Kina i dag kan sammenlignes med Tyskland i 1937. Tyskland hadde da okkupert Rheinland året før og startet sin militære støtte til Franco i den spanske borgerkrigen. Men landet hadde ennå ikke begynt erobring av andre land med fremmed befolkning. Året etter startet den åpenbare utenrikspolitiske ekspansjonen.
Østerrike ble overtatt uten krig, og München-avtalen ble presset igjennom. I 1939 fulgte direkte erobringer uten påskudd om at det var for å gjenforene tyskere med hjemlandet. Kina i dag, i likhet med Tyskland, fremstår som et totalitært diktatur som står fast ved marxistisk-leninistisk ideologi ved siden av kinesisk nasjonalisme. De har på ulike måter avslørt sin utenrikspolitiske aggressivitet og sine mål om å bli ledende i verden.
Et særtrekk for å løfte landet vekk fra en sviktende planøkonomi, er at det brukes en frimarkedspolitikk på mange områder. Utenlandske selskaper får dermed handle i landet innen en rekke produktsektorer og dermed innføre til finansiering og finansiell, teknologisk og ledelsesmessig kompetanse for selskapene. Disse bedriftene får produsere og selge til Kinas store hjemmemarked og også utnytte landets billige ressurser for eksport til resten av verden. Dette er til stor fordel for Kina som skaffer seg avansert industri til landet, gir opplæring av arbeidere og som til slutt selv kan profesjonelt styre avansert produksjon og store bedrifter.
Kina har vist sin forakt for internasjonalt vedtatte regler i tilfeller der disse virker mot Kinas interesser. For eksempel har domsavsigelser i en internasjonal domstol ikke blitt akseptert. De har gjennomført kriger mot nabostater (Vietnam, India) og okkupert og annektert andre land, som Tibet. I tillegg er det i dag territorielle tvister med en rekke land rundt Sør-Kinahavet.
Elementer ved disse handlingene ligner på Tysklands ignorering av München-avtalen i 1939. Diktaturet truer det demokratiske Taiwan med en militær overtakelse av landet, som så langt har valgt å forbli uavhengig. Det som skjedde i Hong Kong, øker ikke Taiwans tilbøyelighet til å bli en del av det kommunistiske Kina.
Da Kina tok over Hong Kong, forpliktet Kina seg til å bevare regionens grunnlov og frihet i 50 år («ett land, to systemer»-prinsippet). Dette ble brutt i 2020, et ytterligere tegn på at Kina ikke respekterer internasjonale avtaler i tilfeller der avtalene strider mot landets interesser.
Avtaler med Kina anses derfor å ha liten verdi hver gang det oppstår uenigheter som påvirker betydelige, kinesiske interesser negativt. Det betyr at man kan tvile ved alle forpliktelsene landet har gjort med andre stater, internasjonale organisasjoner, selskaper og så videre. Det er for eksempel tvilsomt at Kina på sikt vil begynne å overholde forpliktelser som følge av Parisavtalen. Det har forekommet mange brudd på avtalte, internasjonale handelsregler.
Internt undertrykker de med uvanlig hardhet blant annet uigurene i Xinjiang, en muslimsk etnisk folkegruppe som ønsker å oppnå større selvstendighet. Behandlingen av dem er sjokkerende grusom med folkeforflytninger, interneringsleirer, fysisk avstraffelse, tvangsarbeid, barn som blir tatt fra foreldre og så videre. Det har vist seg at overgrepene mot uigurene oppfyller alle kriterier for folkemord.
Sammenligningen som gjelder mellom Kina og Tyskland på 1930-tallet betyr ikke at tidsperioden mellom internasjonal tilbakeholdenhet og åpenbar internasjonal aggressivitet vil være så kort. Kina vil bruke mange flere midler og måter enn Tyskland for å nå sine internasjonale mål og vil også ha sterk internasjonal støtte av et helt annet slag enn Hitlers. Ekspansjonen vil være mindre åpenbar, og prosessen frem mot krigshandlinger mot Vesten vil ta mye lengre tid.
Som stat har Kinas historie siden maktovertagelsen i 1949 vært ekstremt blodig. Antallet døde kinesere på grunn av regimets direkte handlinger eller generelle politikk overstiger Hitler-Tyskland og Sovjetunionens drap på politisk grunnlag, men også på grunn av størrelsen på landet. Ingenting knyttet til politiske kampanjer i kjølvannet av «La hundre blomster blomstre» med «Det store spranget» og innføring av folkekommuner eller kulturrevolusjonen, var på noen måte nødvendig å gjennomføre.
De utallige drapene og den dype undertrykkelsen ble drevet av en merkelig, umenneskelig blanding av marxisme-leninisme og maoisme som hadde til hensikt å sikre ulike regimemål uten hensyn til befolkningens ønsker. I tillegg til gigantiske dødstall snakker vi om ekstremt hard undertrykkelse av befolkningen. Grunnleggende menneskerettigheter eksisterer ikke. I dag har det gjennom utviklingen av elektronikk vært mulig å legge grunnlaget for et moderne totalitært samfunn med avansert overvåking av innbyggerne på måter som tidligere ikke var mulig. Det begynner tydeligvis å ligne og kanskje snart overgå beskrivelsene hos Huxley, Orwell og Bradbury.
I en krisesituasjon vil Kina raskt kunne avvikle de frie markedene og gå tilbake til en planøkonomi. Ved at planøkonomien beholdes i forhold til regionenes tunge næringer og at det trolig har foregått planlegging angående den totale betydningen av mange moderne næringer, er forutsetningene til stede for raskt å kunne forlate den frie økonomien. Dette er et litt særegent fenomen i et grunnleggende, sosialistisk diktatur. En viss beskyttelse for fri virksomhet kan være at innflytelsesrike partimedlemmer eier deler av kinesiske eller multinasjonale selskaper.
Samtidig har de utenlandske selskapene i Kina tatt en enorm risiko.
Samtidig har de utenlandske selskapene i Kina tatt en enorm risiko. De har investert i et diktatur med svært ekspansive, politiske planer angående global makt. De har plassert sin egen viktige produksjonskapasitet i et land med totalitært styre og der fremtidsplaner tydeligvis er i strid med de vestlige demokratiene. Det er overført ressurser og teknologi hit som etter en periode kan overtas av Kina. Hvis landet realiserer sine fremtidsplaner, ligger det til rette for konflikter, først og fremst med USA, men også med Europa. Det er naivt å innbille seg at et selskap fra Vesten har en eller annen beskyttet posisjon eller innflytelse i Kina der rettssystemet også er politisert. I en krisesituasjon er det ingen beskyttelse for utenlandske organisasjoner og selskaper i Kina.
En ting man også vil merke seg, er at alle de personlige relasjonene man har hatt med kinesere man kjenner, og all tilliten man tror man har bygget opp sammen, er fullstendig verdiløs når regimet begrenser det utenlandske selskapets virksomhet (eller når selskapet ikke lenger kan handle i Kina). Kineseres lojalitet er først og fremst til egen nasjon, totalitær eller ikke.
Ledelsen i selskaper som har overført betydelige deler av sin kapasitet og teknologi til landet, har begått flere feil som styrene aldri må begå. Man har risikert deler av bedriftens fremtid og selvfølgelig aksjonærenes penger. I tillegg har de gjennom sine handlinger bidratt til å bygge opp kapasitet og kunnskap på et viktig område i et aggressivt diktatur som kan ta over virksomheten. Det de har gjort med sine investeringsbeslutninger, kan sammenlignes med å overføre viktige produksjonsressurser og teknisk kunnskap til Tyskland i andre halvdel av trettitallet. Selskaper som har bidratt til betydelige investeringer i Kina, vil ha mye å svare for overfor aksjonærene.
Kina har ført en økonomisk krig mot Vesten i flere tiår, som de har vunnet.
Kina har ført en økonomisk krig mot Vesten i flere tiår, som de har vunnet. Konkurransen blir mer og mer politisk, og det man ser, er fremveksten av en ny, kald krig. På grunn av det faktum at Kina er et kommunistisk diktatur med voksende, nasjonalistiske elementer og med åpenbare mål om å bli den ledende, globale nasjonen, utgjør det allerede i dag, på grunn av størrelsen og økonomien, en langsiktig trussel mot det demokratiske Vesten. At markedsøkonomi brukes i deler av industrien, avhengig av systemets overlegenhet når det gjelder utvikling og vekst, betyr mindre.
Selskapene følger myndighetenes vedtak om nødvendig, og det økonomiske systemet kan raskt endres ved behov. Landets autoritære tendenser er åpenbare, og politikken bør ikke tillates å påvirke noe i Vesten fordi ingenting i dets politiske syn, teori eller praksis, er av verdi. Det er en større trussel mot den vestlige sivilisasjonen enn Sovjetunionen noen gang har vært, nettopp på grunn av Kinas størrelse og dets industrielle kompetanse og kapasitet. Man må ta landets fremtidsmål på alvor og hindre det i å øke makten.
Jeg har tidligere skissert tre alternativer for håndtering av Kina. I dag er det mest radikale utvilsomt best. De vestlige demokratiene bør stanse en betydelig del av sin handel med Kina og i stedet søke samarbeidspartnere for produksjon og handel med andre land som ikke kan utgjøre en trussel. Landet må også hindres i å etablere visse typer operasjoner i vestlige land. Internasjonale avtaler som hindrer denne handlingen, bør avvikles. Restriksjonene opphører når Kina innfører politisk frihet og tillater menneskerettigheter. Det bør også gis garantier for å stoppe tyveri av åndsverk og brudd på internasjonale handelsavtaler.
Avtaler som først og fremst fremmer Kinas utvikling og hvor gjensidighet er formelt eller praktisk talt fraværende, må elimineres. Produkter og komponenter av militær verdi kan ikke selges til, kjøpes fra eller på annen måte overføres til eller fra Kina eller produseres der av vestlige selskaper (uansett hvor deres investerende datterselskaper osv. er lokalisert). Det samme gjelder militær teknologi. Alle produkter og teknologi relatert til romfartsindustrien faller inn under samme kategori. Land rådes til å se bort fra Kina som produsentland, leverandør (eller underleverandør) av alle produkter som er viktige og som de har kontinuerlig behov for.
I en krise vil Kina mest sannsynlig opphøre som leverandør. Man bør også avstå fra å bruke Kina som produsentland, leverandør (eller underleverandør) av viktige komponenter og produkter, som alltid er nødvendige (uansett bransje) i importlandet eller som har et høyere, teknologisk nivå. Eksport til og import fra Kina av konsulenttjenester vedrørende ovennevnte og underliggende områder må ikke tillates. Det må iverksettes vidtrekkende tiltak for å hindre landets tyveri av åndsverk.
Når det gjelder virksomheter i for eksempel Sverige, bør ikke Kina ha lov til å kjøpe, eie eller drive selskaper innenfor produktområder hvor Kina ikke har rett til å være kjøper av varer eller tjenester eller leverandør av varer eller tjenester. Når det gjelder alle produktområder hvor det er svenske restriksjoner av noe slag angående Kina, er kinesiske oppkjøp av f. eks svenske selskaper, inkludert datterselskaper eller deres eiendommer, ikke tillatt.
Det samme gjelder samarbeid. Også innenlandsk drift av landbruk og næringsmiddelindustri (salgsbedrifter og restauranter er tillatt), virksomheter innenfor hele energisektoren og all drift inkludert eierskap, bygging og drift av eiendom og infrastruktur er forbudte områder. Det samme gjelder gruvedrift og utvinning av mineraler. Eierskap og drift av selskaper i bank- og finanssektoren er ikke tillatt og heller ikke svensk finansiering av virksomheter, som er forbudt i henhold til det ovenstående.
Kinesisk handelsoverskudd, uansett størrelse, aksepteres ikke. Kinesiske journalister har lov å jobbe i Sverige, men eierskap, drift og finansiering av selskaper og prosjekter innen media, kultur og underholdning, er avhengig av gjensidighet. All deltakelse for kinesere i utdanning og forskning innen en rekke naturvitenskapelige og teknologiske fag avsluttes, samt universitetskontakter i områder der slike restriksjoner eksisterer.
Disse reglene minner om de som praktisk talt gjaldt for Sovjetunionen under den kalde krigen. Med dette tar vestlige land et betydelig skritt i arbeidet med å beskytte fremtiden mot en totalitær trussel.
Dan Ahlmark. Økonom og jurist
Kontakt skribenten: [email protected]
Teksten er en analyse.
