I mange år ligger tankene våre og gnager i sinnet. De er positive og negative, sinte og medfølende. Hva gjør de egentlig med oss? Hvordan kommer de til uttrykk i kunsten og i livene våre?
I 2010 hadde Eylafjallajökull et utbrudd, og flytrafikken i deler av verden ble innstilt. Da jeg var på Island, diskuterte vi om vulkanen Katla var forventet å komme med et utbrudd innen 20 år og hvordan en skulle forholde seg til dette om en bor i nærheten. Nå har vulkaner i Geldingadalur startet med vulkansk aktivitet i området.
Ting ulmer under overflaten før det blusser opp. Disse vulkanene har ventet i mange år på et utbrudd, og trykket under jordskorpen har vokst sakte, men sikkert. Vi ser det ofte ikke før utbruddet kommer. Vi har kontroll på store ting i verden, men blir plutselig overrasket hvordan en liten, unnselig øy stanser flytrafikken.
Aktiviteten i Geldingadalur er av den rolige sorten. Det som lenge har ligget under overflaten, brenner opp og tiltrekkes av vår nysgjerrighet og beundring uten at det forårsaker for mye skade. Jeg funderer over tankene mine og hva som vokser i det indre. Hvorfor skaper jeg det jeg skaper? Hvorfor uttrykker min kunst det den uttrykker? Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør i ulike situasjoner?
For noen år siden tok jeg et kurs for å lage tre-krukker (av utholte trestammer) hos håndverker Jögge Sundqvist. Kurset varte i en uke, og jeg jobbet til jeg stupte om kvelden. Det var vanskelig å ta seg tid til å spise i løpet av arbeidsdagen. Kursholderen slukket alle lysene på verkstedet i ti-tiden for at ikke deltakerne skulle jobbe for lenge. Etter noen dager i dette miljøet bestemte jeg meg for å skrive et dikt på krukken min. Jeg lå lenge på kveldene og tenkte, til det en morgen kom noen ord til meg.
Jeg har fått det for meg at det er inspirert av Leonardo da Vinci, men må ærlig innrømme at det nok var noe jeg kom på selv. Diktet er slik: "En vel anvendt dag er grunnlag for tilfredsstillende søvn. Et vel anvendt liv gir grunnlag for en tilfredsstillende død."
Den gangen tenkte jeg ikke over hvorfor akkurat dette diktet kom til meg, men sannelig hadde det ligget og ulmet. Noe hadde boblet i mitt indre, arbeidslysten hadde jobbet i det underbevisste og da alt var klart, ble det forløst i et dikt om de siste dagene mine.
Dette eksempelet er veldig tydelig, men hva med det på lengre sikt? Hva vokser i vårt indre, dag etter dag, og som om ti år vil bryte ut som neste Eyjafjallajökull? Hvordan skal vi håndtere følelsene våre slik at vi unngår en stor eksplosjon og kan nøye oss med å være et eksotisk fenomen som vi utforsker og studerer? Kan vi til og med dyrke gode egenskaper som om ti år vil bryte ut som noe fantastisk?
Hva skjedde egentlig etter Eyjafjallajökull og hva skjer nå med Geldingadalur? Island får oppmerksomhet. Verdens øyne dras mot den lille øya som med sine skjelv roper på vår oppmerksomhet. På min reise til Island fortalte guiden om hvordan Eyjafjallajökull var med på å få Island ut av en økonomisk krise. I verdens øyne var dette bare en liten øy, men da utbruddet stanset flytrafikken over hele verden, ble den et mysterium, og turismen økte dramatisk. Også dette skjelvet tiltrekker seg turister. Hadde det ikke vært for pandemien, ville jeg satt meg på et fly for å se på lavaen.
Slik alle mine tanker og følelser påvirker kunsten min, blir jeg langsomt til den personen jeg former gjennom den jeg er i øyeblikket. Innsikten ble på et vis både skremmende og oppløftende. Jeg husker et sitat fra den taoistiske boken "Dao De Jing" som lyder slik: "Jeg er god mot de som er gode, og er også god mot de som ikke er gode, slik oppnås godhet." Vi har lignende sitater i vår vestlige kultur, men akkurat dette gir meg en tydelig retning av hva jeg skal gjøre. Det er som en liten manual.
Jeg skal la godhet vokse i meg. Jeg skal la den brenne. Jeg skal la den komme sakte med i kunsten og i mine handlinger. Jeg skal spesielt utøve godheten mot de som ikke er gode. Jeg skal sakte fylle meg opp, selv om det ikke synes. Så om ti år, når ting har ulmet seg ferdig, eller om tjue år når Katla er klar, da kan ting skje. Da kan arbeidet mitt sees.
Jo eldre jeg blir, desto mer forstår jeg hvordan historien min preger meg. Jeg forstår også hvordan jeg kan skape min egen framtid gjennom små skritt og små handlinger. Tenk om jeg kunne se dette tydeligere. Tenk om jeg i vanskelige tider kunne forstå at det er her jeg utvikler meg og vokser. Hvis jeg kan dyrke tålmodighet og medfølelse, vil akkurat de vanskeligste øyeblikkene kanskje komme til å gjøre meg enda bedre i fremtiden.
Kunsten min putrer ofte lenge under overflaten før den kommer ut. Den er en prosess der dikt og mønster sakte vokser fram fra mitt indre. Kanskje blir det en gang mulig å nå det jeg skrev på ett av arbeidene mine: "Tålmodighet er ikke å lide i stillhet. Det er å le i vanskelige tider." Kanskje spyr denne frasen ut som Geldingadalur en dag.
