Ordet "envy" kommer fra det latinske "invidia" som betyr "å se med onde hensikter". Dette gjenspeiler oppfatningen i mange kulturer om at misunnelse er en dødssynd som stammer fra blikket.
I Dantes Inferno blir de misunnelige fremstilt som blinde. Øynene deres er sydd sammen med jerntråd, og de vandrer for alltid rundt i en utbrent villmark. Reiser du rundt i Midtøsten, kan du også se talismaner som forestiller blå øyne, som ifølge tradisjonen skal beskytte mot «ayn» (det onde øyet).
Misunnelse gjenspeiles i moderne tid i litteraturen og kunstneriske uttrykk der mange, for eksempel i postmodernismen, har byttet ut kunstens streben etter perfeksjon med en kynisk parodi av den. Man kan ikke nærme seg standarden for fortreffelighet, man vet det, så man velger å latterliggjøre og plukke den fra hverandre – den konstruktive essensen av kunst erstattes av den dekonstruktive.
Ofte dømmer eller frykter vi andres forskjeller i stedet for å rose dem.
Religioner har alltid tatt spørsmålet om misunnelse svært alvorlig, og det er grunnen til at kristendommens ti bud advarer sine tilhengere mot å begjære naboens eiendeler. Misunnelse er fortsatt et universelt tema og en konstant skygge i den menneskelige bevisstheten som på ingen måte kan ignoreres. Filosofen Bertrand Russell beskriver misunnelse som en av hovedårsakene til menneskelig ulykke, som stadig tærer på offeret og som på grunn av misunnelsens svøpe ikke er i stand til å glede seg over andres suksess. Når noen andre lykkes med én ting og får ros, mister han sin mentale balanse og prøver å finne alle mangler han kan hos dem.
Moralen i arketypiske historier, som den om Kain og Abel eller Snøhvit og de syv dvergene, er at du kan vekke andres harme så lenge du er raus, dydig og god. Den som er misunnelig, ser på sine medmennesker som fiender, og plages av en usunn forestilling om at hans lykke henger sammen med eliminering av den som overstråler ham og står i veien for hans goder. I likhet med Kain, som misunte sin bror Abel, er han ikke i stand til å innrømme for seg selv at grunnen til at Gud ikke godtar hans offer, er fordi hans eget hjerte ikke er rent og fordi han har latt «synden slå rot i sin bolig». I stedet anser han alt som urettferdig, senere myrder broren, og alle hans etterkommere blir dermed fordømt.
Ofte dømmer eller frykter vi andres ulikheter i stedet for å rose dem og se på dem som en ressurs. Mange har utviklet en vane for å kontinuerlig sammenligne seg med andre, uten at de nødvendigvis kjenner dem så godt. Vi vet aldri hvilken kamp eller usikkerhet andre bærer på. Noen mennesker er imidlertid så redde for å innrømme sine egne mangler, at de i stedet projiserer sine feil over på andre. Når de ser hvordan andre oppnår suksess der de selv kom til kort, fungerer dette som et søkelys som avslører deres egne mangler. De får ikke puste og blir grønne av misunnelse. Selvfølgelig er det bare noen få som går så langt som Kain eller den onde dronningen i Snøhvit for å få utløp for sin indignasjon. De aller fleste viser heller en kald skulder, ekskluderer, sladrer, blir ufyselige eller saboterer andre.
Mennesket ønsker å være på toppen av et dominanshierarki, ha makt. Dette instinktet er ikke nødvendigvis unaturlig i seg selv. Konkurranse driver samfunnet fremover, uansett hva man måtte mene om det. På nederlandsk skilles det for eksempel mellom de to aspektene ved misunnelse, «benijden» (godartet misunnelse) og «afgunst» (ondsinnet misunnelse). Det vil alltid være noen som overgår deg i en kategori, på samme måte som du overgår en annen i en annen kategori. Mens «afgunst» fører til en ondsinnet impuls til å ødelegge, kan «benijden» være en spore til å strebe etter å bli sitt beste jeg. Derfor sies det noen ganger at imitasjon stammer fra en "godartet misunnelse". Et godt balansert person blir dermed ikke oppslukt av andres velvære, men lar seg inspirere og tar daglige små, avgjørende grep for å nærme seg det han beundrer.
Aristoteles sa i sitt klassiske verk, Retorikk: «Imitasjon er derfor en konstruktiv følelse hos gode mennesker, mens misunnelse er en destruktiv følelse hos dårlige mennesker. Imitasjon får oss til å gå inn for å sikre oss det gode [å bli bedre, å bli mer], mens misunnelse på sin side oppfordrer oss til å ta grep for å hindre at vår neste får det samme.» Misunnelse er altså, som frykt, en naturlig følelse, og alltid ubehagelig, men hvordan en person forholder seg til den, avslører hans genuine karakter.
Misunnelse brukes noen ganger som et politisk verktøy der utspekulerte demagoger bruker denne menneskelige tendensen til å ta makt, manipulere opinionen eller fremme splid. «Ostrakisme» refererer for eksempel til en demokratisk prosess i antikkens Hellas der innbyggerne ble bedt om å skrive ned navnet på en person de ønsket å utestenge fra byen. Det ble foretatt en avstemning der den eneste forbrytelsen til de utestengte ofte var at de rett og slett hadde vært for vellykkede. De sosialistiske bevegelsene på 1900-tallet kan også sees på som et uttrykk for kollektivistisk misunnelse, der de ikke-privilegerte klassene i samfunnet ble oppfordret til å diskriminere, forfølge og drepe visse folkegrupper som ble ansett å ha større fordeler enn dem. Frykten for vilkårlige angrep fra den kollektive misunnelsen gjør at mange ikke tør å vise sine talenter, med mindre de skal vekke misnøye og bli utpekt, noe som fører til stagnasjon av samfunnsveksten.
Bare ved å vende speilet av selvopptatthet utover, kan en person fylles av følelsen av at livet er meningsfylt, lyst og godt, og dette er den eneste kuren mot nihilisme. De fleste positive følelser er derfor preget av en underliggende følelse av takknemlighet og beundring. Beundring åpner døren til verden, kobler oss til andre og får oss til å betrakte dem som en del av den kollektive menneskeheten, snarere enn hindringer på vår vei til lykke.
Les neste del - latskap.
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
