Naturfotograf Lina Kayser vil fange personligheten til ville dyr, som rev og bjørn. I hjemtraktene er også et forhistorisk dyr som fascinerer mange. Her forteller hun om å lade batteriene og om viktigheten av å kjenne dyrenes væremåte.
Som tenåring i Bergen likte Lina Kayser å fotografere naturen, hundene, fjellet og skogen.
– Alt det jeg syntes var vakkert da jeg gikk på tur. Jeg ville ta det med meg hjem som et minne.
Jeg har alltid trodd at jeg ikke har tålmodighet til det, at det er for vanskelig å gå ut i skogen og bare sitte der til et dyr kommer forbi. LINA KAYSER. Naturfotograf
Hun og en venninne startet sin egen bedrift for hunde-fotografering. Drømmen om å kunne fange de ville dyrene med kamera, var der samtidig. Hun trodde aldri på at hun skulle ta det skrittet og bli en anerkjent naturfotograf.
– Jeg har alltid trodd at jeg ikke har tålmodighet til det, at det er for vanskelig å gå ut i skogen og bare sitte der til et dyr kommer forbi.
Etter hvert lærte hun mer om hvordan hun kunne finne dyrene.
– Naturfotografer sitter ikke hver dag på en stubbe i skogen og venter. Det er mer vanlig at de drar til et fotoskjul eller reiser med en guide. Da er det folk som hjelper deg, slik at du finner dyrene.
På den andre siden gir det en annen følelse å finne dem selv. Hun setter mer pris på bilder fra slike situasjoner.
– Det gir en annen følelse av å ha gjort hele jobben selv.
Lina Kayser er ofte ute og går tur med hunden. Som oftest går de utenfor stier, og hunden får bestemme retningen. Han kan kjenne lukten av et revehi en kilometer unna.
– Bildene blir kanskje ikke så bra som om jeg hadde vært sammen med en som har drevet med fototurisme i mange år og har tenkt på bakgrunn og plassering av et fotoskjul. Da får man jo fine bilder. Det å prøve seg frem til det til slutt sitter, det gir meg mye glede.
For fire år siden kjøpte hun og samboeren en fjellhytte på Dovrefjell, mellom Oslo og Trondheim. Der er de omgitt av fire nasjonalparker og tar imot besøkende som vil oppleve fjellet, dyrene og naturen. De guider vandrere og naturfotografer. Mange blir spesielt lokket av å få se moskusoksene som lever der. Hun leder også foto-ekspedisjoner andre steder, som i Finland og på Svalbard.
På Dovrefjell følger Lina Kayser dyrelivet gjennom årstidene med kameraet sitt og deler bildene på Instagram. Hun ønsker å spre interesse for naturen.
– Jeg har følgere i mange storbyer i USA og Europa og får mange spørsmål om for eksempel moskusoksene. De lurer på hva slags dyr det er. En ting er å kunne nå folk som ikke er kjent med naturen og vise dem hva som finnes. Det handler også om å skape følelser hos mennesker slik at de ønsker å bevare naturen. Med en søt rødrevhvalp er det lett at folk tenker at "den må jo få leve", sier hun.
– Det handler også om å vise frem hva vi faktisk har. Mange snakker om alt vi mister, men vi har jo fremdeles svært mye. Det er veldig skjørt, men det er ikke for sent.
"Det er veldig fascinerende at man kan gå i skogen og tenke at der bor en bjørn, og der bor en ulv."
LINA KAYSER
Da hun var barn, likte hun å lese eventyrbøker.
– Det er veldig fascinerende at vi kan gå i skogen og tenke at "der bor en bjørn, og der bor en ulv". Det er ikke noe du bare leser om i eventyrbøker, det er virkelig. Det er helt fantastisk! Jeg vil at folk skal få litt av denne følelsen. Når du går i skogen, tenk på alt som lever der!
Til tider kan arbeidet på fjellhytten være intenst. Naturen hjelper henne med å lade opp.
– Da går jeg en fjelltur med hunden eller bare setter meg ned, slapper av og finner roen. Da lader jeg batteriene. Bare det å gå tur i det fine kveldslyset er helt magisk! Vi har enn liten fjelltopp rett bak oss, og dit pleier jeg å gå om kvelden!
Lina Kayser fotograferer gjerne ulike ville dyr, men favorittene er bjørn og rev.
– De har svært sterke personligheter. Jeg liker å forsøke å fange personligheten og uttrykket når jeg tar bilder. Selv om jeg bare ser dyrene en kort stund, så er det veldig tydelig at de har ulike personligheter.
For å fotografere bjørner, har hun reist til Finland.
– De er så uttrykksfulle og lager masse lyd. Og bjørnungene som plukker og tar på ulike ting ... Det er så fascinerende, de er herlige dyr!
De færreste ser ville dyr. Kanskje ser du en elg som springer over veien. Lina Kayser forteller om en elg som hun har møtt og fotografert flere ganger de siste årene. Hun kjenner den igjen på den hvite flekken på brystet.
– Den har en personlighet. Jeg blir glad for at den er der, og jeg setter stor pris på at den lever sitt eget liv.
Hvis du vil finne og nærme deg ville dyr, er det viktig å kjenne til atferden deres, ellers er det stor mulighet for at du skremmer dem.
Elgen er lettskremt, men kan stå stille og trykke i et buskas.
- Du kan ofte se bilder av en elg som stirrer rett på deg. Det er et tegn på at den vet at du er der, den er usikker. Den kan stå kjempelenge og bare være i ro, men den kan like gjerne snu seg og beite eller gjøre noe annet. Hvis jeg forsøker å nærme meg og den stanser opp og ser på meg, da stanser jeg alltid med en gang. Den er rask til å stikke av hvis du kommer for nær.
En del dyr kan bli farlige hvis de føler seg truet. Det kan gjelde elg, men i høyere grad moskusoksen.
– Hvis du vil, kan du gå veldig nær, men da kan du bli angrepet.
Å tyde dyrenes atferd er ikke så enkelt. Lina Kayser begynner med å iaktta dyrene på avstand. Kanskje står de og beiter.
– Hvis de fortsetter med det når jeg nærmer meg, tenker jeg at de vet at jeg er her. Hvis de derimot stirrer på meg, er de blitt forstyrret på en eller annen måte. Hvis moskusoksen pruster, så er det en advarsel: "Hit men ikke lenger!" Da går jeg.
Hvis de begynner å knuffe på hverandre, kan det være et tegn på at de er irriterte på de besøkende. Da kan det være på tide å gå, sier hun.
– Alle har ulike språk og atferdsmønstre, så det er klokt å bruke mye tid på å observere på avstand hva som er naturlig oppførsel og ikke prøve å forstyrre dyret. Men de vil alltid bli påvirket av at det er mennesker i terrenget.
Hun forsøker å få øyekontakt med moskusene for å se at de har registrert at hun er der.
– Jeg vil ikke snike meg innpå dem, for da er jeg der plutselig uten at de har oppfattet det. Jeg vil at de skal vite at jeg er der.
Med andre dyr er det motsatt. Da vil hun ikke at de skal vite det.
Les mer
Kina: Lang liste over savnede tenåringer. Tvungen organhøsting mistenkes
Russland foretar razziaer hos Falun Gong-utøvere i en tid med tettere bånd til Kina
Hun har ikke vært i noen situasjoner som har vært farlige, men hun har snudd når hun har følt at hun ikke vil bli værende der.
– Du setter både deg selv og dyret i fare. Hvis du får en isbjørn til å angripe deg på Svalbard, må isbjørnen dø. Det vil du absolutt ikke.
Lina Kayser har oppdaget at hun virkelig kan sitte stille og vente på et dyr. Hun forteller om et tilfelle da de var nye eiere av fjellhytten. På grunn av covid-restriksjoner fikk ingen reise utenlands, og mange dro på ferie hjemme.
– Plutselig var kalenderen vår helt full, og vi hadde ikke nok folk til å jobbe i fjellhytten. Det var slitsomt.
Hun booket seg da inn for å tilbringe en ettermiddag i et fotoskjul.
– Det var helt fantastisk! Ingen som snakket, og ingen lyder.
Selv om situasjonen ikke er en del av hverdagen, har hun blitt flink til å koble av når hun sitter i et fotoskjul.
– Det er nesten som å meditere. Det går overraskende bra.
Noen ganger venter hun på et dyr i naturen. Oppdager hun en bever og hun er uheldig og skremmer den, så vet hun at det ikke tar mer enn en time før den dukker opp igjen. Hvis den ikke har kommet tilbake etter en time, så drar hun derfra.
– Hvis jeg vet at beveren har vært her og gjort noe, er det sannsynlig at den vil dukke opp igjen. Da må jeg heller holde ut lenger. Men det gjør vondt i kroppen når du ligger på magen med kameraet klart.
Både mygg og vær kan være utfordrende. Når det blåser mye og det er kaldt, er det vanskelig å ta gode bilder. Da trenger du votter på hendene. Samtidig må du kunne håndtere avtrekkeren på kamerat med fingeren. Det gjør det desto kjekkere å lykkes med et bilde under slike forhold.
– Det kan komme et øyeblikk der det stilner av, og du kan ha flaks.
Hvis det snør, gjelder det å ikke snu kameraet mot vinden.
– Det tar bare ett sekund, så er det fullt av snø. Da må du gå hjem.
Lina Kayser kan fortelle at bak et vellykket bilde ligger det mange turer der lykken ikke har vært like god.
– Det kommer fotografer hit som er der fra fredag til søndag og skal ha alt. De skal ha store elgokser, høstfarger og så skal det være moskusokser som helst skal sloss mot en fin bakgrunn. Du kan selvfølgelig være heldig, men vi som bor her oppe og fotograferer, tilbringer mye tid ute.
På 1930-tallet ble det importert 10-15 moskusokser til Norge fra Grønland. I dag er det en populasjon i Dovrefjell nasjonalpark på maksimalt 200 dyr. Å få se moskusokser i naturen er populært. Det gjør at det ofte er mye folk på fjellet som vil ta bilder av dem, særlig om høsten. Det som gjør dem interessante, er ikke bare at de er sjeldne.
– Det som er fascinerende, er at de har vandret her på jorden sammen med mammuter og sabeltanntigre, istidsdyr, og har klart å overleve, sier hun.
– Når du står ansikt til ansikt med en moskusokse og ser på den ... Det er et spesielt urdyr, hele fremtoningen ... Og når du ser den i snø og storm, vil du tenke på istiden.
Det er et glimt av forhistorien, mener hun, som får tanken til å svimle.
– Det er utrolig at de faktisk går rundt i en nasjonalpark i Norge!
Risikoen ved turisme rundt moskusoksene er kanskje først og fremst for villreinen som deler det samme leveområdet.
– De sliter fordi beiteområdet er presset fra alle kanter av menneske-aktivitet, som veier, jernbaner, hyttebygging, vandrere og moskusokse-turisme. Det gjelder å finne en balanse slik at alle kan bruke nasjonalparken.
Nå ser hun frem til vinteren. Selv om hun liker alle årstider, så er vinteren en favorittårstid for å ta bilder. I Bergen, der hun vokste opp, opplevde hun ingen riktige vintre. I stedet var det regn og ti plussgrader.
– På fjellet får man ordentlige vinterstormer, noe jeg elsker! Veien stenger, noen ganger opp til fem dager, og da må vi leve på det vi har på hytten. Det liker jeg.
Moskusokser
De ble importert fra Grønland på 1930-tallet. I dag lever en stamme med maksimalt 200 dyr i Dovrefjell nasjonalpark.
På 1970-tallet vandret fem dyr fra Norge til Härjedalen i Sverige. I dag er det trolig cirka ti dyr som lever vilt i naturen der.
Moskusoksen kan løpe opp til 60 km/t og veie 450 kilo.se
Kontakt journalisten: [email protected]
Fakta
Lina Kayser
Født: 1981 i Bergen. Bor med samboer på Dovrefjell. Under arbeid: Fotobok om dyr og natur i nasjonalparkene på Dovre. Interesser: Naturfoto, vandre i naturen og å trene hunder. Er utdannet hundeinstruktør.
