I denne artikkelen vil vi se nærmere på FN's såkalte bærekraftmål, også kjent som Agenda 2030. Artikkelen tar opp relevante spørsmål om nullvisjoner og raske samfunnsendringer er en god vei å gå. Men den kaster også lys over et bredere fenomen, nemlig maktens bevegelse bort fra folket og over til teknokrater og ikke-folkevalgte organisasjoner.
Både Sverige og Norge har forpliktet seg til å implementere Agenda 2030 og de 17 målene. Sverige har til og med en nasjonal samordner for dette som også er intervjuet i artikkelen. Selve målene kan ved første øyekast føles hjertevarme, i det minste noen av dem. Hvem ønsker ikke å få slutt på sult og fattigdom eller at alle skal få tilgang på rent vann?
Men går man dypere inn i målene, blir det tydelig at de representerer en progressiv, globalistisk, politisk ideologi som de hardeste kritikerne rett ut kalle totalitær.
Den amerikanske akademikeren, James Lindsay, ble kjent da han avslørte ny humanistisk- (humaniora) og samfunnsvitenskap. Sammen med Helen Pluckrose og Peter Boghossian fabulerte han sammen absurde "vitenskapelige" artikler og fikk dem publisert i velrenommerte tidsskrifter.
Siden den gang har Lindsay, som i grunnen er liberal og tilhører sentrum og er langt fra noe høyre-spøkelse, innledet nærmest et korstog mot den nye venstresiden, som har ideer han mener har en enorm påvirkning, ikke bare i USA, men over hele den vestlige verden.
Lindsay er ekstremt kritisk til Agenda 2030 og er ikke redd for å kalle den "nykommunistisk". I en gjennomgang i sin podkast New Discourses analyserer han et dokument fra FN's kulturorgan, UNESCO, om Agenda 2030. Han kobler tydelig Agenda 2030 til nymarxisme og viser også hvordan organisasjonen med egne ord erkjenner at et mål i utdanningssektoren er en transformasjon av hele systemet.
Lindsay mener, og det er vanskelig å ikke være enig, at UNESCO vil underkaste den vitenskapelige metoden en ideologisk styring. Han kaller det "the strange death of science" (vitenskapens merkelige død).
En svensk kommentator i samme politiske distrikt som Lindsay, men med delvis andre fokusområder, er den libertarianske gründeren og YouTuberen Henrik Jønnson. Han tar i en av de siste videoene opp det klimapolitiske rådet som nylig skarpt har kritisert Sveriges antatte mangel på klimaarbeid.
Jønsson mener at myndigheten som ble til fra Miljøpartiets initiativ i 2018, er en slags ideologisk bastion innen staten, kontrollert av aktivister som skal garantere at Sveriges politikk styres i den retningen som MP ønsker, uansett hvilken regjering som har ansvaret for øyeblikket eller hva folk mener. "Klimaveldet" er tittelen på videoen.
Man trenger ikke være enig med hverken Jønsson eller Lindsay i deres analyser for likevel å identifisere en trend der denne typen mål, råd og rammeverk stadig mer tillates å styre politikken ut fra teknokratenes agendaer. Agenda 2030-koordinatoren, Gabriel Wikstrøm, medgir selv at såkalte NGO'er, ikke-statlige organisasjoner, får økt makt. Han avviser det med å si at globale selskaper har en enda større makt. Det vi ser akkurat nå, er at disse to kreftene stadig drar i samme retning.
"Holdbarhet" som er et ord Lindsay med sitt drastiske språkbruk kaller "det nye tyranniet", blir overordnet alt.
Man trenger heller ikke være konspiratorisk for å konstatere at hver større verdenshendelse, som pandemien, ser ut til å føre til at mer makt flyttes bort fra de folkevalgte til ikke-statlige eller overstatlige organisasjoner og teknokrater. Hvordan det vil gå, er egentlig ikke noe mysterium. Sveriges Nato-søknad illustrerte det tydelig. Hvis tilstrekkelig mange av de folkevalgte plutselig bestemmer seg for noe, så kan de vanligvis gjennomføre det. Om det ikke er det disse partiene og politikerne eksakt sto for da folk fikk sjansen til å stemme på dem, spiller ingen rolle. Velgerne stilles overfor et fullbyrdet faktum.
Enten det gjelder store, offentlige spørsmål som NATO eller emner som har fått mindre oppmerksomhet, som klimapolitisk råd eller Agenda 2030, kan politikerne opprette eller tilslutte seg til institusjoner og organisasjoner som deretter kan utøve en betydelig innflytelse på politikken. Omvendt kan politikere selv gjemme seg bak disse målene og rammene for å beskytte seg mot kritikk.
Noen ser på dette som nødvendige måter å komme fremover, for planeten og menneskehetens kritiske spørsmål, der folkeviljens egennytte ellers ville bli en vedvarende brems. Andre ser det som en snikende totalitarisme og en undergraving av demokratiet. Uansett hvordan man betrakter det, så er det en makrotrend som er vanskelig å fornekte.
