Del 3 (Les del 2 her)
Et kjennetegn ved kulturmarxismen er den svært begrensede beskrivelsen av det som følger etter den planlagte destruksjonen av det åndelige grunnlaget for dagens samfunn.
Faktisk burde representasjonen av det perfekte samfunnet vært en årsak til stor glede for de aktive siden frigjøringen fra det tidligere og eksisterende samfunnet skulle gjøre det mulig for postmodernismens virkelige vesen, krefter og effekter å bli realisert i verden. Men i stedet finner vi stor mangel på beskrivelse og bilder av det kommende samfunnet og dyp pessimisme blant teoretikere. Fremtiden ser ikke ut til på noen måte å kunne inspirere til entusiastiske og detaljerte beskrivelser. For en ledende, tidlig teoretiker, som Heidegger, var sluttresultatet metafysisk nihilisme. Moderne, toneangivende postmodernister, som Foucault og Derrida, snakker enten om sin lengsel etter utslettelse av menneskeheten i fremtiden eller om en verden i en "forferdelig monster-lignende form". Slike inspiratorer demper selvfølgelig ønsket til i detalj å beskrive bevegelsens utopi. Vanligvis virker man i stedet usikker på hva som kommer når man politisk sett har hegemoniet og dominerer dagens samfunns-oppfatninger og sosiale struktur.
Kanskje tør de ikke å vise frem sluttresultatet. Men forklaringen er nok først og fremst at postmodernismen har vært og er helt konsentrert om å ødelegge det eksisterende, ikke å bygge opp noe. Det siste vet de helt enkelt ikke noe om. De tror bare at raseringen av det eksisterende fører til at idealsamfunnet åpenbarer seg fra asken som en Fugl Fønix. Og i så fall er det lett å forstå hva som skal skje. Den mangelfulle kontakten med virkeligheten og det åndelige vakuumet som de ulike kulturmarxistiske del-ideologiene viser på sine områder, kommer helt enkelt til å bli fylt med venstresidens tradisjonelle samfunnsidealer, sosialismen. Fordi det da vil haste med å gjøre noe, vil de innføre systemet til gårsdagens mest avanserte sosialisme, øststatsvarianten, naturligvis komplettert med Kinas moderne system for politisk overvåkning. Sosialisme er jo noe de fleste kulturmarxister, til tross for at ideologien er helt kompromittert, fortsatt sympatiserer dypt med og som er en hovedgrunn til at postmodernismen fikk et slikt dytt fremover etter murens fall. Samtidig vil sosialismens største utopi, kommunismen, etter hvert bli utropt til å være samfunnets ultimale mål. Lite i dagens kunngjøring motsier det.
Nittenhundretallets historie vitner om hva som ville hende i Europa dersom denne hypotesen om sosialismen var korrekt. Konsekvensen er en påfølgende oppbygging av et avansert diktatur. Til og med plan-økonomi kommer, til tross for sin udugelighet, da til å vise seg nødvendig for politisk å kunne kontrollere hele samfunnet og hindre opprør. Vi snakker altså om et samfunnsideal som alle erfaringer sier krever et diktatur for å eksistere. Følgene som gjelder blant annet økonomi, kultur, demokrati og menneskerettigheter er katastrofale. Utopisk tenkning som gjelder et samfunn, å realisere et ideelt sådant, men som i sitt ideal ikke har noe som helst empirisk grunnlag, men isteden viser seg å være et totalt bedrageri, leder til menneskelig katastrofe. Ingen ting blir fullkomment eller blir bedre av at man i virkeligheten forsøker å realisere slike utopiske idéer. Det leder hovedsakelig til ødeleggelse og ruin. Det samfunnspoliske sluttresultatet blir med kulturmarxismen som den ledende ideologien i Norge, helt logisk, lik i den tidligere øst-blokken; dyp skuffelse, undertrykkelse, elendighet og unødvendig fattigdom.
Den viktigste politiske metoden i dag for å vinne makt for venstresiden, er identitetspolitikk.
Den viktigste politiske metoden i dag for å vinne makt for venstresiden, er identitets-politikk. Det er en videreutvikling av den marxistiske grunnmodellen for klassekamp der to sider, kapitalister (undertrykkere) og arbeidere (ofre), kjemper mot hverandre. Grunnmodellen ble på nittenhundre-tallet brukt i forhold til økonomiske forhold, og konsekvensen var fullstendig mislykket overalt der den ble forsøkt brukt. Frankfurtskolen utviklet på 1930-tallet beslektede teorier, men på andre ikke-økonomiske områder. Fra og med 1950-tallet ble lignende og originale tanker utviklet av postmodernistiske tenkere. Disse tenkernes samlede resultat kalles filosofi, mens de samfunnsmessige tolkningene kan kalles ideologier (kulturmarxisme). Først etter sosialismens sammenbrudd etter murens fall, ble likevel den formen for tenkning gitt mulighet til å influere kraftig på samfunnet. Men fordi venstresidens tradisjonelle ideologi da fullstendig hadde sviktet, kom postmodernismen som en redning i nøden og etablerte raskt sin stilling som den nye sosialismen.
Tilpasningen av grunnmodellen på nye områder innebærer å velge problemstillinger som (a) berører et betydelig antall mennesker og (b) der man kan se mulighet til å skape sterke konflikter mellom to motstridende grupper. Kanskje det på et område allerede finnes merkbare forskjeller mellom folks synspunkter som siden kan utdypes. På hvert aktuelle område bør det være mulig å skape og/eller forstørre merkbare konflikter mellom de aktuelle partene. Disse omstridte spørsmålene beskrives som vesentlige og til og med fundamentale, selv om det krever at man skaper en høne av en fjær. Med hensynsløshet kan det oppnås fiendskap basert på rent naturlige tvister mellom mennesker med ulike interesser.
Med hensynsløshet kan det oppnås fiendskap basert på rent naturlige tvister mellom mennesker med ulike interesser.
Lovende konflikter kan gjelde hvite mot svarte, hvite mot andre fargede, muslimer mot kristne, innvandrere mot landets innbyggere, kvinner mot menn, homoseksuelle mot heteroseksuelle, transseksuelle mot heteroseksuelle, handikappede mot ikke-handikappede og så videre. På hvert område betegnes den ene parten som sterkere og den andre som svakere, der den siste støttes av venstre-siden. Det er best hvis den "svakere" gruppen tallmessig kraftig overgår den "sterkere". Medlemmene i den "svakere" gruppen bør under alle omstendigheter til en viss grad kjenne og være bevisst sin gruppe-identitet og kunne se seg selv som ofre. Ut ifra den situasjonen skapes en argumentasjons-modell som innebærer anklager mot den sterkere "undertrykkeren", at denne på ulike måter påfører de svakere "ofrene" skade på ulike måter. Dette skaper en gjeld som undertrykkeren må kompensere.
Det at mennesker betegnes som ofre som lider under en undertrykkelse, påvirker og kan psykisk skade de enkelte "ofrene". De kan passiviseres, gi opp eller bli rasende og deretter bitre og hatske. Løgnaktig propaganda kan gi alvorlige skader. Alle som defineres å inngå i undertrykker-gruppen anses som skyldige, helt uavhengig av om de hver for seg har gjort noe galt. Spørsmål om sannhet eller løgn, rett eller galt angående personers skyld, avgjøres utelukkende av gruppe-tilhørigheten. Identiteten avgjør alt. Det er altså snakk om en ytterst primitiv form for politisk agitasjon.
Å diskutere disse spørsmålene med kulturmarxister lønner seg i liten grad. Kommunikasjon med "undertrykkerne" gjelder bare å skade dem, uansett fakta og sannhet. Alt som gjør at man ser ut til å vinne, sees på som at man nærmer seg makten. Sosialistisk agitasjon om økonomiske forhold har tidligere ført til en rekke vanskelige motsetninger og splittende konflikter i europeiske land. Det er ingen grunn til å tro at visse identitetspolitiske tilnærminger, som for eksempel rasisme, ikke kan forårsake ennå verre sår i samfunnet. I alle fall minskes den verdifulle, sosiale harmonien og interessefellesskapet i et land.
Dan Ahlmark. Forfatter, ekon.lic. og jur.kand.
