FN har et demokratiproblem. Landene med et fungerende demokrati er nå i mindretall, og altfor ofte handler FN mot deres interesser. Ledelsen, med sosialisten Guterres i spissen, bør derfor bruke tid og energi på å forsvare og opprettholde menneskerettighetserklæringen, skriver tidligere svensk stabsoffiser, Bertil Malmberg.
FN og ikke minst FN's Verdenserklæring om menneskerettigheter (UDHR), heretter omtalt som erklæringen, fremheves oftest i positive ordelag i offentligheten. Det tas nesten for gitt at dette er et dokument og en ordning som respekteres bredt over hele verden.
Dette er imidlertid overhodet ikke tilfelle. Når det gjelder lover og forskrifter, er det god grunn til å gjennomgå premissene og forhistorien.
I 1947 oppnevnte FN en spesialkomité som ble ledet av Eleanor Roosevelt som hadde i oppgave å utarbeide forslag til erklæringen. Representantene for de demokratiske landene var i hovedsak enige om innholdet, med unntak av den britiske delegasjonen, som i forbindelse med avstemningen mente at det foreslåtte dokumentet hadde moralske forpliktelser, men manglet juridisk tyngde.
Saudi-Arabia avsto fra å stemme, først og fremst på grunn av av to av erklæringens artikler; artikkel 18 som sier at enhver har rett til å "bytte religion eller tro" og artikkel 16 om like rettigheter til ekteskap. De seks kommunistiske nasjonene rettferdiggjorde sine uteblitte stemmer ved å si at erklæringen ikke gikk langt nok i å fordømme fascisme og nasjonalsosialisme.
Da generalforsamlingen vedtok erklæringen i 1948, sa Eleanor Roosevelt: "Når vi i dag vedtar erklæringen, er det av ytterst viktighet at vi klart forstår dokumentets grunnleggende karakter. Det er ikke en traktat; det er ikke en internasjonal avtale. Det er ikke, og utgir seg heller ikke for å være, en lov-erklæring eller juridisk forpliktelse. Det er en erklæring om grunnleggende prinsipper for menneskerettigheter og friheter som skal stemples med godkjenning fra generalforsamlingen ved en formell avstemning blant medlemmene og skal tjene som en felles ytelses-standard for alle folk i alle nasjoner.»
Erklæringen er på ingen måte bindende for medlemslandene.
Innholdet er verken generelt eller universelt. Det har snarere vært direkte kontraproduktivt og altfor ofte brukt mot de demokratiske landene. Fordi erklæringen er vedtatt de facto av generalforsamlingen, kan skruppelløse land henvise til den når den passer egne formål, samtidig som de kan se helt bort fra den i andre saker fordi de ikke sluttet seg til den. Europas demokratier har dessverre svelget erklæringen helt, med krok, søkke og dupp, uten peiling og uten konsekvensanalyse. Dette har ført til at det har blitt tatt en lang rekke alt annet enn velbegrunnede beslutninger gjennom årene, som har hatt og får ødeleggende konsekvenser for innbyggerne.
Det hører også med til historien at et flertall av medlemmene i FN var demokratiske land da avstemningen om erklæringen ble avholdt. Slik er det ikke lenger. Et flertall av medlemmene i dag er ikke-demokratiske land eller til og med totalitære, med OIC (Organisasjonen for islamsk samarbeid) som den største enkelt-blokken. OIC hevder i Kairo-erklæringen (CDHRI) at alle menneskerettigheter må underordnes og tolkes i henhold til sharia. Dette er ett av dessverre mange eksempler på at erklæringen og dens mål aktivt motarbeides av mange av FN's medlemmer.
Et annet slående eksempel
I 2006 lanserte FN's generalforsamling en ny organisasjon for menneskerettigheter i FN, nemlig UNHRC eller FN's menneskerettighetsråd. Samtidig ble de første rådsmedlemmene valgt, inkludert en rekke representanter for islamske og andre diktaturstater. Det er som "bukken og havresekken".
Den kjente svenske diplomaten, Jan Eliasson, var da leder av generalforsamlingen. Han var tilfeldigvis også klassekameraten min fra Sjøkrigsskolen. Jeg skrev et brev til ham som leder av generalforsamlingen, men fikk ikke noe svar. Noen år senere overleverte jeg en kopi av brevet til ham da vi møttes i Stockholm. Ved en senere anledning sa jeg til ham; "Du ofret menneskerettighetene på diplomatiets alter".
FN satser derfor å undergrave land som står for størstedelen av finansieringen.
FN har i mange år stilltiende akseptert CDHRI og tillatt OIC's representanter å være medlemmer av UNHRC og andre styrende organer i FN. Dermed kan organisasjonen ikke engang forsvare sin egen hovederklæring om menneskerettigheter. Dette viser at FN i dag dessverre er en gjennomkorrupt organisasjon dominert av alt annet enn demokratiske land. Landene med fungerende demokrati er dessverre nå en liten minoritet. Dette viser seg også ved at FN altfor ofte opptrer i konflikt med de demokratiske landenes interesser.
Samtidig er det slik at demokratiske land gjennom OEDD-DAC og EU står for størstedelen av finansieringen av FN. Demokratiske land finansierer dermed en organisasjon som på mange måter motarbeider deres egne interesser. Her er det berettiget å snakke om "nyttige idioter".
Erklæringen må, til tross for åpenbare mangler, ses på som en slags inngangsparagraf til FN. Organisasjonen og ledelsen som ledes av dens sosialistiske marionetten Guterres bør derfor bruke tid og energi på å forsvare og opprettholde den. Det er dessverre ikke tilfelle. I stedet bruker de mye tid og energi på å presse frem en ikke-sak, nemlig «Klimakrisen», som det fullstendig mangler vitenskapelige bevis for.
FN satser derfor på å undergrave land som står for størstedelen av finansieringen. Det er som å sage av grenen man sitter på. Men kimen til den grunnleggende feilen i erklæringen ble allerede sådd ved avstemningen i 1948.
Bertil Malmberg Tidligere svensk ubåt- og stabsoffiser i marinen. Virksomhetsleder
