Kronikk: Den russiske tilnærmingen – støpt i den ortodokse troen

I engelsk presse fremstilles drivkraften hans som homofobi (Foreign Policy 26/4-22), og i russisk presse ble han kritisert for å lede kirken til fullstendig moralsk kollaps. I en nylig artikkel, publisert i sveitsisk presse, diskuteres nok en gang patriarkens KGB-koblinger, mest fra den tiden han hadde en stilling i Genève i Kirkenes Verdensråd på 1970-tallet. (Euronews 6/2-24).

Patriark Kirill er uten tvil en av de mest kritiserte og sanksjonerte skikkelsene i dagens Russland, både i Russland og på den internasjonale arena. Den utløsende faktoren for kritikken mot ham var at han offentlig støttet den russiske invasjonen av Ukraina. Han hadde to valg, sier den russiske journalisten Konstantin Eggerts. Enten kunne han fordømme krigen i Ukraina eller støtte Kreml (Deutsche Welle 6/5-22). Han valgte det siste, og dermed var katastrofen et faktum, både for ham som person og for hans lederskap i kirken, i hvert fall sett utenfra.

Hvordan skal vi forstå denne kontroversielle patriarken og handlingene hans? Og hva med koblingen til KGB og hvorfor støtter han krigen, han som er en etterfølger av Jesus Kristus?

I følge patriarkens uttalelser er han overbevist om at det er en åndelig krig som pågår i Ukraina, og dette er svaret på spørsmålet om hvorfor han stiller seg bak den. Det handler om ortodoks tro og et ortodokst liv på den ene siden og om vestlig, materialistisk og dekadent kultur på den andre. Han mener at blodet i Ukraina flyter på grunn av de anti-russiske styrkene som prøver å tvinge utenlandske verdier på de ortodokse. Ifølge flere forskere har russisk propaganda om Vestens forfall og praksis med liberal ekteskapslovgiving og reproduksjonsteknologi bidratt til oppfatningen om at dette er en ikke-ortodoks praksis og derfor ikke-russisk. Den hører dermed ikke hjemme på russisk-ortodoks territorium som må forsvares mot disse vestlige tendensene. Eggerts sier videre at det er viktig å huske på konsekvensene av hendelsene som fant sted i det postsovjetiske samfunnet på 1990-tallet da vestlig demokrati skulle innføres i Russland ved bruk av «sjokkterapi»-metoden. Lidelsen og hungersnøden som dette førte med seg, er fortsatt levende i den russiske bevisstheten. Siden den gang kan begreper om demokrati og liberalisme derfor oppfattes som negative og som en trussel mot det russiske samfunnet.

Patriarken er imidlertid ikke den første som betrakter Russland og den ortodokse troen som en bastion mot Vesten. En rekke russiske tenkere, som Pyotr Tjaadaev og Nikolai Berdyaev med flere, har de siste århundre vært inne på lignende tankebaner, nemlig at Russland er annerledes enn Vesten og at Russland har sin egen vei og sitt eget ansvar. Berdyaev mener ideen har sitt utgspring i hva «Skaperen betydde for Russland», og han viser til Fjodor Tyutyevs berømte setning: «Du kan ikke forstå Russland med fornuft... landet har en spesiell karakter. Du kan bare tro på Russland ." Disse tankene kalles vanligvis Den russiske ideen. Den har sin opprinnelse på 1800-tallet og er et konsept som refererer til en bred mengde tekstmateriale som diskuterer essensen av Russlands nasjonale identitet. Det er hovedsakelig to problemstillinger som dominerer innen Den russiske ideen; Det er forholdet til Europa og forholdet mellom staten og folket; det vil si spørsmålet om Russlands identitet er autokratisk, demokratisk eller ideosynkratisk.

Grunnlaget for patriarkens holdning til krigen finnes også i ideen om Den russiske verden (Русский мир), et kanonisk territorium som består av de tre ortodokse landene Russland, Ukraina og Hviterussland. De tre landene var historisk sett alle en del av det gamle Kiev-imperiet og det russiske imperiet. Sammen dannet de det territorielle grunnlaget for ideen om et russisk-ortodokst rike, Slavia ortodoks. De er forent gjennom den ortodokse troen og hører sammen under patriarken av Moskva og hele Russland. Da den russiske invasjonen startet, kunne patriarken si: "I dag er to broderlige folk i konflikt, to folk som faktisk er ett russisk folk."

Det hellige Russland har et spesielt oppdrag i verden; som troens forsvarer og bevarer.

Selve konseptet med den russiske verden har lenge vært en hjertesak for patriark Kirill. Han har vært pådriver for utviklingen helt siden han ble patriark i 2009. Kirill har innlemmet dette i kirken hvor det har fått eskatologiske, messianske og metafysiske trekk. Den russiske verden ble i sitt innhold et verdifellesskap av tradisjonelle verdier sammen med en anti-liberal og anti-globalistisk holdning. Opprinnelig var den russiske ideen eksklusiv og elitistisk. I dag er den spredt omkring og er veldig populær blant vanlige russere. Den dukker hyppig opp i russiske medier, og i Kreml snakker de om Den russiske verden med formuleringer hentet fra kirkens sfære. Ifølge dette konseptet tar Det hellige Russland sitt territorium i forsvar mot det gudløse Vesten, da det både forsvarer Ukraina, som en del av den russiske verden, og markerer seg mot det degenererte Vesten som ønsker å innlemme det.

Et vesentlig aspekt er at den russiske staten og den russiske kirkes geografiske grenser ikke er sammenfallende.

Den russiske statens selvoppfattelse er i stor grad sammenfallende med patriarkens tilnærming. Vi kan for eksempel se det i dokumentet "Foreign Policy Concept" (2013) der det er tydelig at Russland oppfatter seg selv som en unik sivilisasjon og som en motkraft mot det stadig økende kaoset i verden som kan sees på flere områder. Videre ser Russland på seg selv som en sterk militær og økonomisk aktør i en global kontekst, noe som er et standpunkt som slavisten Maria Engström identifiserer som en sekulær, byråkratisk versjon av det teologiske konseptet "ὁ Kατέχων".

Ho katéchon går tilbake til bibelske tekster og betyr «å holde tilbake, hindre» og «det som holder tilbake», samt «den som holder tilbake» og å «holde fast i, holde, beholde». Engström mener at den russiske identiteten og selvoppfattelse av Russland som "ὁ Kατέχων" er en idé som bevarer Europa og hele verden fra Antikrist, har dype røtter i russisk historie og kultur og utgjør en viktig del av statens tilnærming i den nåværende krigen. For å forstå utviklingen i russisk politikk er det derfor viktig med innsikt i faktorene diskutert ovenfor. Det mener professor Kristian Gerner, som skriver at den ortodokse troen danner grunnlaget for den russiske ledelsen. I den ortodokse troen er ...

"... hovedtrekkene i den russiske ideologien som ligger til grunn for makthavernes syn på staten, folket og omverdenen. Politikken til den russiske staten har vært preget av det ortodokse verdensbildet til moskovittene." 

Et vesentlig aspekt er altså at den russiske staten og den russiske kirkes geografiske grenser ikke er sammenfallende. Ukraina som kanonisk territorium har allerede vært under Kirills ansvar i århundrer. Nasjonen Ukraina har vært uavhengig siden 1991. Patriarken motsatte seg derfor annekteringen av Krim i 2014, som allerede var under hans jurisdiksjon. Kritikken hans stilnet raskt, selv om han ikke hadde ombestemt seg i saken. Til tross for patriarkens kritikk, fortsetter den russisk-ortodokse kirken å opprettholde sin plass i russisk utenrikspolitikk. Spørsmålet er om kirken og staten har samme mål, men på ulikt grunnlag?

Når det gjelder påstanden om patriarkens bakgrunn i KGB, sier den ukrainske forskeren og tidligere arkimandritten, Cyril Hovorun, som jobbet tett med patriarken, at alle prester var tvunget til å gi informasjon til KGB under sovjettiden og at det går mange rykter om at Kirill var i deres tjeneste. Hovorun mener imidlertid at patriarken aldri var entusiastisk eller spesielt glad i å bli tvunget til slike aktiviteter og at dette igjen forårsaket gnisninger mellom ham og president Putin. "De må fortsatt tolerere hverandre fordi de begge bruker sine evner, sin personlige karisma og muligens hverandre - begge for sin egen vinning."

Flere forskere mener, som Hovorun, at det ikke er selvsagt at det er en absolutt konsensus eller samarbeid mellom patriarken og presidenten, slik det fremstilles i media. Caroline Hill resonnerer også på samme måte som Hovorun og observerer at det er et politisk spill mellom kirke og stat. Hun kommenterer det ideologiske grunnlaget for den pågående krigen og mener at enheten som presenteres utad mellom patriark og president, ikke er så fundamental som den fremstilles.

«Det er en oppfatning i Vesten at kirke og stat er veldig nært forbundet i Russland. Men den ortodokse kirke er ikke en monolitt. Den er ikke så hierarkisk som mange tror.»

Hill mener at forholdet mellom stat og kirke handler om toleranse og om å unngå å blande seg inn i den andres virksomhet og at den påståtte tilhørigheten bare «er et spill for galleriet», i følge henne. Patriarken blir som nevnt ovenfor, kritisert, ikke bare eksternt, men også internt, både innenfra i egen kirke og av representanter for andre ortodokse kirker. Det er kritikk innen den russisk-ortodokse kirke mot krigen og mot patriarkens uttalelser om den. For eksempel publiserte 286 russisk-ortodokse prester et åpent brev den 22. mars 2022, der de skriver at ethvert menneskeliv er uvurderlig og en gave fra Gud, og at de sørger over lidelsene til de ukrainske brødrene og søstrene i krigen. En rekke prester i Russland har også blitt stilt for retten på grunn av sin motstand mot krigen, og spørsmålet er hvordan dette vil påvirke forholdet mellom den russiske staten og kirken fremover. Selv metropolen Onufrij fra den ukrainske ortodokse kirken (UOK) har gjentatte ganger kritisert krigen og markerer sterk avstand til Moskva. Den ukrainske ortodokse kirken er autonom, men under jurisdiksjonen til patriarken av Moskva tok hele kirken imidlertid avstand fra Moskva i mai 2022. De har slettet alt fra sine statutter som har forbindelse til den russisk-ortodokse kirken. Kirill på sin side har rett og slett ignorert dette og latt være å kommentere kritikken.

Maria Eckerdal. Doktor ved teologisk institutt for russiske og eurasiske studier. Uppsala universitet