Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en totalitær person. Det merkes i hele kroppen, ikke minst gjennom snakkemåten. Du eksisterer ikke i din egen rett, du står i veien hvor enn du er. Blikket er like kaldt som tomt, vegrer seg samtidig som det stirrer på deg. Den totalitære bryr seg ikke om deg, og der ligger styrken hans. Han går over lik for å være den han er. Hans eksistens sammenfaller med hans vilje. Hans vilje er hans vei. Ikke stå i veien. Ikke stå i veien hvis du vil leve.
Universalisten vet best, uansett hva. Det er det grunnleggende trekket ved all totalitarisme.
Universalisme er idéen om universelle og evige sannheter. Den er roten til mye elendighet i historien, men også til mye av menneskehetens fremgang. Den som mener han har rett i alle situasjoner, har en retning. Han går med trygge og bestemte skritt, uansett hva han møter. De som tilfeldigvis eller insisterer på å stå i veien, har enten ikke forstått bedre, eller så har de åpenbart misforstått. En totalitær person mener at han vet mer om deg enn du vet selv og at hvis du bare forsto dette, ville du ikke stå i veien mer. Den totalitære, til tross for sin universalisme, har mange ansikter, eller rettere sagt, klær, gester, skikker og farger. Han snakker mange språk. Det eneste fellestrekket er at det eneste språket som er sant, er hans eget. Det er universelt. Det gjelder over alt og til enhver tid.
At universalisten med litt mer historiekunnskap ville innse at gårsdagens universalister hører hjemme i dagens kulturhistorie, at deres universelle sannheter alltid har endt opp som historiske anekdoter, feilslutninger eller tragedier, er ikke et tema, for han er alltid den første som finner ut hva som er sant til alle tider. Universalisten vet best, hva han enn vet. Det er det grunnleggende trekket ved all totalitarisme. Det spiller ingen rolle hva du sier, du tar feil. For jeg har rett, ja, jeg har rett i kraft av at jeg ikke kan ta feil. Jeg er en universalist. Historie blir noe man kan se bort fra eller betrakte ovenfra og ned, for å si det slik. Alle kulturer forut for universalisten og hans fullendte, opplyste selvbevissthet har vært et slags feiltrinn på veien.
Det er denne typen universalisme som herjer på jorden. Den har alle mulige slags navn, men navnene er egentlig uvesentlige, selv om det er komisk at ikke engang universalistene i dagens samfunn kan bli enige om hva som er universelt sant. Liberale, sosialister, globalister og islamister, for bare å nevne noen, de vet alle hva som er best for alle andre. Hvorfor? Vel, fordi deres prinsipper trumfer alt. Du er i veien. Din kultur står i veien. Dine tradisjoner, ditt fellesskap står i veien. Det kan være hvilke foreldre du hadde, deres sosiale status, ja, deres økonomi. Slike ting angår en del universalister. Det kan være det du velger å jobbe med eller ikke jobber med. Du får epitet som borger eller parasitt kastet etter deg. Det kan være det du øsker å støtte eller ikke støtter, stort sett hva som helst. Hva du tenker eller ikke tenker. Spiser og ikke spiser. Kanskje må friheten din tas fra deg. Du deler ikke de universelle påstandene, du beskytter bare dine. De går inn i hjemmet ditt og har meninger om hvordan du bor. Hvilke bøker du leser. Hva du brenner i ovnen. Døtrene dine skal ikke svømme i bikini, og du skal ikke innbille deg at du vet hva som er best for barna dine. Hva tror du vi har statens helsetilsyn til? Totalitarismens former er mange og kommer ikke sjeldent som en hjelpende hånd.
Det er som om vi alle har blitt allemannseie. Splittelsen, den politiske diskursen, ekkokammeret kalt statlige tjenester, alt ser ut til å være der som en arena for de som vil herske over deg. Hva er verst, deres enighet eller splittelsen de sår? Det totalitære har blitt kollektivt, en tidsånd, en væremåte. Hjemmet ditt blir ikke bare invadert av de som ikke erkjenner deg og dine, det er overlatt til dem som skulle ta seg av det vi delte og hadde til felles. Vår kultur. Vår historie. Vår livsstil.
Faren ligger i å psykologisere selve faren. Universalisten er et problem, men det som betyr noe, er hvilken lojalitet han har. Overbevisning, uansett hvor irrasjonell og rigid, blir bare et samfunnsproblem når det er en trussel mot fellesskapet; det som samlet kalles en kultur og sivilisasjon. Kulturer så vel som ideologier er forskjellige, de trenger ikke å være kompatible. Å blande dem undergraver fremfor alt enheten av verdier og verdier som må eksistere for at et samfunn skal holde sammen. Vår frihet er en torn i øyet på noen. Andres skikker er for oss ubehagelig. Det er ikke mulig å ønske noe velkomment uten å bli tvunget til å gi opp både det unike ved vår kultur og det som er felles. Koranen, for å ta et aktuelt eksempel, er ikke en hellig bok i Norden, men tilhører i vår kultur en arabisk kulturhistorie. Å gi den status som hellig vil faktisk åpne for risikoen for å bli tvunget til å leve etter direktivene. Religionsfrihet, som det ofte sies, er et produkt av vår kultur. Det har ingenting med islam eller Koranen å gjøre. Tvert imot. Islam ønsker som regel å kvitte seg med religionsfrihet, som islam nyter godt av. Det handler om dogmer, om universell og evig tro, og de lar seg ikke stoppe.
Kontakt skribenten: [email protected]
