Homo sum: humani nihil a me alienum puto. ”Jeg er et menneske: intet menneskelig er meg fremmed.” – Terentius
Intet menneskelig er meg fremmed?
Virkelig?
Hva mener vi om denne påstanden? Sant eller usant? Hvordan speiles Terentius berømte sitat inn i samfunnet vårt?
La oss først se på nåtidens ideer om helter og skurker for å undersøke disse spørsmålene.
Mennesker har opp gjennom historien betraktet heltene, mytologiske og virkelige, som forbilder. I eldre tider hadde mennesker fiktive skikkelser som Akilles, Herkules og Aeneas som idealer å leve opp til. Blant de levende forbildene var filosofer som Sokrates, krigere som Alexander den store og regenter som Solon og Cincinnatus. Middelalderens mennesker beundret Arthur og ridderne av det runde bord, El Cid, Beowulf, Karl den store, Alfred den store, Thomas Becket og en rekke andre riddere og helgener.
Helter i moderne tid
Selv i moderne tider har vi skapt mytologiske helter, som Superman, Batman, Wonder Woman, Spiderman, Avengers og andre. Supermans slagord "Sannhet, rettferdighet og den amerikanske livsstilen" har kanskje gått ut på dato, men vi ønsker fortsatt å se på superheltene som de gode, som menn og kvinner kan se opp til som forbilder.
I filmer forekommer også helter fra det virkelige liv. Mel Gibsons "Braveheart", "Patrioten" og "Hacksaw Ridge" har hovedroller med heroiske karaktertrekk som tidligere generasjoner ville forstått. I "Dødssynden" framstår Atticus Finch som en mann uten feil, en helt både for sine barn og innbyggerne i hjembyen.
I dag ser det ut til at ekte helter fra virkeligheten nesten har forsvunnet. Tidligere heltetyper lever enten ikke opp til den politisk korrekte standarden eller blir utelatt fra klasserom og skolebøker; bortsett fra et fåtall underholdere og idrettsutøvere.
Med det økende antall antihelter, hovedpersoner som åpenbart mangler tradisjonell heroisk kvalitet, er skillet mellom helter og skurker i litteratur og film ikke så opplagt. I filmverden er det alt fra Clint Eastwoods tidligere fredløse morder William Munny i "The Merciless" til den rasende mannen i Michael Douglas "Falling Down". På TV ser vi den samme tvetydigheten i karakterene i serier som "Breaking Bad" og "Mad Men".
Grumsete vann
Gjenkjenner vi fremdeles skurkene? Eller har skillet mellom skurk og heltemot blitt vannet ut?
På 30-tallet gikk diskusjonen hett for seg. Kinogjengere bekymret seg over at Hollywood framstilte skurker som helter. De som protesterte, fryktet at ungdommer ville se filmene og bruke skuespillerne som forbilder. På grunn av dette ble det i Hollywood opprettet en spesiell produksjonskode, "Hays code", for å redusere vold, sex og glamorisering av skurkene i filmene. Hollywood svarte med å fortsette å lage filmer om skurker, men nå var "de gode", politiet og FBI, helter i stedet.
I vår tid henter vi av og til frem skurker fra myter og sagn og gir dem et mer menneskelig ansikt. I "Grendel", en bestselgende 70-tallsroman der John Gardener presenterer monsteret som slukte mennesker og bekjempet Beowulf, er for eksempel hovedpersonen fremstilt som en sympatisk figur. Filmer som "Maleficent" og "Joker" snur opp ned på myter og sagn og lar ondskapen, som hos Gardner, spille seg ut og framstå som tragisk, for dermed få oss til å forstå.
Filmkritikeren George McCarney ser faren ved å snu og vende på skikkelser, som "Joker". Han mener det er galt med filmer basert på tegneserier, som insisterer på å fremstille superhelter og skurker som om de var virkelige mennesker: "Dette får oss ikke bare til å legge skepsisen til side, men oppmuntrer også unge seere til å verdsette disse monstrene". Med andre ord gir vi våre unge skurker til forbilder.
Filmer uten superhelter er en trend. Hvis vi går tilbake til 1972 og ser på "Gudfaren", en av favorittfilmene mine opp gjennom tidene, ser vi Marlon Brando i rollen som Don Corleone, en gangster som har begått mord og lever av trusler og tvang. Som tilskuer føler du fortsatt beundring for Dons hengivenhet til familien og hans følelse av integritet i "forretningene". Han blir en slags helt.
Spørsmål er: Hva skal vi gjøre med skurker som blir antihelter, eller enda verre, helter i vår egen kultur?
En stort gap som ikke trenger noen bro
På et intellektuelt nivå kan vi forstå ondskap. Jeg kan for eksempel lese om en massemorder som enten er gal eller ideologisk korrupt og på dette nivået forstå motivene hans for å skyte folk. Jeg kan forstå det.
Men i mitt hjerte er morderen skremmende. Han drepte uskyldige menn, kvinner og barn, det er så avskyelig at man kan bli dårlig.
Det er et stort gap mellom forståelse og aksept.
Hvis vi har kommet til et punkt der vi bygger bro over dette gapet, kan dere ikke regne med meg lenger. Det er en del ting mennesker gjør som er feil og ondskapsfullt. Og de er fremmede for meg.
Jeff Minick har fire barn og et økende antall barnebarn. I 20 år har han undervist i historie, litteratur og latin i seminarform for elever med hjemmeundervisning i Asheville, Norht Carolina i USA. I dag bor og skriver han i Front Royal, Virginia. Her kan du følge bloggen han på: JeffMinick.com.
Det er skribentens egne meninger som kommer til uttrykk i denne artikkelen.
