sokrates og den sokratiske metoden. Ser vi på den enkle historien og fakta, var Sokrates' spørsmål og den sokratiske metoden aldri ment å stille spørsmål ved eksistensen av Gud eller guder, institusjonen for religiøs tro og det overnaturlige.
Sokrates forsvarte hårdnakket Guds eksistens da han snakket med Aristodemus som ble sagt å aldri be til gudene eller konsultere oraklene og som lo av dem som gjorde det. Sokrates begynte med det klassiske argumentet om at levende vesener, naturen og universet er så velordnet at det nødvendigvis forutsetter den store, usynlige Skaperens eksistens. Sokrates sa: "Hvor klokt øret er utformet som kan motta alle slags lyder uten å fylles med noe for å ekskludere noe annet."
Sokrates tok deretter diskusjonen ett skritt videre:
Tror du da ikke at det finnes et intelligent vesen et eller annet sted? Spesielt hvis du tenker på at kroppen din som bare er litt jord fra den store massen du ser. Fuktigheten du utgjør er bare en liten dråpe av den enorme mengden vann som utgjør havet. Med andre ord inneholder kroppen din bare en liten del av alle elementene som finnes over alt i store mengder. Da gjenstår bare din egen forståelse, ene og alene som ved et lykketreff må ha kommet til deg fra jeg vet ikke hvor. Hvis det ikke var noe et annet sted, kan det da sies at hele dette universet og alle disse enorme og tallrike kroppene har blitt plassert og organisert uten hjelp fra et intelligent vesen og ved en ren tilfeldighet?
Sokrates sitt elegante poeng her var overraskende forut for sin tid. I likhet med jorden og fuktigheten han refererte til, finner vi faktisk at alle de kjemiske elementene og atomelementene som utgjør mennesket, befinner seg andre steder i universet. På grunn av dem finner vi også et langt større kompleksitetsnivå som kreves for liv. Dette gjør Sokrates sitt argument for Skaperens eksistens enda sterkere i dag. Hans henvisning til «bare tilfeldigheter» ser også ut til å varsle fremveksten av evolusjonsteorien som avhenger av nesten utallige, uregelmessige mutasjoner; tilfeldigheter vil vi kanskje hevde.
Sokrates appellerte også til det klare faktum at alle mennesker gjennom tidene (selv når han tok et tilbakeblikk, slik vi ser tilbake på ham) trodde på guddommelige vesener og fant at troen på dem og det overnaturlige, som orakler og varsler (omener), generelt var nyttige og gode.
Han sier: "Vet du ikke at de eldste og klokeste republikkene og folkeslagene også har vært de frommeste og at de største blant menneskene i moden alder, når dømmekraften er på sitt beste, har vendt seg mot gud for å tilbe det guddommelige?"
I dag kan vi si det samme om Sokrates’ tro på Gud og den utsøkte kunsten og kulturen i den greske gullalderen han levde i.
Frihet fra avhengighet og vaner
Sokrates verdsatte motgang og å løsrive seg fra avhengighet høyt. Han mente at man gjennom "konstant trening" kunne overvinne sine egne svakheter. Han skrøt av seg selv: "Jeg spør deg. Kjenner du noen andre som er mindre slave av seg selv og kroppens appetitt enn meg?"
Ved en annen anledning gjorde den velstående athenske Antifon narr av Sokrates og sa at Sokrates levde et elendig liv med dårlig mat og drikke. Han gikk i de samme klærne sommer og vinter og uten å ta imot penger fra de han underviste. Antifon spøkte: "Du har et levevis som ingen tjener ville leve under, med en mester som behandlet ham på samme måte." Han kom også med et stikk til Sokrates sine studenter og hevdet at Sokrates bare lærte dem hvordan de kunne forsure livene deres.
I stedet for å bli fornærmet, berømmet Sokrates sin egen spartanske enkelhet, evnen til å tåle vanskeligheter og avvisningen av sensuelle nytelser. Han sa: "Jeg gleder meg mer om jeg bruker tiden på ting hvis nytelse ikke ender i nytelsens øyeblikk og som får meg til å håpe i tillegg til å motta en evig belønning ... Tror dere at hva som helst kan gi den samme tilfredsstillelsen som den indre bevisstheten om å forbedre sin dygd daglig gir, og tilegne seg bekjentskap og vennskap med de beste menneskene? "
Videre spurte Sokrates Antifon om han heller ville ha noen som ham selv eller en som Sokrates, som soldat til å forsvare livet sitt. Antifon kunne ikke svare. Svaret er selvfølgelig at Sokrates' evne til å tåle vanskeligheter og hans frihet fra avhengighet framstod som en modell for den perfekte soldat og borger. Sokrates hadde det beste og sterkeste ståstedet, både bokstavelig og billedlig.
Til slutt i dialogen med Antifon differensierte Sokrates sin og Antifons betegnelse av lykke:
Man skulle tro, Antifon, at du tror at lykken er å spise og drikke godt med en kostbar og praktfull livsstil. Jeg for min del mener at det å ikke ha behov for noe som helst, er det samme som guddommelig perfeksjon og at det å ha behov for bare litt, er veldig nær Det guddommelige. Siden det derfor ikke finnes noe mer fortreffelig enn Det guddommelige, er hva enn som kommer nærmest, således mest lik den høyeste fortreffelighet.
For Sokrates ser det derfor ut til at sann lykke er å gi slipp på ens jordiske fastholdenhet.
Det er også verdt å merke seg at Sokrates verdsatte evnen til å gi opp avhengighet og fastholdenhet, men gikk ikke av veien for å finne motgang. Han hadde statsborgerskap (som var et stort privilegium i det gamle Athen), han hadde litt formue, landjord, en kone og sønner og likte mat og drikke som andre, men lot seg ikke kontrollere av dem.
Xenofon skrev at Sokrates hadde ikke, som andre, "hyppige tilfeller av sorg og anger" på grunn av dem. Han hadde hederlig tjent landet sitt i krig og satte pris på kunst, som malerier. Han sa at det å male gode og ærlige ting, gir mest glede. Ham berømmet greske skulpturer for deres "fantastiske livaktighet.”
Bak filosofien
Som man kan se, er læren til Sokrates og det som med rette kan kalles den sokratiske metoden, forankret i moral. Strenge, upartiske avhør alene er ikke nok. På sin tid ble Sokrates kalt en filosof, som vi også kaller ham i dag.
Sett fra nåtidens perspektiv, kan dette faktisk være en helt feil betegnelse. Det ville være mer passende å kalle ham en hellig vismann, en stor mester av dype læresetninger overført fra himmelen. Selv insisterte han på at det han gjorde, var av plikt til Gud og at "bare Gud er vis", sa Platon. Sokrates sa: "Gud beordrer meg til å oppfylle en filosofs oppdrag om å søke inn i meg selv og andre mennesker."
En slik søken som er forankret i tradisjonell moral og spiritualitet, overgår langt den akademiske disiplinen som i dag er kjent som filosofi, og grensene for det som i dag kalles den sokratiske metoden. Et så dyptgående oppdrag er avgjørende for å forstå den virkelige Sokrates og den sanne sokratiske metoden.
Med mindre annet er angitt, er alle sitater hentet fra Xenofons "The Memorable Thoughts of Socrates". Sitater kan ha blitt noe tilpasset av forfatteren.
Evan Mantyk er engelsklærer i New York og formann i "Society of Classical Poets".
