Følelser kan få oss til å miste perspektivet og ikke kunne skille mellom det rasjonelle og det irrasjonelle, rett og galt og i ekstreme tilfeller det virkelige og det innbilte. Dette er spesielt tilfellet når det gjelder sinne. Teologen Evagrius Ponticus beskrev på 300-tallet sinne som den dødeligste av de sju dødssyndene. For "en sint mann kan ikke se lyset og en sint persons bønn er en vederstyggelighet"; med Ponticus’ ord.
Les del 2 om latskap.
Sinne er i de verste tilfellene en svært destruktiv kraft for individet, så vel som for samfunnet. De fleste av oss er oppdradd til å undertrykke sinnet vårt. Det er selvfølgelig positivt fordi det forhindrer barbari, krig og gjør mennesker siviliserte. Men sinnet kan også ha en negativ innvirkning når noen internaliserer sin vrede. Dette gjør dem passivt aggressive, utålmodige, hatefulle og bitre. Følelser er naturlige, det er ytterlighetene som leder til disharmoni. Aggresjon er en integrert del av den menneskelige psyke (særlig den maskuline) og er altså ikke utelukkende en patologisk tilstand. Det oppstår i mange tilfeller som et uttrykk for berettiget sinne mot opplevd mishandling eller urettferdighet, som kalles indignasjon. Sinne er i visse tilfeller en drivkraft som kan spore til handling; den andre ytterligheten er apati eller latskap.
Sinte mennesker oppleves iblant å ha høyere samfunnsstatus i og med at de er sta og utfordrende og påtvinger andre sine meninger. De holder øyekontakt, noe som lett kan tolkes som selvsikkerhet, så de har en tendens til å vinne i forhandlinger. Aggresjon kan brukes som et middel til sosial kontroll fordi de fleste helt enkelt ikke våger å si imot den som er så påståelig, og lar dem få viljen sin. På et visst sosialt nivå er imidlertid en slik oppførsel sannsynligvis ikke lengre en adekvat taktikk. For å oppnå store ting må folk først lære seg å ta kontroll over følelseslivet, noe som helst bør gjøres fra tidlig alder. Foreldre bør unngå å bøye seg for barnas vilje hvis de gjør aggressive utspill, ellers kan det feste seg en forestilling hos dem at sinne og vold er en strategi for å få det man ønsker i livet.
Følelser er naturlige, det er ytterlighetene som leder til disharmoni.
Vrede er som en trykkoker som renner over og skader alle rundt. Den kraftløsheten som en del individer opplever når de konfronteres med verdens kalde likegyldighet, kan drive dem til å søke bekreftelse gjennom ulike destruktive utspill, slik som mobbing, å skape intriger, håne, dytte, vandalisere, sabotere, lage graffiti, slagsmål, misbruk, nett-hat, vold i hjemmet eller kriminalitet. Men sinnet er en etsende væske som tærer på beholderen den er plassert i, mer enn noe annet, og kan føre til en spiral av psykisk elendighet.
I religiøs tradisjon snakker man ofte om gudenes vrede som noe som ikke er et spørsmål om personlig hevn rettet mot særskilte individer, men er i stedet en rettferdig dom mot de som er utilgivelig onde, mangler gode tanker og bryter ned samfunnets moral; et uttrykk for rettferdighet. Slik som i fortellingen om Sodoma og Gomorra eller Noas ark, møter de sin skjebne i en stor pest, sult eller i en krig. Å tolerere ondskap under "pasifismens" fane betyr ikke at du er god, for alt som kreves for at mørket skal seire, er at gode mennesker ser vekk. Hvis en person ikke har integrert sin evne til aggresjon på en konstruktiv måte, kan han ikke stå opp for noe.
Sinne brenner som en ild og tærer på et individs emosjonelle liv. Når noe vekker hans vrede, knytter han nevene, blotter tennene og blir rød i ansiktet, med tykke årer som trenger seg gjennom pannen. Han fryder seg over onde gjerninger, ønsker hevn på de som har krenket ham og mister til slutt all anstendighet. Han tilgir aldri, og senere løper han høy risiko for å få hjerte- og karsykdommer. Sinnet kan fremprovosere destruktive kjedereaksjoner i samfunnet, føre til uforsonlige blodfeider, voldsfremmende politikk eller krig.
Antikkens filosof, Seneca, beskrev sinne som "ubrukelig; til og med for krig". Blant spartanerne var det en vane å kalle inn musikere før hver kamp som spilte beroligende melodier på lyrene og kitharaene (et klimpreinstrument fra den greske antikken). Gjennom musikken kom de til en tilstand av rolig besluttsomhet, uten sinne i krigernes sinn. I dag utsetter militæret sine rekrutter for ekstremt stress i utdanningen, noe som tvinger dem til å slippe alle personlige følelser og arbeide fokusert. De som er mentalt forberedt på konflikter, opplever dem som mindre truende når de blir stilt overfor dem i virkeligheten. En armé som besjeles av kjærlighet til det som står bak ryggen, kommer for alltid å være mektigere enn den som drives av sinne, hat og frykt for det som står fremfor dem.
En av dagens politiske bevegelser besjeles av et latent sinne. I stedet for å bruke det forsonende argumentet, velger man å skrue opp polariserte følelser og hat. Aktivister som snakker om såkalte "edle mål", har et tonefall som ikke sjelden undertrykker sinne, og i arbeidet med å nå egne mål, forsvarer man undertrykkelse av den andre siden. Når visse høyrepopulistiske grupper holder taler, samles for eksempel en mobb med venstreaktivister som trakasserer, håner, gjør uanstendige bevegelser, skriker dødstrusler og tar til vold mens politiet kraftløst ser på. Sinne har blitt såpass markant i samfunnet, og ingen steder er dette tydeligere enn på ulike sosiale medier, der antagonistiske holdninger trives.
Kaos eller spenninger i tilværelsen kan indikere at vi trenger å gjennomgå en psykologisk transformasjon, og sinne kan oppstå som et resultat av at vi ikke er i fred med verden som den er, men ønsker at den skal sammenfalle med en eller annen personlig visjon.
Sinne kan imidlertid gi næring til menneskets kreative prosess.
For å skape noe nytt, må du kanskje gi slipp på det som holder deg igjen, og ødelegge det. I likhet med den hinduistiske guddommen Kali som symboliserer død, tid og forandring, er kaos en forutsetning for fødselen av det nye. Hos velbalanserte individer utspiller prosessen seg kanskje i kunstuttrykket eller i hundre sammenkrøllede utkast som frustrert har blitt kastet før det endelige resultatet endelig er nådd.
Fortsettelse følger neste uke med temaet stolthet.
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
