Thomas Silfving, psykolog og forfatter, reflekterer over hva mobilen gjør med oss. Blir vi bedre mennesker av den? Hva skjer hvis vi oppslukes av nyhetsflommen og sosiale medier? Risikoen er at vi mister oss selv i en tvangsmessig mobil- og skjermavhengighet.
For en tid tilbake leste jeg om femåringen som så på moren som satt og fiklet med mobilen på T-banen. Kanskje var de på vei hjem fra barnehagen eller skolen? Etter en stund blir gutten sliten, snur seg rastløst mot moren og sier: "Du lovet at vi skulle ha kvalitetstid i dag og at du bare skulle konsentrere deg om meg!"
Morens blikk flakker forlegent, og mobilen forsvinner ned i vesken. Skjemmes hun? Gjentar denne oppførselen seg også på jobben, med venner, kolleger og partnere, i butikken, på trening, i bilen, ja, overalt der barnets og andres blikk hverken kan eller orker fange opp hvor selvopptatte vi er? I så fall er oppførselen vår ikke bare overdrevet, men også uærlig. Vi gir inntrykk for å være mer travlere og stressede enn vi faktisk er - med stadig tilkoblede skjermer foran oss.
Men selv innbilt stress kan føre til psykisk dårlig helse, som om stress er smittsomt og øker, selv når det ikke er virkelighetsbasert. Kan ikke forbindelsen mellom stress og dårlig helse også være et påskudd for et fortsatt mobil- og skjermmisbruk? Vi bør nok se det hele som en forsvarsmekanisme, som en slags avhengighet sanksjonert av samfunnet, slik som røyking var det en gang i tiden. Mobiltelefonens kick blir det moderne menneskets flukt til ufrihet.
Det er på tide å snakke om hvordan vi oppfører oss på arbeidsplassen, rekreasjonssteder og i hjemmet. Ligner det ikke på mangel på anstendighet, slik som jeg-snakker-vel-som-jeg-vil, hvor-jeg-vil og med-hvem-jeg-vil og hvor-høyt-jeg-vil. Ingen mindfulness eller aksept der heller. Du vil sjelden føle kritikk, for du er jo allerede så utrolig stresset av og opptatt med å være til stede. Det heter visst "fomo"; frykt for å gå glipp av … Det at du velger bort deg selv og dine nærmeste, ser tydeligvis ut til ikke å ha noen betydning. Hvis du ikke allerede lider av kronisk utmattelsessyndrom (med tanke på deg selv), risikerer du definitivt å miste deg selv i en tvangsmessig mobil- og skjerm-app-avhengighet.
De som har lest psykologi, kjenner til Ivan Pavlovs eksperiment. Hunder sikler, som kjent, når det serveres mat. I eksperimentet får de maten samtidig med et pling (stimuli), noe som fremkaller sikling (respons). Etter dette kan sikling forekomme med lydsignal alene. Det ringer, liksom i telefonen (stimuli). Automatisk forventes det at man blir servert noe, så man bare svarer (respons); helst umiddelbart. Som moren ovenfor, er ingen alene i denne formen for fangenskap
I mellomtid er gutten opptatt med å ha et nært forhold til det tomme intet. Fullstendig absorbert går vi rundt med våre skinnende og stadig oppdaterte "håndjern".
Kontakt gjerne skribenten Thomas Silfving: [email protected]
