I del 1 av denne artikkelserien, snakket vi om hvor viktig det er at unge sinn blir eksponert for stor litteratur, selv om dette gjelder for mennesker i alle aldre. Stor litteratur kan gi en motgift mot såkalt "woke"-moral og det den signaliserer. Den kan også bidra med en kontekst der man kan utforske livet, meningen med livet og vårt formål.
Vi poengterte at klassiske tekster er tekster som har bevist sin verdi gjennom århundrer, ja til og med flere tusen år; ikke de nyeste og mest moderne bøkene som spyr ut klisjéaktige memes. Dante, sa vi, er et godt eksempel på akkurat en slik forfatter som er verdifull å lese og studere. Selv om han døde for sju hundre år siden, er hans verk like aktuelt og relevant nå som den gang.
Kanskje det viktigste området er der Dante viser besluttsomhet og urokkelighet i spørsmålet om menneskets frie vilje. Alt avhenger av dette, og med "alt" mener jeg ikke bare hans "Guddommelige komedie" eller begrunnelsen for diktet, ikke en gang "bare" kristendommen (hvis teologi understreker diktet), men jeg mener selve den vestlige sivilisasjonen.
Determinisme eller fri vilje?
Den britiske forfatteren A.N. Wilson sier det slik i boken sin, "Dante in Love": Historien til den kristne teologien, og man kan si hele historien om vestlig tenkning, har vært en evig kamp mellom determinisme og et forsøk på å erklære en tro på vår frihet til å ta moralske valg. Hvis vi ikke er mer enn summen av vårt DNA eller ikke mer enn det de materialistiske kreftene i historien har villet gjøre oss til, eller ikke mer enn produktet av vårt sosiale miljø, da er rettssalene, for ikke å snakke om helvete, monstrøse maskiner av urettferdighet. Hvordan kan noen stilles til ansvar dersom alt er forutbestemt?
Er ikke det å bli stilt til ansvar for sine handlinger eller ikke, ett av de viktigste spørsmålene i tiden nå i USA?
Konsekvensene av ikke å opprettholde den grunnleggende troen på fri vilje, er over alt rundt oss. For å tro på den frie viljen (William James, "faren" til amerikansk psykologi, uttrykte dette vidunderlig i sin aforisme: "Min første handling av den frie viljen skal være å tro på den frie viljen) er å ta personlig ansvar for sin egen skjebne og situasjon. Mens det motsatte er konsekvensen av determinisme.
Determinisme leder til hjelpeløs håndsrekning, unnvikelse og overbevisning om at man er et offer for omstendighetene. Dette er aller tydeligst i den økende enigheten om at kriminelle ikke er kriminelle, at de ikke kan noe for sine kriminelle handlinger og derfor trenger hjelp snarere enn korreksjon og at en derfor må la være å dømme dem eller atferden deres.
Som forfatter Theodore Dalrymple bemerket i boken "Vår kultur, hva som er igjen av den": "Når unge mennesker ønsker å rose seg selv, beskriver de seg som 'ikke-dømmende'. For dem er den høyeste form for moral det samme som amoralitet.
Denne holdningen manifesterte seg ved opptøyene i Amerika, og til og med i Storbritannia beskrev media opprørerne som "fredelige" og ville bagatellisere tanken om at de er skyldige i skadene de påfører. De protesterer jo rettmessig mot sosial urettferdighet, sier mediene!
Som Robert Oulds, direktør for The Bruges Group, sier i sin “Moralitis: A Cultural Virus” når han kommenterer: [Denne holdningen] skader selve de sosiale rettferdighetssakene som var ment å hjelpe, fordi den har forlatt virkeligheten til fordel for en følelsesladet og irrasjonell fenomenologi av klage. I stedet for "klage" kan vi tydelig lese "offerstatus".
For å være klar på dette, sier jeg ikke at vi må være katolikker, slik Dante var, og ikke en gang kristne for å tro på den frie viljen, men det er essensielt at vi tror på den frie viljen. Den berømte ateisten, Edvard Gibbon (som sitert av Margareth Thatcher) skal ha sagt om de atenske grekerne: "Mot slutten ønsket de trygghet mer enn frihet. Da atenerne til slutt ikke lenger ønsket å gi noe til samfunnet, men at samfunnet i stedet skulle gi til dem den friheten de ønsket, sluttet Athen å være fritt."
Denne uttalelsen er en dypsindig observasjon som fremdeles er sann og betyr at imperier og sivilisasjoner ikke erobres utenfra, men innenfra. Hva kan ellers være et tydeligere vitne om vår nåværende fare?
Besatt av virkelighet
Selv om idéene om den frie viljen og det personlige ansvaret ikke er Dantes egne, utforsker diktet hans på en kraftfull måte konsekvensene av den. Den tredelte strukturen med helvete, skjærsilden og paradiset viser det som skjer når mennesker bruker viljen sin eller ignorerer dens realitet.
Tenk først på vårt forhold i virkeligheten. I boken “What’s My Type: Use the Enneagram” skrev forfatter Kathleen V. Hurley: "Vi vil forstå at virkeligheten ligger ikke i det vi kan se eller berøre og eie, men heller i hva som er usynlig, ikke lar seg røre og heller ikke kan eies av noen. Virkeligheten begynner faktisk å eie oss."
Slik sett er "Den guddommelige komedie" en dyp kommentar til våre livsvalg og til romanforfatteren Ayn Rands oppfatning om at "vi kan unndra oss virkeligheten, men vi kan ikke unndra oss konsekvensene av å unndra oss virkeligheten." Våre handlinger, våre tanker, vår motivasjon er viktige og innhenter oss til slutt; om ikke i dette livet, så i det neste.
Det er et gripende og kraftfullt øyeblikk mot slutten av vers 29 i "Inferno" der Capocchio, en alkymist og forfalsker av natur, tilstår til Dante (i følge Clive James sin løselige, men uttrykksfulle oversettelse): "Mitt yrke/Var å forfalske naturen. Jeg gjorde det bra/i livet. Men alt er virkelighet i helvete." Konsekvensene av virkeligheten kan ikke unngås. Vi tar beslutninger, men så vil beslutningene, som i Hurleys vers, besette oss.
Det "Den guddommelige komedie" avslører, er at det finnes tre nivåer når beslutninger tas.
Avhengighetens psykologi
Det første nivået, helvete, er for dem som ikke tar noe som helst ansvar for sine handlinger. De fordømmes for all evighet til å gjenta sin dysfunksjonelle atferd, sine selvmedlidende ord og sine gjentatte tvangstanker. De klarer ikke å frigjøre seg fra de valgene de har tatt i sitt jordiske liv, og dypest sett ønsker de heller ikke å gjøre det.
Kanskje den beste parallellen vi kan finne til denne type atferd i våre liv, er avhengighet. De som er avhengige, vet ofte at narkotika, alkohol, pengespill, sex eller hva som helst som de er besatt av, er dårlig for dem eller har dem i sin makt. Likevel klarer de ikke å frigjøre seg fra avhengigheten.
Keith Humphreys, en ledende professor innen psykologi om avhengighet, uttrykte det på en morsom måte da han sa: "Eksistensen av Starbucks er bevis for at mennesket er et irrasjonelt vesen." Selv om kaffe ikke truer livet på samme måte som narkotika, har til og med kaffe makt til å få oss til å drikke det; også når vi vet at den femte koppen er alt for mye!
Helvete er altså et sted vi ikke kan bryte ut av fordi vi ikke ønsker det. Vi foretrekker å være i helvete; det er vårt valg, vårt frie valg. Som A.N. Wilson sier "Ingen er i helvete som ikke på sett og vis har valgt å være der." Eller som Dorothy L. Sayers uttrykker det mer positivt i “A Matter of Eternity”: "Helvete er å nyte sin egen vei i all evighet."
Vi får det vi ønsker oss, men ikke mer; ikke noe paradis og ingen endringer fra den elendigheten vi selv har valgt.
For lenge siden, i 1912, skrev den lærde Edmund Garratt Gardner: "La hele helvete, hele verden, til og med alle himmelens hærskarer komme sammen og forene seg om denne ene tingen. De vil ikke være i stand til å fremtvinge den frie viljen til noe som ikke er villet."
Makten ligger i vår vilje til å bestemme. Ikke en gang Gud kan overstyre denne friheten. Friheten er faktisk fundamentet for selve kjærligheten, slik Dantes diktverk gjør det klart, for kjærlighet kan ikke være kjærlighet hvis den ikke gis frivillig.
Å forsømme sjelen
Den irske poeten, Thomas Moore, setter alt dette i sekulære og psykologiske termer: "Når sjelen neglisjeres, forsvinner den ikke bare, den dukker opp symptomatisk i form av tvangstanker, avhengighet, vold og tap av mening." Hvilken strålende måte å tolke problemet på. Sjelen eller det vi i dag kaller selvet, neglisjeres."
Vi ser dette svært klart hos de som er avhengige; den manglende oppmerksomheten på seg selv og den manglende stoltheten over seg selv. Alt de har, blir til slutt underordnet en eneste ting; en ny "fiksing". Og "fiksingen" er de selv.
Men kriminell atferd er også en slags "fiksing" som Dante avslører bare så alt for godt. Som vi til slutt oppdager i helvetets dype dyp, er for eksempel Satan "fikset" der nede sammen med historiens tre største forrædere: Cassius, Brutus og Judas Iskariot.
Fortidens mennesker tenkte det samme. Krishna i de indiske skriftene snakker om de som gjør ondt, uvitende menn hvis lidenskap for begjær, sinne og grådighet er en tredelt vei til helvete, som forklart i Donald A. Mackenzies “Indian Myth and Legend.” Det er interessant at Krishna identifiserer tre av de største syndene vi finner hos Dante: begjær, sinne og grådighet.
Den moderne vestlige verden liker ikke engang tanken på helvete, liker ikke at Gud er "dømmende" og forsøker å underminere helvetets troverdighet. Dante er en nyttig påminner om at frihet er godt, faktisk vårt ultimate mål. Likevel har misbruket av frihet alvorlige og evige konsekvenser.
Den store poeten W.B. Yeats sa: "Fantasien har en måte å kaste lys over sannheten på, som sannheten ikke har ..." Dette er nettopp dette vi har i Dantes utrolige dikt og hans fremstilling av helvete, sannheten.
Hvis dette er helvete, hva skjer da i skjærsilden og i paradiset? På hvilken måte er de forskjellige, og hvilke sinnstilstander gjør hele forskjellen slik at en kommer dit i stedet for i helvete? Dette er temaene i vår neste artikkel.
Vennligst se også "Mer Dante nå, takk! (Del 1): Hvordan Dante provoserer til tenkning.
James Sale er en engelsk forretningsmann som driver selskapet Motivational Maps Ltd. og opererer i 14 land. Han er forfatter av over 40 bøker om ledelse og utdanning utgitt av store, internasjonale forlag, inkludert Macmillan, Pearson, og Routledge. Som poet har han vunnet førsteprisen i konkurransen i 2017 til Society of Classical Poets, og i juni 2019 talte han på gruppens første symposium arrangert i New Yorks Princeton Club.
