Den postmoderne filosofien og dens samfunnsmessige tilpasninger (kulturmarxismen) har mange svakheter. Noen beror hovedsakelig på menneskesynet og kunnskapsteorien i filosofien, som danner et grunnlag for samfunnssynet. I følgende fire artikler rettes oppmerksomheten på et antall alvorlige svakheter, akkurat når det gjelder synet på samfunnet.
En innledende mangel er at virkelige mennesker eller individer, som jo bør utgjøre hovedinteressen for enhver oppfatning av et samfunn, ikke spiller noen rolle i de kulturmarxistiske teoriene. Individet sees, ifølge kulturmarxismen, som helt uselvstendig. Meningene blir fullstendig skapt av samfunnets dominerende temaer (sosial konstruktivisme) og den kultur og kunnskap som styres av disse. Ekte individualisme og selvstendig tenkning eksisterer ikke, og mennesket sees utelukkende som et resultat av samfunnspåvirkning.
Ideologien forholder seg bare til grupper med identitet bestemt ut fra visse politiske synspunkt og ser bort fra enkeltmenneskers personlighetstrekk. Den store variasjonen i egenskaper som hver gruppering av mennesker har, selv om man betrakter dem med samme hudfarge, kjønn, sosial status og så videre, blir helt ignorert. Alt reduseres til individuelle, gjennomsnittlige mål som sies å representere gruppen, men blir da egentlig en karikatur av gruppemedlemmene (se nedenfor), avhengig av spredningen av deres livssituasjoner og egenskaper av alle slag.
Gjennom retningslinjer som identitetspolitikk tilbys mennesker først og fremst mindreverdige identiteter som "offer".
Det blir ikke bedre av at personer i en såkalt "undertrykt" identitetsgruppe som opponerer mot dette omdømmet og ikke ser på seg selv som undertrykte, blir nektet innflytelse. De anses i dag for å være «Onkel Tom» av noe slag eller kanskje personer med en "falsk bevissthet". For å være et "riktig" gruppemedlem skal man ikke ha andre meninger enn de kulturmarxistiske. Men hvis man så bygger en beskrivelse av samfunnet på og ikke tar hensyn til forskjellene hos individene i definerte grupper og dessuten definerer bildet på vanskelige, definerbare forhold som "privilegier" og "undertrykkelse" angående forskjellige gruppe-korrekte ringer, blir resultatet svært skjevt. Det tas ingen hensyn til menneskets egentlige natur, egenskaper eller meninger, men all oppmerksomhet rettes mot et vrangbilde. Ingen forbedring skjer heller gjennom å anvende den mot postmodernister sin populære metode interseksjonalitet fordi den er belastet med metodeproblemer.
Gjennom politikk, som identitetspolitikk, tilbys mennesker den mindreverdige identiteten som "offer". Man kan si at kulturmarxistisk ideologi først og fremst er klart anti-individualistisk.
På lignende vis ignoreres felles egenskaper som stort sett alle mennesker i verden har. Postmodernismen avviser å snakke om egenskaper som egentlig forener alle mennesker globalt. Det muliggjør at filosofiens representanter kan fornekte likheter og felles interesser mellom dem.
Et primitivt syn på historien
Etter å ha avvist det individuelle mennesket, avviser postmodernistene i hovedsak betydningen av historien og har et merkelig syn på den. Hvis den historiske prosessen ikke leder til kulturmarxisme, eller hvis aktører innen denne har synspunkter som bryter kraftig mot dagens venstreorienterte synspunkter, er prosessen eller aktørene på et vis forkastelig. Man forstår ikke at historiske forbedringer oftest skjer med små skritt der forandringer på ulike områder vanligvis skjer langsomt. Å forakte de små stegene og ikke sette pris på det som da oppnås, er å egentlig ikke forstå hvordan historiske forandringer vanligvis skjer, dette er urealistisk og et dogmatisk syn. Det er en helt annen sak at en utvikling mot kulturmarxisme ikke kan anses å føre til noen forbedring av samfunnet eller at postmodernistene forkaster det vestlige synet på sivilisasjonssynet.
Holdningen med å utradere historiske, viktige personer som har gjort mye godt, men i noen hendelser har oppført seg dårlig ut fra i alle fall dagens måte å oppføre seg på, er overraskende. Selv om det forkastelige er en liten del av denne personens liv, ser det ut til at en slik oppførsel er en god nok grunn til å ta avstand. Amerikanske skuespillere og artister, selv fargede amerikanere som for lenge siden sang populære slagere med litt rasistisk innhold, vil en nå utrydde. For dagens rendyrkede venstremennesker blir det et sjokk å oppdage at selv heltene deres har mange kritikkverdige fordommer. Mennesker, uansett politisk retning, deler jo vanligvis mange av samfunnets fordommer. Og oppmerksomme sosialister som vanligvis fremheves historisk, står iblant for en ren, rå rasisme. Marx og Engels er slike personer. Deres syn når det gjelder rase, kunne umiddelbart vært årsak til utryddelse. Men grunnen til å gjøre det, er naturligvis ikke deres rasisme, men det katastrofalt feilaktige i samtidsteoriene, noe som kontinuerlig viste seg gjennom hele 1900-tallet.
Kulturell relativisme
Den kunnskapen vi har i vårt land, påstås å være formet av den politiske makten her, og det sies at vi av kulturelle grunner ikke kunne tilpasse oss noe annet ut fra ekstern kunnskap. Dette postmodernistiske synet har som konsekvens at vi egentlig ikke kan bedømme andre samfunn. Hvert samfunn sies å være bundet av egne begrensninger og fordommer og har så manglende evne til objektiv analyse at ingen utsagn om andre systemers kulturelle normer er mulige.
Etter å ha avvist det individuelle mennesket, avviser postmodernister i hovedsak betydningen av historien.
Siden kultur kan inneholde mange komponenter og naturligvis preger mye av adferden, regler og lover i et land, ville området for vurderinger av andre land minske drastisk. Mange områder som ser ut til å falle utenfor "kulturen", influeres fortsatt direkte og indirekte av denne og normene. Den spesifikke "kulturen " har bred innvirkning. Man behøver bare ta i betraktning den altomfattende innflytelsen som religionen har på muslimske land. Men postmodernister hevder, på basis av sin kunnskapsteori og syn på makt i et samfunn, at sivilisasjoner allment er likeverdige.
Iakttakelsen av en slik bred, kulturell relativisme ville dermed hindre eksterne vurderinger av mange felt. Standpunktet er likevel urimelig. Med empirisk kunnskap om en fremmed region/sivilisasjon og utnyttelsen av aksepterte forskningsmetoder, kan man svært godt gi en ytterst korrekt vurdering av handlingsmåte, regler og fenomener. Detaljerte sammenligninger kan naturligvis gjøres av ulike forhold i land, noe som innbefatter konsekvenser av deres kultur, noe som også innebærer en viss vurdering av disse. FN sine målinger av ulike samfunnsforhold er ett eksempel. Det viser forskjeller mellom verdens sivilisasjoner og deres systemer og hvordan noen er betydelig bedre enn andre ut fra benyttede kriterier. Den kulturelle relativismen, som er en konsekvens av postmoderne grunnprinsipper, viser bare feilen til sistnevnte.
Dan Ahlmark – forfatter, underviser ved universitetet og rettsviter.
