Av og til dukker det opp tanker om jordens nært forestående undergang. Disse profetiene blir ofte koblet til formaninger om bot og bedring for å slippe unna dommedagen. I vår sekulære tidsalder har spådommer om globale katastrofer ofte oppstått, samtidig som levevilkårene for det store flertallet i verden har blitt bedre.
Den store dagen begynte å nærme seg. Datoen ble satt til oktober 1914. Da skulle verden gå under. Bare de utvalgte rett-troende skulle få tre inn i paradiset, mens resten av jordens innbyggere kunne se fram mot noe betydelig mindre attraktivt; evig straff i helvetet.
Da året var omme, sto det klart for de fleste av de involverte at undergangen var avlyst. De fleste dro tilbake til sin gamle kirke, trolig litt molefonkne, med halen mellom beina. En liten gruppe tolket i stedet situasjonen som at man bare hadde tatt feil av datoen og stilte opp på ny dato for dommedag. Etter dette har bevegelsen satt opp totalt åtte sluttdatoer for planeten Jorden, med ulik grad av overbevisning. I samtlige tilfeller har den store finalen uteblitt.
Det blir også forutsagt i Bibelen at tilværelsen en dag skal ta slutt. De har likevel vært kloke nok til å ikke sette en dato. Jesus sier at: "Derfor må også dere være forberedt, for når dere minst venter det, da kommer Menneskesønnen". Paulus følger opp dette med formaningen: "Dere vet svært godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten." Du kan ikke vite når det skal skje, og konklusjonen er alltid å være forberedt. Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring, beskriver en rekke hendelser som vil skje før dommedag. Disse er likevel uttrykt i poetiske ord som åpner opp for ulike tolkninger. Ikke overraskende har det blitt antydet ved mer enn én anledning gjennom tidene at vi lever i endetiden.
De gamle vikingene fryktet Ragnarok, og ifølge skaperen av tegneseriefiguren Asterix, var også de tapre gallerne livredde for at himmelen skulle falle. Innen kommunismens sekulære religion utgjør verdensrevolusjon og proletariatets diktatur et slags motstykke. Mange kulturer, sivilisasjoner og religioner inneholder myter om en kommende katastrofe som vil utslette verden. I noen litt triveligere tilfeller er dette en opptakt til et kommende lykke-rike. Når det gjelder sosialisme, fyller det klasseløse, lykkelige riket etter proletariatets diktatur en lignende funksjon.
I vår tid har vi definitivt ikke hatt mangel på dommedagsprofeter. I Sverige ga Georg Borgström folk tidlig angst for fremtiden. Som sønn av en prest hadde han fra barnsben opplæring i talekunst, gjerne med litt svovelholdig karakter. Han gjenopplivet i midten på 1900-tallet, ett hundre og femti år senere, tankegangen til den britiske presten, Thomas Robert Malthus. Malthus hevdet at tilgang på mat vokser lineært, som 1-2-3-4-5- ... og så videre, mens befolkningen vokser geometrisk som 1-2-4-8-16- ... Dermed blir det hele tiden mindre mat tilgjengelig per person, og hungersnød og elendighet øker hvis man ikke forhindrer mennesker i å reprodusere seg.
Da Borgström stod på høyden av sin berømmelse og avisen Expressen utnevnte ham til den viktigste svensken i verden, var gullstandarden fortsatt grunnlaget for valuta i deler av verden, med USA som det viktigste landet. Det innebar at kontantene i økonomien skulle tilsvare samme verdi i fast formue i form av gull. Dette var ment å forhindre inflasjon. Politikere ville ikke kunne trykke penger uten dekning.
Borgström foreslo at verden i stedet skulle gå over til en "proteinmyntfot" som grunnlag for verdensøkonomien. Tanken var at hele verdensøkonomien skulle baseres på tilgang til mat av høy kvalitet. Videre tok han til orde for en verdensregjering.
Hvis du ønsker å forbedre verden, spå ikke dens dommedag. Spre heller mot og gi folk håp.
Omtrent samtidig ble Romaklubben etablert. Den fikk svært mye oppmerksomhet for rapporten sin i 1972 som argumenterte med en tankegang som lignet Malthus sin om at jordens aktiva ikke rakk til den økonomiske veksten på grunn av den raske befolkningsveksten. Siden den gang har jordens befolkning blitt doblet, samtidig som fattigdommen i verden har minket dramatisk.
Blant svenske samtidige dommedagsprofeter finner vi en meteorolog og EU-parlamentariker som i 2006 spådde at vi, tyve år senere, skulle ha snøfrie vintre i Sverige og at Vasaloppet ville bli en saga blott ved hundreårsjubileet i 2022. I 2020 sa han i et intervju at han dessverre hadde rett. Etter dette har Sverige hatt vintre med mye snø, også i år, selv om den søndagen Vasaloppet gikk, hadde tine-vær. Det er riktignok fortsatt to år til vi kan evaluere spådommen om snøfri vinter i 2026. Hvis vintrene i kommende år blir nesten som årets, risikerer profetien imidlertid å tåle en god latter.
En yngre svensk aktivist, opphøyd til profet i vår tid av den svenske kirken og nominert til Nobels fredspris forutsa i 2018 at verden innen fem år ville passere et punkt der det ikke var mulig å snu klimaet. Det er kanskje mulig at vi nå har passert dette skjebnetunge punktet der vi ikke kan redde klimaet, men at effektene enda ikke ses. For hver dag som går uten at Armageddon har brutt ut, blir det stadig vanskeligere å ta profetien på alvor.
Teknisk direktør for en bedrift med ambisjon om å bygge et stålverk i Norrbotten i Sverige, begrunner sin eksistens med at Golfstrømmen kan snu innen ti år med fatale konsekvenser for klimaet. Konsernsjefen i samme bedrift hevder at jorden holder på å brenne opp og krever derfor mer skattepenger. På hvilken måte et nytt stålverk i Boden får Golfstrømmen til å bli værende i sin nåværende bane, har enda ikke blitt beskrevet i detalj.
"Hvorfor skal du ta livet av deg når du ikke engang får høre samtalen etterpå likevel?" undret Magnus Uggla i en sangtekst fra 1970-tallet. Med bare en liten nytolkning kan man undre seg over hvorfor man skal spå jordens undergang. Hvis jorden går tapt, vil man ikke få mulighet for å gå omkring og skinne fordi du hadde rett, og hvis det ikke er riktig, risikerer du å latterliggjøre deg av de rundt deg.
Den vanligste formaningen i Bibelen er ikke "vær ikke redd". Den hyppigste formaningen er: "Fatt mot!" Hvis du ønsker å forbedre verden, spå ikke dens undergang. Spre heller mot og gi folk håp.
Jan Blomgren
Professor i tillempet kjernefysikk, forfatter og debattør
Dette er en opinionstekst. Meningene er skribentens egne.
Kontakt skribenten: [email protected]
