Over tusen industriledere og store organisasjoner har undertegnet Antwerpen-erklæringen. Dette er et nødrop til EU-politikerne. Europa står i fare for å bli utkonkurrert av altfor strenge krav som ikke finnes i resten av verden. Erklæringen tar for seg mange områder, men som så ofte står energiforsyningen i sentrum.
Ursula von der Leyen, president i Europarådet, presenterte Europas grønne skifte i en hovedtale i desember 2019. Initiativet er ment å vare frem til 2050 og består av 50 ulike strategiske tiltak. Toneleiet var høyt, og det ble slått fast at målet er å forene økonomien med planeten vår, å forene måten vi produserer på og måten vi forbruker på med planeten vår og å få den til å fungere for folk.
Det ble understreket at skiftet på den ene siden handler om å redusere utslippene, men samtidig på den andre siden skape arbeidsplasser og fremme innovasjon. Von der Leyen sa at hun var overbevist om at den gamle vekstmodellen basert på fossilt brensel og forurensning er «utdatert og ute av kontakt med planeten vår» og la til at «Europas grønne giv er vår nye vekststrategi som gir mer tilbake enn den tar».
Omstillingen omfatter alle sektorer i økonomien, med særlig vekt på transport, energi, landbruk, bygninger og industrier, som stål, sement, IT, tekstiler og kjemikalier. Dette er en svært stor del av økonomien. I dag, snart fem år senere, lyder det et nødrop fra industrien i Europa. Tiltakene risikerer å drive industrien bort til andre deler av verden, som har lavere ambisjoner.
EU står nå for rundt 13 % av verdens samlede økonomi, mot 20% for tretti år siden. Dette er et stort tap i konkurranseevne. Det har virkelig blitt investert i Europa, men andre deler av verden har utviklet seg raskere.
I skrivende stund har over 700 selskaper og nesten 300 bransjeorganisasjoner og fagforeninger undertegnet Antwerpen-erklæringen.
«For å oppnå klimanøytralitet innen 2050 og det nylig kommuniserte målet for 2040, må Europas strømproduksjon mangedobles og industriinvesteringene må være seks ganger høyere enn forrige tiår. Denne enorme utfordringen kommer i en tid da både store, små og mellomstore bedrifter står overfor den alvorligste, økonomiske nedgangen på ti år. Etterspørselen faller, produksjonskostnadene øker og investeringene flyttes til andre regioner.
I en årrekke har Europas politikere konkurrert om å stille tøffe krav til økonomien.
Den amerikanske økonomien nyter godt av den økonomiske støtten fra "Inflation Reduction Act" (IRA) og den enkle tilgangen til denne. Kinesisk overkapasitet og økt eksport til Europa legger enda mer press på europeisk industri. Bedriftene våre står overfor denne utfordringen hver eneste dag. Fabrikker stenger, produksjonen stopper opp og folk blir permittert. Europa trenger en forretningsplan, og det haster.
En åpen strategisk autonomi for et konkurransedyktig og motstandsdyktig Europa er avgjørende for Europas omstilling i et geopolitisk landskap i stadig endring. Dette kan imidlertid bare oppnås hvis basis- og energi-intensive industrier blir værende og investerer i Europa. Uten en målrettet industripolitikk risikerer Europa å bli avhengig av basisvarer og kjemikalier. Det har Europa ikke råd til.»
Erklæringen lister opp ni områder, hvorav energi bør være det mest sentrale:
«Energikostnadene i Europa er rett og slett for høye til å være konkurransedyktige. De har ikke bare store råvarepriser, men også regulatoriske avgifter. Den neste Europakommisjonen må prioritere nye prosjekter for rikelig og rimelig fornybar energi, samt kjernekraft med lave karbonutslipp. Vi trenger en reell energi-strategi for EU med konkrete tiltak som muliggjør elektrisitet på tvers av landegrensene, nettutbygging for hydrogen og andre fornybare molekyler og lavkarbonmolekyler, men også samarbeid med ressursrike land.»
Resultatet kan bli at Europa blir anorektisk i forsøket på å bli et grønt forbilde.
EU representerer langt under 10 prosent av verdens befolkning. I en årrekke har Europas politikere nærmest konkurrert om å stille tøffe krav til økonomien. Dette har ikke vært gratis. Tøffe krav koster. Fordi resten av verden ikke har pålagt sine bedrifter tilsvarende kostnader, flyttes investeringene til andre deler av verden. Resultatet kan bli at Europa blir anorektisk i forsøket på å bli et grønt forbilde som resten av verden ikke tar notis av.
Globale utfordringer krever en rimelig, stor global konsensus om løsningene. Ellers blir det en variant av sultestreik. Noen sulter seg selv i hjel, mens omgivelsene fortsetter som om ingenting har skjedd. Tør vi håpe at Europas politikere vil lytte og innta en mer realistisk tone?
Jan Blomgren
Professor i anvendt kjernefysikk, forfatter og kommentator
Dette er en meningsytring. Meningene er skribentens egne. Kontakt skribenten: [email protected]
