EU's klimapolitikk, med en målsetting på 90 prosent mindre utslipp i 2040, har blitt et symbol på polarisering. Tyskland har vanskelig for å oppnå målene, og massive landbruks-protester har lammet trafikken. Det handler både om drivstoffpriser og om EU's direktiv om en generell reduksjon av matproduksjonen. Høyreekstremismen som støtter bøndene, fremstilles som den største trusselen mot demokratiet.
Det nye året 2024 ble innledet med stor uro globalt: krig, demonstrasjoner og streiker i et omfang man sjeldent har sett. Sterk polarisering er også et gjennomgående trekk som svekker demokratiet i mange land. Tyskland med sin turbulente, nyere historie ser ut til å være særlig rammet. Trusselen gjelder polarisering i forbindelse med EU's klimapolitikk med mål om 90 prosent mindre utslipp innen 2040. Dette er en politikk som Tyskland har spesielt vanskelig å gjennomføre etter nedlagte kjernekraftverk, import av gass og olje, samt kullfyrte kraftverk som fremdeles leverer. EU har forsiktig ført fram kjernekraft som en mulighet for å bli kvitt fossilt brensel, men dette er ikke noe Tyskland godkjenner.
Massive landbruksprotester har lammet tysk trafikk
Tyskland pumper inn milliarder i egen industri, og subsidiert strøm til industrien har blitt diskutert. Sammen med EU-direktiv for global handel og generell reduksjon av matvareproduksjonen har tyske, belgiske og nederlandske, samt polske bønder, reagert med synlige, storstilte demonstrasjoner. Ursula von der Leyen påpeker at forslaget har blitt et symbol på økt polarisering og etter min mening også en svekkelse av demokratiene innad i EU og medlemslandene. I tillegg kommer omstillingen i landbruket og fokuset på overproduksjon i konflikt med prinsippet om nasjonal selvforsyning av mat i krisesituasjoner.
Vi kan sammenligne dagens trusselbilde med de demokratiske truslene fra tiden etter andre verdenskrig. Den gang, i 1945, var Tyskland et utslått land med nedleggelser av industri, mye arbeidsløshet, et land i ruiner, forvaltet av fire makter og inndelt i britisk, amerikansk, fransk og russisk sone.
I 1949 ble de to statene Forbundsrepublikken Tyskland (BRD) og Den tyske demokratiske republikken (DDR) opprettet basert på henholdsvis de tre vestlige og den russiske sonen. Mens Forbundsrepublikken med tiden blir et parlamentarisk demokrati etter en vestlig modell med tilsvarende grunnlov, sementeres et kommunistisk diktatur, DDR, med total mangel på presse- og ytringsfrihet, konkurrerende politiske partier, samt med en uvanlig undertrykkende overvåkning av innbyggerne, selv for østblokken. Uten tvil ble diktaturet østblokkens hardeste, slik at den kunne opprettholde en kontinuerlig konkurranse med Forbundsrepublikken som fikk massiv støtte til industriell gjenoppbygging gjennom den amerikanske Marshall-planen.
Innen østblokkens handelsorgan, COMECON, ble DDR ansett å være best organisert, pluss at de produserte industrivarer for land som hadde spesialisert seg på landbruk, konsumvarer, energi og drivstoff. Problemet for DDR var mangel på materiell støtte, men illusjonen kunne opprettholdes fram til systemet kollapset i 1989. BNP-utviklingen i sammenligning med Forbundsrepublikken viser fra starten et tydelig etterslep, selv om DDR gjennom offentlige, økonomiske matriser kunne gi sin befolkning boliger av lav kvalitet til lave priser, samt forbruksvarer og billig mat i et begrenset utvalg. Gjennom bilateral handel ble ikke global inflasjon gjenspeilet i noen prisøkning. Dette gjorde at boblen, ifølge de fleste forskerne innen tysk sammenlignende forskning, brast så sent som i 1989. Som doktorgradsstudent i DDR var det åpenbart for meg at den nasjonale, økonomiske statistikken ikke var til å stole på. Politisk var det kommunistiske politbyrået innen partiet SED det høyeste organet, og regjeringen var det iverksettende organet. Alle myndighetene hadde sine forutsetninger og kvantitative mål å nå.
Vest-Tyskland kom, som medlem av EEC, senere EF og EU, til å bli karakterisert som det økonomiske underet med sterk, moderne industrialisering og gjenoppbygging. Politisk var det etter de vanskelige oppbyggingsårene en periode med stabilitet og med nye og gamle politiske partier. Bare det tidligere nazistiske partiet var forbudt, ifølge lov. Konservative og sosialdemokratiske regjeringer avløste hverandre. Støveltrampen fra 30-tallet hadde stilnet, og hverken høyre- eller venstreekstremistiske partier ble valgt inn i forbundsdagen. Tyskland var og forble en av de største økonomiene innen EF/EU, og de var også politisk mektige gjennom sin store representasjon.
1968 ble året for ungdomsopprør og 1970-tallet årene da de røde brigadene sto for terrorhandlinger, før de ble forbudt.
I 1990 var Wolfgang Schäuble ansvarlig for Tysklands gjenforeningstraktat og kom til å prege mye av det parlamentariske arbeidet med de nye strukturene. Helmut Kohl var forbundskansler fram til 1998. I 2005 tiltrådte Angela Merkel, og hennes fire konservative regjeringer varte like fram til 2021 da hun ble etterfulgt av sosialdemokraten Olaf Scholz. Den nåværende regjeringen består av en koalisjon mellom partiene SPD, FDP og Allians 90/De Grønne.
I dag trues det tyske demokratiet innenfra, ikke minst gjennom den polariseringen av landet som er forårsaket av den sterke støtten til AfD. Partiet ble opprettet i 2012 som en reaksjon mot redningsaksjonene for Euro-land, som Hellas med flere. Eurosonen har hele tiden vært målskive for kritikk, og partiet har en nasjonalkonservativ og markedsliberal holdning, samt at de motsetter seg mer innvandring. Partiet er representert i samtlige delstats-parlamenter og fikk 10,3 prosent ved siste valg i 2021. De har en betydelig sterkere representasjon i delstatene i det østlige Tyskland, med opp mot 20 prosent. Årsaken er at bare en av fem tyskere mener at den sittende regjeringen gjør en god jobb, og samtlige partier har lave tall på meningsmålingene etter bare to år ved makten.
Selv om AfD i flere regioner ser ut til å bli det nest største partiet og på forbundsnivå kan doble stemmeantallet, er det ingen partier som vil samarbeide med dem. Etter Reichsbürger-bevegelsens forsøk på statskupp i fjor, er det tatt ut siktelse mot enkelte aktivister, og partiet Heimat/NPD har fått inndratt partistøtten. Det er også fremmet forslag om å dra inn partistøtten til AfD, til tross for en forventet støtte på mellom 25 og 30 prosent for partiet, ifølge meningsmålinger foran EU-valget i vår.
Å stanse høyreekstremismen i utgangspunktet har akkurat blitt fremstilt som den største trusselen mot det tyske demokratiet, og regjeringen har ikke tatt avstand fra massedemonstrasjoner mot AfD. Derimot har de uttalt seg kritisk mot bøndenes massedemonstrasjoner. En svak regjering med problemer med å greie EU's utfordringer, slik som utslippsmålene, støtten til landbruket, den nye migrasjons-politikken og energiforsyningen, bruker storsleggen for å forsøke å knuse et parti som har samlet misfornøyde stemmer fra CDU, Sosialdemokratene, FDP og De grønne.
Å slå inn på en vei som forbyr eller gjør det vanskelig for et parti med sete i Forbundsdagen og de regionale parlamentene, er en prekær reaksjon med den hensikt å redde ansikt for regjeringen. Særlig i de fem østlige delstatene der AfD har opp til 20 prosent eller mer, er dette forkastelig fra et demokratisk synspunkt.
Disse statene som først opplevde støveltrampet på 30-tallet og deretter støveltramp med kommunistiske fortegn, vil i dag oppleve at historien gjentar seg, men denne gangen gjennom rød-grønne støveltramp for å bekjempe en lovlig parlamentarisk opposisjon. Dette er ikke en liberal, demokratisk stat på 2020-tallet verdig.
Marie-Louise von Bergmann Winberg Professor emerita i statsvitenskap
Dette er en meningstekst. Synspunktene er skribentens egne.
