Ikke sjelden blir det diskutert energiforsyning med tanke på at vi er i en slags normaltilstand og at svenske og norske løsninger holdes fram som eksempler for resten av verden til etterfølgelse. Sannheten er snarere at Sverige og Norge på mange vis er et unntak. Derfor starter nå en artikkelserie om energiforsyningen i verden.
Svenske Hans Roslings ord kan tjene som innledning til en gjennomgang av energisituasjonen i verden: "Hvis du vil forstå verden, ignorer media. Les statistikk i stedet".
Hvis man skal oppsummere energiforsyningen i verden med to ord, vil det riktige svaret være fossilt brensel. Vi innleder denne artikkelserien med noen raske tommelfingerregler, avrundet til tall som er lette å huske. De som vil ha mer eksakte tall, anbefales å bruke passende statistikk i Hans Roslings ånd. I denne artikkelen brukes data fra Det internasjonale energirådet (www.iea.org), hvis ikke noe annet blir oppgitt.
Omtrent 85 prosent av verdens energiforsyning kommer fra fossilt brensel. Olje og kull står for rundt 30 prosent hver, mens fossil gass tilfører rundt 25 prosent. De resterende 15 prosentene kommer fra tre nesten like store aktører. Vannkraft, kjernekraft og alt annet står for rundt 5 prosent hver.
Allerede her kan vi konstatere at etablerte medier generelt og såkalte offentlige tjenester i særdeleshet, kan knapt anses å ha fullført et nasjonsbyggende oppdrag. Hvis du har levd i den villfarelsen at fornybar energi vil ta over verden, er du tilgitt, fordi dette narrativet fremmes flittig i mediene.
Hvis du vil forstå verden, ignorer media. Les statistikk i stedet
- Hans Rosling, Professor i internasjonal helse ved Karolinska Institutet
Svensk TV viste i 2017 en dokumentar med tittelen «Fossilbransjens siste kamp» som tegner et bilde av at fossil energi hovedsakelig er på vei ut i hele verden fordi elektrisitet fra vind og sol har blitt så mye billigere enn fossil energi. Hvis vi følger Hans Roslings anbefaling og leser statistikk i stedet for at vi tror på alt vi hører og ser i mediene, blir bildet temmelig annerledes. I 2005 kom 87 prosent av den primære energien på jorden fra fossilt brensel. 15 år senere, i 2020, utgjorde fossilt brensel 89 prosent. På samme tid har den totale energibruken økt med 20 prosent.
Disse tallene innbefatter all energi. Innen transportsektoren dominerer fossil energi nærmest totalt, noe som ikke har endret seg i løpet av denne perioden. Statistikken sier at de fossile energikildene har økt sin allerede totalt dominerende andel av den totale energibruken, men den totale bruken av energi har også økt.
Hvis vi begrenser oss til strømproduksjonen, blir bildet litt mindre fossil-dominert, men ikke mye. I 2005 kom 67 prosent av verdens elektrisitet fra fossilt brensel. I 2020 sto fossilt brensel for 64 prosent av all strømproduksjon i verden. Vannkraft utgjorde 16 prosent, kjernekraft leverte 10 prosent og vindkraft 5 prosent. Elektrisitet fra sola og biobrensel utgjorde 2 prosent hver. Mellom 2005 og 2020 økte strømproduksjonen i verden med nesten 50 prosent.
Til tross for alt snakket om klima og til tross for mange omtalte initiativer rundt i hele verden, er den brutale sannheten at energibruken øker raskt, både totalt og til elektrisitetsproduksjon. Fossil produksjon øker mest i absolutte tall. Det er faktisk verre enn som så (med mindre du elsker fossilt brensel, altså). Bare økningen av fossilt brensel har i denne perioden vært større enn alle andre energikilder til sammen.
Enhver strategi for klimatiltak som ikke involverer Kina, er rent og skjært tull.
Utslippene av karbondioksid var i 2021 de høyeste noensinne. Kina er den individuelt største utslippskilden og står alene for en tredjedel av alle utslipp. Kina slipper ut mer enn USA, EU og Japan til sammen. Bruk av kullkraft øker raskt i Kina, med like raskt økende utslipp som resultat. Den årlige økningen av karbondioksid i Kina er større enn Sveriges samlede utslipp. Hvis Sverige ble strøket av kartet, ville altså Kinas økende utslipp spise opp den effekten på mindre enn ett år. Enhver strategi for klimatiltak som ikke involverer Kina, er dermed rent og skjært tull.
Den amerikanske økonomen Thomas Sowell har lakonisk påpekt at "de siste 30 årene har vi gått fra å gjøre det som fungerer, til å gjøre det som høres bra ut". Ensidige klimatiltak fra Sverige og Norge med nesten en tusendel av jordens befolkning og en nesten like stor andel av klimaeffekter, faller helt og holdent inn i kategorien "det som høres bra ut".
India gikk nylig forbi Kina som verdens folkerikeste land. I 2021 slapp India ut nesten like mye karbondioksid som hele EU. Indias bruk av kullkraft øker raskt. Dette er ikke bare en effekt av økt befolkning, men også av at prisene på fossil gass har økt radikalt. Gasskraftverk slipper bare ut halvparten så mye kulldioksid for samme mengde strøm og er også mye renere når det gjelder ulike typer forurensning. At Europa satte seg i en situasjon der de er sterkt avhengige av fossil gass fra Russland, har presset opp prisene av lett forståelige grunner. Dette får altså ikke bare konsekvenser for EU, men fører også til at det mindre bemidlede India går tilbake til eldre og mer forurenset strømproduksjon.
Det er vanskelig å bruke perioden 2020-2022 som referanseindeks fordi covid-pandemien førte til store, midlertidige effekter. Nå når pandemien i hovedsak er over i den industrialiserte verden, kan man konstatere at de trendene som rådet før pandemien, ser ut til å komme tilbake. Det store fallet i energibruk i 2020 kompenseres av en nesten like stor økning i 2021. Forhåpninger om at nedgangen i 2020 skulle være begynnelsen på en reduksjon i energiforbruk i verden, har raskt blitt gjort til skamme.
Vind og sol har økt mer enn fossilt brensel relativt sett de siste årene, mens kull og gass har økt dobbelt så mye i absolutte tall. Satsningen innen fornybar energi holder ikke jevnt tritt med økt forbruk av fossilt brensel. Verden blir stadig mer avhengig av fossilt brensel, og utslippene fra fossilt brensel øker.
Som nevnt ovenfor, er vannkraft og kjernekraft de største ikke-fossile kilder til elektrisitet globalt. Vannkraft er vanskelig å bygge ytterligere ut i Europa og Nord-Amerika, helt enkelt fordi nesten alt potensiale allerede er utnyttet. Det er muligheter for å øke, først og fremst i Asia og Afrika, men med store, økologiske konsekvenser som følge. Selv med en massiv utbygging vil det ikke kunne snu trenden alene.
Det er vanlig reaksjon rundt om i verden at når rundt 70 prosent av resursene for å bygge et vannkraftverk har blitt brukt, minsker appetitten til å bygge mer. Da har man nådd et nivå der de beste lokalitetene har blitt utnyttet, og kostnaden med å bygge mer blir ganske høye i forhold til hva man kan produsere. De gjenstående strykene er da mindre attraktive, både fra et økonomisk og økologisk synspunkt. Å frede de gjenstående elvepartiene for naturvern og friluftsliv, blir i den situasjonen stadig mer interessant.
Atomkraftverk er den nest største av ikke-fossile kilder til strømproduksjon. I dag ligger den rundt 10 prosent av verdens strømforsyning. Ved årtusenskiftet, da den var som høyest, var den opp mot 16 prosent. Siden den gang er det bygget ganske få kjernekraft, og de nye kraftverkene har i stor grad erstattet de som ble tatt ut av drift. Samlet sett har den totale strømproduksjonen fra kjernekraftverk ligget mer eller mindre stille de siste 20 årene. Nedgangen i andel av verdens strøm er en effekt av at strømproduksjonen totalt sett har økt kraftig.
Det er mulig å kraftig bygge ut atomkraft. To land i verdenshistorien har faset ut nesten all sin fossile strømproduksjon gjennom å bygge atomkraft, nemlig Sverige og Frankrike, og begge greide dette på drøyt ti år. Det største hinderet mot en slik ekspansjon globalt, er politikk. Teknisk og økonomisk skulle det fungere. Ikke alle land har mulighet til å starte en slik kampanje på kort varsel, men hvis viljen var der, ville det være mulig å redusere fossilt brensel til en ganske liten del av den globale tilførselen av strøm på under 30 år.
Mange rike land har forsøkt å legge om strømproduksjonen til økt andel vind- og solkraft. Dette har uten unntak blitt gjennomført ved hjelp av svært omfattende subsidier og støtte. Det påstås ofte at sol og vind er den billigste strømprodusenten å bygge, men ingen steder i verden har dette skjedd i stor skala på markedsvilkår.
I alle land som har økt strømproduksjonen fra sol og vind, har strømprisene steget. Dette beror ikke bare på kostnadene for bygging av kraftverkene, men i høy grad av at denne teknologien øker kostnadene i andre deler av strømsystemet. Strøm kan ikke lagres, og produksjon, overføring og bruk må være i balanse til enhver tid. Ettersom produksjonen fra sol og vind ligger utenfor menneskelig kontroll, må det være en annen produksjon til stede når naturen ikke vil hjelpe til. Dette krever at det må være omfattende reservekapasitet som står stille deler av tiden.
Teknologiene for å produsere strøm har også en annen bakside. De gir ikke like verdifull støtte til overføring som kjernekraftverk, vannkraft eller fossile atomkraftverk gjør. Å kompensere for dette koster store summer og fører ofte til mindre stabile strømsystemer.
Det er lite risikabelt å forsøke å sette en grense for hvor mye sol og vind man kan ha i et strømsystem uten altfor negative konsekvenser. Det er ingen skarp grense mellom akseptable og altfor negative vilkår, men problemene øker gradvis med økende prosentandel. I tillegg avhenger systemets evne til å håndtere ulempene i forhold til hvilken annen produksjon som finnes tilgjengelig, hvordan nettet er bygget opp og på rent geografiske faktorer som avgjør behovet for oppvarming eller avkjøling. Til slutt spiller bruken en betydelig rolle. Et land som har en stor andel tungindustri, har høyere krav til stabil strømtilførsel enn et land som lever på handel, turisme eller annet som ikke er like strømkrevende.
Med alle disse unnskyldningene kan man sammenfatte erfaringene fra Weird-land (Western, Educated, Industrial, Rich and Democratic), noe som i praksis innebærer Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand. I disse landene har 20 prosent sol- og vindkraft blitt inkludert uten større problem, mens 30 prosent har vist seg vanskelig å takle uten negative konsekvenser. Selv 20 prosent kan være problematisk, men merkes knapt i den vanlige husholdningen. Store industrier med store krav til høy kvalitet og høy følsomhet, kan oppleve store tap i produksjonen, selv ved svært korte strømavbrudd.
Hvordan man skaper og anvender strøm, er ganske forskjellig rundt om i verden. I denne artikkelserien vil de største økonomiene i verden få en artikkel hver. I tillegg vil Russland få en særskilt granskning. Russlands økonomi ligger bare på ellevte plass i verden, til tross for sin store befolkning, bak Sør-Korea og Canada med betydelig mindre befolkning. Russland granskes på grunn av landets store betydning for Europas energiforsyning.
Jan Blomgren. Professor i tillempet kjernefysikk, forfatter og debattør
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
