Samfunnet vårt fokuserer på frihet. Du skal ha mulighet til å bli hva du vil og gjøre hva du vil. Vi har utrolige valgmuligheter, men spørsmålet er om det ikke heller er begrensningene som gjør oss lykkelige.
Det er noe helbredende i praktisk arbeide. I begynnelsen av året flyttet vi inn i det nye huset vårt. Hvis jeg kunne skrive en bok, ville jeg ha skrevet en om før og etter hus. Jeg har ikke tidligere forstått hvor viktig det er for meg å eie; kunne legge en ett-års, fem-års, ti-års og livstidsplan for et fast sted å bo. Det er noe nesten magisk, og jeg har nok aldri før helt forstått denne følelsen av stabilitet som et selveid hjem kan gi.
Samfunnet vårt har en fasinasjon for frihet, men selv føler jeg først og fremst et behov for begrensninger. For på mange måter er det begrensninger som gir stabilitet. Jeg vet hvor jeg bor, og jeg vet at jeg ikke kan bo noe annet sted nå. Jeg har gjort et valg, og jeg er begrenset til dette i forhold til hvordan jeg vil utforme livet mitt. Det er litt som å ta en lengre utdannelse. Etterpå sitter man liksom fast i rollen. Visst kan man skifte yrke, men man har lagt ned så mye tid og penger på å velge en vei, at det som regel er usunt å forlate den.
Jeg har en partner, og med det valget har jeg valgt bort kjærlighetsrelasjoner til alle andre mennesker. Jeg har ofret alle andre potensielle kjærlighetsopplevelser, og det er fantastisk. I stedet for frihet har jeg stabilitet. På mange vis er nettopp dette skiftet utrolig viktig, og på mange måter er det akkurat denne prosessen som gjør at vi modnes som mennesker.
Jeg tror at alle disse begrensningene er det som for meg skaper min frihet. Når jeg begrenser meg, vet jeg hva jeg har. Jeg vet hvilke verktøy jeg skal benytte meg av for å bli lykkelig, og jeg vet at jeg faktisk ikke har mer enn dette. Jeg har det hjemmet jeg har og kan gjøre det fantastisk. Jeg kan bygge ut akkurat huset, lage tiårsplaner og detaljplanlegge en hage.
Denne begrensningen gjør at jeg kan begynne å skape lykke. Hvis jeg derimot søker meg herfra til noe med mer luksus, større eller penere, ville jeg kanskje kunne spare penger for å gå videre, men jeg ville ikke ha den stabiliteten jeg trenger for å bli virkelig lykkelig; stabiliteten jeg trenger for å bli helt trygg.
Å vite at jeg skal tilbringe resten av livet sammen med min partner, gir meg grunnlag til å skape langsiktig stabilitet og langsiktig lykke. Hvis jeg vet at jeg er fri til å bytte til hvem jeg vil, når jeg vil, mister jeg begrensningene mine, og med det mister jeg en del av stabiliteten, en del av min trygghet og en del av min evne til å være fornøyd.
Vi vet også at vi alltid vil være sammen. Det at vi skal leve sammen resten av livet, stiller høye krav til å utvikle relasjonen i den retning vi vil gå. Det er naturligvis annerledes om en relasjon blir destruktiv, men det å ikke la bakdøren være åpen, tvinger oss til å ta hensyn til hverandre og skape det livet som passer begge. Det er ikke frihet, men det er nødvendig om en dypere relasjon skal skapes.
Kanskje er det nettopp dette jeg vil komme frem til. Et behov for et endepunkt. En følelse av å ha oppnådd det jeg har mulighet for å oppnå. For selv om reisen på en måte er målet i seg selv, er det en stor ro når jeg har tatt en beslutning og ser at det ikke er noen vei tilbake.
Nå bor jeg her og alternativene er borte. Jeg har intet annet valg enn å gjøre det beste ut av mine livsvalg, og av dette kommer det en følelse av å være tilfreds. Selv om det skulle vise seg at dette valget ikke var det beste, vet jeg at det er umulig å snu.
Det er underlig. For akkurat her kjenner jeg frihet. Den kommer ikke når jeg kan gjøre hva jeg vil, men følelsen av frihet kommer når jeg innser mine begrensninger og når jeg aksepterer at jeg ikke kan bevege meg utenfor dem.
