I den kristne etikken er "de syv hellige dygdene", også kalt de "syv himmelske dygdene", de positive speilbilde-egenskapene til "de syv dødssyndene". For å oppnå et fullbyrdet, åndelig liv og være i harmoni med omverdenen, er det nødvendig å kultivere disse syv dygdene som er ydmykhet, generøsitet, kyskhet, medmenneskelighet, måtehold, tålmodighet og flid.
Les del 2 om måtehold.
Castitas er det latinske utrykket som brukes i den tidlige kristne kirken for å betegne den hellige dygden kyskhet, som er motsetningen til dødssynden lyst. Adjektivet "chaste" i engelsk stammer fra samme etymologiske rot og refererer til å være blyg, privat, å følge en stram kurs og være ren.
Et beslektet engelsk verb er "chastise" (å irettesette, tukte). Den antikke, greske filosofen Aristoteles forklarte forbindelsen mellom de to begrepene i sin traktat "The Nicomachean Ethics": "Kyskheten har sitt navn fra det faktum at fornuften "tukter" lidenskapen; som et lite barn som trenger å holdes styr på".
Kyskhet i en bredere betydning refererer til evnen til å forbli upåvirket av verdslige begjær og ikke la sjelen ledes bort fra fristelser; fra en tilstand av moralsk redelighet til synd. Det omfatter å være ren i tanke, ord og handling og være nøye med småting, fordi større uhell ofte har sin opprinnelse i små forsømmelser.
Ekteskapet er en regulerende enhet som sørger for balansen i samfunnet.
1400-tallskunstneren Hans Memlings maleri, ”Allegori med en jomfru”, gir en billedlig tolkning av kyskhet der en ungjente befinner seg på toppen av et spisst fjell som er omkranset av sylkvasse klipper. Lengst nederst i bildet står to løver med speidende, våkne øyne og siklende kjever på hver sin side av ravinen.
I kyskhetens mest ekstreme uttrykk tenker vi kanskje på munker eller nonner som lever i sølibat og har forsaket det sekulære samfunnet. I den hverdagslige formen assosierer vi det med en manns eller kvinnes heder og renhet før ekteskapet og ektefellenes trofasthet mot hverandre etter vielsen. Et annet begrep er "enkens kyskhet" som henviser til den hengivelsen som en ektefelle viser sin make etter hans død og som observeres i en viss tidsperiode.
Pave Johannes Paulus II beskrev ideen om kristen, ren livsstil i følgende ordelag: "Kyskhet er en vanskelig forpliktelse over lang tid hvor man må vente tålmodig for at såingen skal bli til avling ... Men ikke desto mindre er kyskhet den sikre veien til lykke."
Handlinger som alltid, historisk sett, har blitt betraktet som urene i religiøs etikk, inkluderer utroskap, promiskuitet, skamløshet, sexkjøp og en rekke andre fenomener.
I den tradisjonelle kulturen opprettholdes en tydelig avgrensning mellom det mannlige og det kvinnelige der begge har sin plass, finner sine oppgaver, har sitt kall. En jomfru tilhørte sin far helt til en hederlig mann betalte medgiften for å frigjøre henne fra hennes formynder. En mann uten status eller formue hadde begrensede muligheter til å finne en kone i gamle dager.
I denne typen samfunn var det tabu med kunstverk, musikk eller annet sosialt budskap, som ble ansett å stimulere ulike typer "syndige tanker". Forbudet strakk seg til verdslig språkbruk, avslørende klesplagg, inntak av alkohol eller andre rusmidler som kunne distrahere ånden fra edel streben og føre til anger. Kyskhet og familieenheten var det som sivilisasjonen hvilte på. Hvis dette fundamentet ble oppløst, ville også menneskenes moralverdier begynne å degenerere. Skammelige ting ville snart bli sett på som hverdagslige og menneskers karakter ville vært skremmende.
Den kinesiske lærde Konfucius beskrev viktigheten av balanse, anstendighet og sunne familieverdier: "For å få verden på plass, må nasjonen først være i orden. For å tilrettelegge nasjonen, må familien først rettes opp. For å korrigere familien, må vi først kultivere vårt personlige liv; ha et godt hjerte".
Kyskhet kobles til åndelig og kroppslig renhet. Det som bor inni mennesket, reflekteres absolutt i det ytre. Noen kaller kroppen et tempel, og hvis sinnet og ånden da også er en av avdelingene, blir det logisk å forsøke å holde det rent og ryddig der inne.
Innen taoismen snakker man om yin og yang, balansen mellom det maskuline og det feminine, men også om å bevare menneskekroppens "jing" (vital essens). Ifølge Østens synsmåte er menneskekroppen som et univers i miniatyr og opprettholder en balanse mellom yin og yang. Yin er lik den skyggebelagte høyresiden av et fjell, mens yang er den solbelyste venstresiden.
Tingenes tilstand er imidlertid ikke uforanderlige. I takt med at solen beveger seg over himmelhvelvet, går også høyresiden fra mørket til lyset og venstresiden fra lyset til mørket. Den veiledende tanken er at når noe når sitt ytterpunkt, vender det i motsatt retning.
Det er denne typen interaksjon mellom mann og kvinne som på mikronivå, lik en klokkependel, opprettholder harmonien i det menneskelige samfunnet. Yin gir etter for yang, og yang oppfyller yin. Når solen når senit, beveger den seg mot nadir. Motsetninger kompletterer hverandre, mens to positive poler eller to negative poler benekter hverandre.
Ekteskapet er derfor en regulerende enhet som sørger for balansen i samfunnet. Hvis noen unormale fenomener manifesterer seg i samfunnet eller det kommer ulike sykdommer i menneskekroppen, ses det innen kinesisk feng shui som et symptom på en forstyrrelse i forholdet mellom yin og yang.
Les del 4 om flid.
Kontakt skribenten: [email protected]
