En bekymring sprer seg rundt "deep fakes", og flere roper på myndigheter som kan bestemme hva som er sant og hva som er falskt. Men hvem er egentlig moden nok til å bære dette korset på sine skuldre?
I sommer stilte det britiske Labour-parlamentsmedlemmet, Darren Jones, spørsmål om falske AI-genererte lyd- og videoklipp, såkalte "deep fakes". Med deep fakes mener vi forfalskede videoer, bilder eller lyd som tas fram med AI-teknikk (maskinlæring) og som kan være svært vanskelig å skille fra ekte. Darren Jones uroet seg for at mennesker ikke selv skal kunne avgjøre hva som er sant og hva som er falskt i møte med fremtidige, kritiske valg som følge av den raske teknologiske utviklingen på området. Folk må få tilgang på korrekt informasjon, mente han, og ville fremme "pålitelige" nyhetskilder for å motvirke spredning av feilinformasjon. Fordi informasjonslandskapet daglig fylles med forurensninger, lyder dette lovende. Platon spurte imidlertid i republikken allerede for 2400 år siden om hvem som skal overvåke vaktene for å sikre at de utfører sine plikter på rett måte.
Selv om fenomenet deep fakes er høyaktuelt, er selve problematikken ikke ny. Svindlere og etterlignere har eksistert gjennom tidene. I 2018 ble den daværende britiske utenriksministeren, Boris Johnson, lurt av en russisk komiker-duo. I 2021 ble britiske, nederlandske og baltiske parlamentarikere lurt til å tro at de snakket med den russiske dissidenten Alexej Navalnyjs stabssjef. Ordførere i Berlin, Madrid og Wien har blitt lurt til å tro at de kommuniserte med Kiev-ordfører Vitali Klitschko.
Det ser ut til at tilstanden har blitt verre. I løpet av det siste året har for eksempel Europas viktigste sentralbankperson, ECB-president Christine Lagarde, blitt lurt av russiske komikere til å tro at hun hadde en samtale med Ukrainas president, Zelenskyj, der hun også avslørte ikke-offentlig informasjon (nemlig når ECB skal ta beslutning om sin fremtidige sentralbankvaluta). Jerome Powell, sjef for USA's sentralbank, Federal Reserve, har også blitt offer for samme komikerpar. I samtalen var han også mer åpen med denne liksom-Zelenskyj rundt resesjonsrisiko og andre økonomiske spørsmål enn han har vært overfor folkevalgte i kongressen. Frankrikes tidligere president, Hollande, har blitt lurt, liksom Tyrkias president Erdogan, USA's tidligere president George W. Bush og fredsprisvinner Henry Kissinger.
Etter hendelsen hos ECB ble sentralbanken spurt om hvilke tiltak som har blitt iverksatt for å hindre at noe lignende skal skje igjen. Svaret var at "ECB ikke forstår hvorfor noen seriøs journalist vil skrive om dette", noe som trolig forklarer hvorfor du ikke har lest om dette tidligere.
Men når ikke en gang verdens viktigste økonomier, politikere eller statsledere kan unngå å bli lurt av et russisk komikerpar, er det da rimelig å tro at institusjonene de leder, samtidig er i stand til å avgjøre hva som er sant og hva som er falskt?
I mer komplekse spørsmål er det faktisk ikke en gang mulig å ha den objektiviteten som kreves for at slik utkontraktering skal skje lovlig.
Kanskje er det likevel best å la vanlige mennesker velge hvem de skal tro på og hva de skal tro?
Fordi redsel sjelden er en god alliert når det gjelder å ta informerte beslutninger, hvilke slutninger bør vi trekke fra Storbritannias tidligere helseminister, Matt Hancock, som ønsket å "skremme buksen av alle" under pandemien? Eller at sjefen for landets embetsverk, Simen Case, mente at "frykt/skyld-faktoren" var "viktig"? Storbritannias tidligere statsminister, Boris Johnson, stolte under pandemien på sin "dytte/dulte-enhet" for å håndtere kommunikasjonen rundt pandemien. Men dette skjedde faktisk på en måte som førte til at en av enhetens med-grunnlegger, Simon Ruda, litt etter litt anklaget enheten for å drive med skrekkpropaganda. Kanskje vil flere lignende eksempler bli oppdaget etter hvert.
Metas- (tidigere Facebook) grunnlegger, Mark Zukerberg, har også sagt at etablissementet faktisk"... bad om at en mengde saker skulle sensureres … som i ettertid ... til og med var sanne". En lignende slutning må også dras med tanke på innholdet i Twitter-filene (Twitter Files).
Vi kan altså konstatere at involverte institusjoner ikke selv er immune mot diverse utglidninger, at involverte parter ikke bare sensurerte sannheter, men at man også iblant bevisst strebet etter å skape redsel hos mennesker av tvilsomme årsaker.
"For hvem skal jeg tro på, tro på, tro på, når tro på alt er slik", sang Thomas Di Leva. Det er et berettiget spørsmål.
I lyset av alt dette. Kanskje ville det vært best å la vanlige mennesker velge hvem de skal tro på og hva de skal tro? På den måten blir i det minste den skyldige, hvis noe går galt, lett å finne. Det er bare å stille seg foran speilet.
