EU-kommisjonen foreslår endrede regler for elektrisitetsmarkedet. Dette ligner et bestillingsverk fra Tyskland med ambisjoner om å tvinge hele EU til å føre den samme katastrofale energipolitikken som Tyskland.
At Europa har problemer med strømforsyning, er neppe en nyhet. Det som imidlertid er en nyhet og spesielt bekymringsfull, er EU-kommisjonens forslag om å reformere utformingen av EU’s strømmarked. Innholdet er dårlig nok i seg selv, men prosessens intensitet øker ikke tilliten til at forslaget kan være konstruktivt. Forslaget ble offentliggjort den 23. januar, og kommisjonen har begrenset høringstiden til kun tre uker (!).
Kommisjonen beskriver bakgrunnen for forslaget på følgende måte:
«Siden sommeren 2021 har energiprisene blitt rammet av økninger som aldri før og en unik volatilitet som har hatt alvorlige konsekvenser for EU’s husholdninger og økonomi. For å dempe virkningene av denne markedsdynamikken har Kommisjonen foreslått, og medlemslandene har blitt enige om, et bredt spekter av nødtiltak for å takle de høye energiprisene og samtidig sikre forsyningssikkerheten.»
Kommisjonen slår fast at forslaget har to mål; å sikre Europas strømforsyning og å oppnå klimanøytralitet.
«EU’s elektrisitetsmarked har tjent oss godt i over tjue år. Men den enestående energikrisen vi nå står overfor, viser at vi må tilpasse utformingen av elektrisitetsmarkedet til fremtiden slik at det kan levere fordelene med ren energi til en overkommelig pris for alle», sa den estiske EU-kommissæren for energi, Kadri Simson.
Forslaget har fire hovedformål:
1. Å gjøre strømregningen mindre knyttet til de kortsiktige prisene på fossilt brensel og fremme utbygging av fornybar energi (som betyr sol- og vindkraft, fordi potensialet for ny vannkraft er lite).
2. Tryggere strømforsyning ved å bruke alternativer til fossil gass gjennom lagring og fleksibilitet i etterspørselen (tåkeprat som betyr å prøve omdirigere bruken av strøm til tider med lav etterspørsel, som vanligvis er om natten).
3. Styrke forbrukervernet.
4. Forbedre overvåkningen av markedet.
Disse forslagene krever noen kommentarer. Å redusere koblingen mellom prisene på fossilt brensel og prisen på strøm kan høres bra ut, men er mye vanskeligere å få til uten planlagte, økonomiske tiltak. Dette kan gjøres ved å forby priser over et visst nivå, men da risikerer vi at strømmen rett og slett ikke strekker til, med strømbrudd som konsekvens. En annen variant er at staten tar strømkostnaden over et visst nivå. Hvordan dette skal gjøres uten å oppmuntre produsentene til å sette unødvendig høy pris i budrunden, er ikke åpenbart.
Økt lagring er ekstremt kostbart. Det er kun én lagringsmetode som har høy ytelse, og det er pumpelagring. Det betyr å pumpe vann inn i en demning når etterspørselen etter strøm (og dermed prisen) er lav, og produsere strøm ved å slippe ut vannet når etterspørselen (og prisen) er høy. Dette fungerer relativt bra teknisk, men krever egnet geografi i form av passende fjell. Nederland og Danmark kan for eksempel ikke bruke dette.
Andre lagringsmetoder, som batterier og hydrogen, er mye vanskeligere og dyrere å bruke. Det er vitenskapelige årsaker til at disse teknikkene ikke har blitt brukt i stor skala. Naturlover kan ikke kjøpes.
Når det gjelder batterier, er problemet at tilgangen til nødvendig materiell er svært begrenset. Hvis alle batteriene som ble produsert over hele verden i fjor, ble koblet til Europas strømnett, kunne vi lagre elektrisiteten i tre timer.
Samtidig må vi huske på at batterier for lagring av strøm i strømnettet motvirker et annet av EU’s mål. Nylig vedtok EU at fra og med 2035 skal alle nye biler i EU være elbiler. Dette krever en enorm økning i produksjon av batterier, og nå har EU tilsynelatende tenkt å også bruke de samme batteriene i strømsystemet, uten å skjønne at EU nå konkurrerer med EU om de samme batteriene.
Jeg tar sjansen til å påpeke at keiseren er naken. Vi er milevis unna en batteriproduksjon som kan nå målet om fullelektrifiserte kjøretøy innen tolv år. Jeg spår at denne beslutningen vil revne når vi nærmer oss 2035. Mest sannsynlig vil dette skje under betydelig røykutvikling der man først peker på gjennomføringsdatoen, mens man forsikrer om at målet står fast. Antagelig vil retretten være dekorert med et omfattende blomstrende språk om grønne framtidsvisjoner. Husk hvor du leste dette først.
Å styrke forbrukervernet kan bety omtrent hva som helst, noe som gjør det vanskelig å kommentere. Det samme gjelder økt overvåking av markedet. Hva innebærer det?
EU-kommisjonen skriver innledningsvis at dagens system har «lagt grunnlaget for et effektivt, godt integrert marked som har gjort det mulig for EU å kunne dra nytte av de økonomiske fordelene ved et indre energimarked, sikre forsyningssikkerhet og fremme prosessen med redusert karbondioksidutslipp". Samtidig heter det at systemet har vist «visse mangler». For eksempel heter det at elektrisitets-krisen har «presset den økonomiske byrden over på sluttforbrukerne».
Forslaget gir inntrykk av at beslutningstakerne ikke forstår grunnleggende økonomi.
Dette er beklageligvis sludder. Den "økonomiske byrden" faller alltid på sluttforbrukeren i all menneskelig, økonomisk virksomhet. Den «økonomiske byrden» ved å produsere melk bæres av den som kjøper melken. Dette resonnementet etterlater en vond smak i munnen fordi det gir inntrykk av at beslutningstakerne ikke forstår grunnleggende økonomi.
Det som kan redusere den økonomiske belastningen, er å effektivisere produksjon og distribusjon slik at sluttprisen kunden betaler, blir lavere. Å flytte den økonomiske byrden bort fra sluttforbrukerne, betyr at noen andre må betale. Hvem da? Antagelig handler det om skattebetalerne, men det er de samme personene som også er sluttforbrukere av strøm. Alle bruker strøm.
Det er muligens ment å beskatte energiselskapenes overskudd. Dette vil fungere på kort sikt, men vil raskt fjerne all motivasjon til å bygge ny kraftproduksjon. Dermed går vi glipp av muligheten for at en ny produksjon kan senke strømprisene, og slik gjør vi krisen permanent.
Lenger inn i dokumentet avsløres det hva det egentlig handler om; subsidiering av sol- og vindkraft. De skriver:
«Det er svært viktig at alle europeere, fra store, industrielle forbrukere til små og mellomstore bedrifter og private husholdninger, kan dra nytte av veksten og de lave driftskostnadene for fornybar energi. For å sikre alle forbrukere direkte tilgang til ren energi til overkommelige priser, kreves det markedsverktøy for å oppnå mer stabile priser og avtaler basert på de reelle kostnadene ved energiproduksjon.»
Det hevdes ofte at fornybar energi vil være billig, men det blir ikke mer sant fordi det gjentas gang på gang. Ja, selve strømproduksjonen kan være relativt billig, men det medfører store kostnader i strømnettene. Her ønsker jeg, som tidligere eksperimentell forsker, å slå et slag for å evaluere forsøkene som er gjort i stor skala. Noen land og stater i verden har gjort store anstrengelser for å øke andelen sol- og vindkraft. Dette gjelder først og fremst Tyskland, Danmark, California og Sør-Australia. I samtlige tilfeller har strømprisene steget betydelig, både de direkte strømprisene og kostnadene i strømnettene, mens forsyningssikkerheten har gått ned.
Det neste eksperimentet å evaluere, er USA som helhet. I USA er ikke strømforsyning et nasjonalt anliggende, men en sak for statene. De femti statene har hatt ganske forskjellige strategier for sin strømforsyning. Hvis man sammenligner strømprisene i dag med hvordan de var for tretti år siden, dvs. før statene begynte å innføre væravhengig kraft, er det slående at de som investerte i forutsigbar energi (fossil, vannkraft eller kjernekraft), har hatt vesentlig stabile priser, mens de som innførte væravhengig energi, fikk høyere priser. Det er også slik at prisøkningen er omtrent proporsjonal med andel væravhengig energi. Dobbel andel sol- og vindkraft fører til dobbelt så høy prisøkning.
Som så ofte er tilfellet i politiske sammenhenger, fokuseres det på elektrisitetsproduksjon, mens stabilitet i elektrisitetsnettet vies mindre fokus. Dermed står det åpent å fortsette å støtte en kraftproduksjon som uroer kraftnettet (vind og sol), mens en fossilfri stabiliserende kraftproduksjon (også kjent som kjernekraft) knapt nevnes.
Kommisjonen hevder, helt uten bevis, at «å øke mengden fornybar energi er avgjørende for å få rettferdige priser. Takket være lave kostnader kan fornybar elektrisitets-produksjon redusere kostnadene. I tillegg øker mer fornybar produksjon EU’s forsyningssikkerhet.»
Det spres et narrativ om at de høye strømprisene skyldes at markedet er «feilkonstruert» og at det diskuteres andre måter å ta betalt på. Dette er grunnleggende feil. De høye prisene skyldes redusert tilgang på strøm. Redusert tilbud i forhold til etterspørsel driver prisen opp. Å prøve å løse dette ved å innføre kunstige regler for hvordan man skal ta betalt, er dømt til å mislykkes. Slike inngrep fører nesten alltid til høyere kostnader for forbrukerne til slutt.
Kommisjonen skriver at dagens regelverk er utilstrekkelig til å beskytte forbrukerne. En mer nøyaktig beskrivelse er at det ikke er feil i regelverket, men at politikken er hodeløs, først og fremst i Tyskland der dette har ført til ekstreme prisøkninger. Tidligere har EU vært en klar forkjemper for et fritt marked og blomstrende handel på tvers av landegrensene som en måte å redusere risiko for krig i Europa. Nå rykker de som er for regulering frem og tar til orde for en omregulering av strømmarkedet. Sannsynligheten for at dette til slutt vil føre til lavere priser for kundene, kan sammenlignes med å finne en snøball i helvete.
EU-kommisjonens forslag kan kort oppsummeres med ordene: «Gjør det igjen. Gjør det riktige.»
Forslaget er fullt av logiske saltomortaler og indre motsetninger. I forslaget skrives det om prisregulering av såkalt inframarginal elektrisitetsproduksjon som er byråkratisk språkbruk for at all produksjon av elektrisitet med lave, variable kostnader (vind-, vann- og kjernekraft) ikke skal være like godt betalt som kull- og gasskraft som setter den endelige strømprisen. Samtidig tas det til orde for mer vindkraft, men vindkraften vil få mindre betalt. Hvordan har de tenkt å få investorer til å like disse forutsetningene?
Det neste paradokset er at kunder som ikke tar aktive valg, selv fortsatt skal få stabile priser. Dette er tenkt oppnådd med lange prisbundne avtaler mellom produsent og forbruker. Dette betyr i praksis at markedet for å handle strøm etter at den først er solgt, i realiteten legges ned. Slik etterhandel motiveres av å redusere prisrisikoen. Dersom prisene settes på lange avtaler, er det ikke lenger grunn til å drive etterhandel.
Man kan imidlertid spørre seg om det vil være bedre for kunden om byråkrater setter faste priser enn om strøm kjøpes og selges på et marked. Vil disse sentralbyråkratene til dels ha tilstrekkelig kunnskap og innsikt i faget og delvis ha integritet til å stå opp mot lobbyister og sterke økonomiske interesser? Hvorfor åpne ytterligere opp risikoen for korrupsjon? Hvis strøm kjøpes og selges i et fritt marked, er det vanskelig å bestikke seg til fordeler. Hvis noen få byråkrater imidlertid setter prisen, vil fristelsen til å oppnå fordeler gjennom bestikkelse være stor.
Forslaget kan kort oppsummeres med ordene: Gjør det igjen. Gjør det riktig.
Jan Blomgren - Professor i anvendt kjernefysikk, forfatter og debattant
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
Kontakt journalisten: [email protected]
