Gjeldende regelverk truer internettgiganter med enorme bøter hvis de mislykkes med å sensurere. Men med så mange som sensurerer, er samfunnet fremdeles genuint liberalt?
Fra og med den 25. august i år krever EU i en ny regulering (Digital Services Act) at svært store nettplattformer umiddelbart skal eliminere ulovlig innhold; formuleringer som kan ansees som skadelige, desinformasjon, feilinformasjon med mer. Med svært store plattformer menes de som når ut til over 45 millioner månedlige, aktive brukere.
Desinformasjon refererer til bevisst spredning av feilaktig informasjon, mens feilinformasjon refererer til usann informasjon som blir spredt uten ond hensikt. Med tanke på den omfattende forurensningen som fortsetter i dagens informasjonslandskap, er det forståelig at folk fra ulike hold ønsker å tilbakestille den til noe mer uberørt. Opinionen oppstår ikke i et vakuum. Hvis disse kravene ikke innfris, risikerer altså internettgiganter som Facebook, Instagram og X (tidligere Twitter) å bli stilt overfor sanksjoner på opp til seks prosent av sine årlige, globale inntekter eller til og med å bli utestengt fra EU. Hele 19 bedrifter vil bli omfattet av dette.
Sensorenes håndtering av informasjonen vår forutsetter en objektivitet som de verken eier eller kan innhente i mange spørsmål. Hva skjer når sensorene tar feil? Filosofen John Stuart Mill, som la grunnlaget for liberalismen, påtalte allerede i 1869 at all undertrykking av diskusjon innebærer en antakelse om ufeilbarlighet, noe det også ofte advares mot i religiøse skrifter. "Gud står opp imot de stolte, men de ydmyke gir han nåde", som det står skrevet i Det nye testamentet (Jakobs brev 4:6).
All undertrykkelse av diskusjon innebærer en antakelse om ufeilbarlighet.
I flere situasjoner er det mulig å sette spørsmålstegn ved visse sensorers intensjoner. For eksempel uttrykte en ekspert innen feilinformasjon uro for en kampanje i 2017 som risikerte å påvirke et senat-valg i Alabama. Feilinformasjonskampanjen spredte blant annet budskapet om at den republikanske kandidaten ville forby alkohol; ikke et valgvinnende spørsmål i Sør-Amerika. Året etter ble det avslørt at den påståtte russiske kampanjen hadde blitt skapt av funksjonærer fra Det demokratiske partiet; dette av et selskap der den samme eksperten var ansatt. Selskapet lyktes med kampanjen, og med liten margin ble kandidaten deres den første demokraten siden 1992, som inntok Alabamas senatsete i USA.
Sensorenes økende makt innebærer imidlertid også at den potensielle samfunnsverdien av disse sosiale nettverkene avtar. Dette er fordi det kun er gjennom sammenstøt og sammenfletting at mange ulike perspektiver av samfunnet kan gjøre fremskritt. Ingeniøren Robert Metcalfe foreslo i 1980 i noe som heter "Metcalfes lov" at verdien av et nettverk øker eksponentielt med antall brukere. To telefoner muliggjør én sammenkobling. Med fem telefoner kan ti sammenkoblinger opprettes, mens tolv telefoner har kapasitet til å skape 66 ulike sammenkoblinger. Gjennom tilkoblinger øker verdien av nettverket. Det skaper en positiv spiral med stigende verdi og flere sammenkoblede. På bedriftsnivå kan en slik positiv spiral innebære en rask reise til monopolistisk storhet; spør bare selskaper som Facebook, Instagram og X.
Metcalfes lov fungerer imidlertid begge veier. Hvis verdien av et nettverk øker eksponentielt når du legger til brukere, minker det like raskt når brukere forlater det eller kobles fra det (såkalt deplattforming). Det samme gjelder når brukerne hindres i å kommunisere med hverandre. Dette skjedde med sannferdig informasjon før det amerikanske presidentvalget i 2020 (historien rundt laptop’en fra helvete gir også grunn til å sette spørsmålstegn ved sensorenes intensjoner). Basert på Metcalfes lov bør vi forvente oss å få mindre sosial verdi jo mer grus sensorene kaster inn i maskineriet.
John Stuart Mill advarte i et av liberalismens mest sentrale verk "Om friheten": å bringe til taushet uttrykket av en hensikt, er å frarøve menneskeheten, både kommende og nåværende generasjoner; de som er uenige i hensikten, enda mer enn de som er enige i den. Hvis hensikten er korrekt, blir de fratatt muligheten til å bytte feil mot sannhet. Hvis den er feil, mister de noe nesten like stort; en klarere og livligere oppfatning om sannheten som blir avslørt gjennom dens sammenstøt med feilaktigheter."
Økt sensur undergraver altså sannheten, ifølge en av historiens fremste forkjempere for liberalismen. Er vi virkelig forberedt på å betale denne prisen? Og hvis vi er det, er våre samfunn da fremdeles genuint liberale?
Kontakt skribenten: [email protected]
