De islandske skaldene var både kjent for sin dyktige fortellerkunst og for sin kunnskap om sagaer og myter. Vi møter den svenske forskeren og forfatteren, Lars Lönnroth, som har viet store deler av sitt yrkesaktive liv til å studere og oversette islandske sagaer.
Lars Lönnroth er aktuell med boken Världen efter Ragnarök som er en samling essays om litteratur og kulturhistorie. I år har også oversettelsen hans av Njåls saga kommet i ny utgave. Världen efter Ragnarök gir et innblikk i Lönnroths forskning, og tittelen henspiller på det feltet han er mest kjent for, de islandske sagaene. Den inneholder likevel også essays om Carl Michael Bellman, hvis kunstform Lönnroth først og fremst var interessert i, og hvordan Bellman fremførte sine dikt. Lönnroths familie berøres også. Han er i slekt med Erik Gustaf Geijer (svensk historiker, forfatter og filosof, 1783 - 1847), og i boken behandler han både den gotiske pakten og det gammelnorske allegori-språket. Det siste er et begrep som Geijer motsatte seg, men som fikk fotfeste i Danmark.
I 1965 disputerte Lars Lönnroth med avhandlingen «European Sources of Icelandic Saga-writing» som handlet om den europeiske påvirkningen på islandske sagaer. Avhandlingen ble møtt med motstand.
- De ledende forskerne ved Islands universitet var fortsatt veldig patriotiske i min ungdom fordi de var i ferd med å frigjøre seg fra dansk kolonialisme. Island ble ikke helt selvstendig før på 1940-tallet, så islendingene ønsket ikke å snakke om utenlandsk innflytelse. Etter at de ble et selvstendig land, var de i en prosess der de krevde tilbake håndskrevne skrifter fra Danmark, og til slutt fikk de nesten alle tilbake, sier Lars Lönnroth.
De islandske sagaene er basert på muntlig fortellertradisjon og ble nedskrevet på 1200-tallet. Påvirkningen utenfra handler ikke så mye om innholdet i fortellingene, men mer om måten de er konstruert på. På 1200-tallet ble franske ridder-romaner oversatt til islandsk. Lars Lönnroth sier at beskrivelsene av heltene i Njåls saga er farget av de franske ridder-romanene og at senere sagaer, som i stor grad bygger på den stedegne tradisjonen, har intriger som er gjenkjennelige fra ridder-romanene.
Men innflytelsen kom også fra religiøst hold, og deler av Njåls saga inneholder mirakler og bærer tydelig preg av helgen-fortellinger.
Kristningen av Island gikk relativt rolig for seg, i motsetning til for eksempel i Norge og Sverige. Landet var organisert rundt høvdinger, ikke konger, og beslutningen om å bli kristne ble bestemt på et ting. For å gjøre den religiøse overgangen lettere ble det bestemt at det i en periode skulle være tillatt å blote i hemmelighet og at høvdingene skulle få lov til å utnevne prester. Oppgaven tilfalt derfor ofte en av sønnene, som vanligvis var godt skolert i hedensk lære. Hedningene blir likevel sjelden skildret i positive vendinger i sagaene.
- Troende aser, som tilbedere av Tor og Odin, blir alltid fremstilt negativt i eventyrene. De er skurker. Heltene er ofte såkalte edle hedninger som sier noe sånt som: «Jeg mistenker at det ligger noe mer bak dette som vi ikke vet så mye om nå. Men jeg har aldri brydd meg noe særlig om Odin.» Det er dette som kjennetegner en virkelig edel hedning, sier Lars Lönnroth.
En slik kompromissløsning der man blir enige om et gradvis religionsskifte, ville vært utenkelig i land der kongemakten var sterkt påvirket av Roma. Men kanskje hang behovet for en gradvis overgang også sammen med Islands sterke tilknytning til egen historie.
- Den muntlige tradisjonen med myter og sagaer var kanskje ikke like sterk i Sverige. Islendingene ble tidlig kjent for å være svært gode på eventyr og myter. De svenske, danske og norske kongene hadde alltid islendinger ansatt som hoffskrivere. Island hadde derfor tidlig en veldig sterk, litterær tradisjon, sier Lars Lönnroth.
I tillegg til Njåls saga har Lars Lönnroth oversatt Den poetiske Edda og flere kortere tekster. Oversettelsene er gjort med størst mulig respekt for originaltekstene. De som oversatte tekstene på 1800-tallet, hadde stor respekt for det gamle språket, og de brukte derfor et høytidelig språk og mange eldre uttrykk.
- Jeg og mange andre mener at denne måten å oversette på, er å misforstå det hele. Tekstene er skrevet på et språk som lå ganske nær det muntlige språket, og derfor bør man ikke bruke slik gammeldags, høytidelig stil. Man skal likevel vokte seg for det hverdagslige. Språket skal være sterkt og barskt. Det skal være muntlig, uten å være skravlete, sier Lars Lönnroth.
Njåls saga er den lengste og mest kjente av de islandske sagaene.
Njåls saga er den lengste og mest kjente av de islandske sagaene. Historien utspiller seg rundt år 1000, i overgangstiden mellom hedenskap og kristendom, men ble ikke nedskrevet før på slutten av 1200-tallet. Sagaen består av flere deler, hvorav den fjerde og lengste handler om de lovlydige Njål og Gunnar på Lidarende; to helter som søker fred, men som havner i fatale konflikter. Gunnar på Lidarende blir landsforvist, men forlater ikke Island og dør etter et slag på gården sin. Lars Lönnroth forklarer hvordan han tenkte da han oversatte deler av denne historien.
- Det er en berømt scene der Gunnar vender tilbake til gården sin etter å ha blitt forvist av tinget. Han er på vei til skipet, men ombestemmer seg og sier: «Fagert er landskapet mitt, og aldri har jeg sett det så fagert som i dag. Hjem vil jeg ri og ingen steder reise.» Den oversettelsen ligner min. Men det finnes også oversettere som bruker ordet vakkert. Det er litt for hverdagslig, etter min smak. Det må være fagert. Der er han poetisk og i akkurat denne scenen er språket også påvirket av ridder-romanenes måte å uttrykke seg på i», sier Lars Lönnroth.
Sanselig bildespråk. Lage symboler av gammelnorsk tro.
På begynnelsen av 1800-tallet begynte man å utforske hvordan man kunne skape et nytt poetisk symbolspråk basert på den norrøne mytologien. Et prosjekt som til slutt mislyktes.
Det poetiske symbolspråket var basert på tysk idealfilosofi og gikk ut på å tolke myter og skikkelser fra den norrøne mytologien som symboler på åndelige kvaliteter. Balder ble et symbol på dyd i sin opprinnelige form og Tor et symbol på det mannlige prinsippet i guddommen.
I Sverige ble denne filosofien utviklet av den svenske gymnastikkens far, Pehr Henrik Ling. Bevegelsen ble kortvarig, men fortsatte å utvikle seg på de danske folkehøyskolene som ble etablert som alternativer til videregående skoler og universitet.
- Pehr Henrik Ling hadde utviklet det han kalte Den eldre eddas symbolspråk. Der forklarte han hvordan den norrøne mytologien kunne brukes som symbolspråk for å betegne åndelige kvaliteter. Dette ble motarbeidet av Erik Gustaf Geijer. Han mente at det var nonsens, og Geijers innsats førte til at man gikk bort fra disse ideene, men ikke i Danmark, sier Lars Lönnroth.
Kontakt journalisten: [email protected]
