Boka fikk stort gjennomslag i debatten i Tyskland, men ble aldri oversatt til engelsk. Forfatteren og kvinneforkjemperen, Ayaan Hirsi Ali, kaller den "et standardverk".
Ruud Koopmans bok «Islams forfalte hus - de religiøse årsakene bak stagnasjon, ufrihet og vold» tar for seg et av vår tids store spørsmål. Både i egne land og i diasporaen i Vesten ser muslimer ut til å være i evig motbakke både sosialt, politisk, kulturelt og vitenskapelig.
Vi sitter på kontoret hans i et av de massive steinhusene nær Potsdamer Brücke i Berlins gamle universitetskvartal. Koopmans er sosiolog og professor innen migrasjon og integrasjon ved Humboldt universitet i Berlin. Han er elegant og ungdommelig, ingen støvete bokorm med en BMI i fare.
– Nei, det stemmer, boken min er ikke på engelsk. Vi forsøkte med mange ulike forlag.
Koopmans trekker oppgitt på skuldrene.
– Men det styrker bare en av tankene i boken, nemlig at vi som ikke anser at islam bare er solskinn, har vanskelig for å nå ut med vår forskning.
Han innrømmer at han ikke sjelden får det såkalte rasistkortet vist mot seg.
– Hvis du bare visste. Det skjer hele tiden. I akademiske vurderinger kan man bli anklaget for å være "ideologisk". Det sies aldri om noen som står på venstresiden og sier at det er mye rasisme i Tyskland. Du forstår hva jeg mener. Jeg forsker jo også rundt rasisme, men ettersom jeg ikke gjør det under samme politiske paraply, tenker de: Hva holder han på med? Har du rett perspektiv, er det ingen "agenda", har du feil perspektiv, har du en "agenda". Så trist er det, og jeg kan ikke gjøre noe med det.
Selv om Koopmans ikke går av veien for å kritisere islam, er han samtidig selvkritisk, men det er ikke den vanlige venstreliberale selvkritikken. Tvert imot er det noe så intellektuelt forfriskende som en kritikk av venstresidens selvkritikk. Vi er jo alltid så tolerante overfor muslimer, men er det virkelig toleranse? spør han seg selv.
-Ta dette med såkalt islamofobi. Det er jo et kompliment, men bare på overflaten. Vi vil ikke at folk skal være ufølsomme, så derfor sier vi at den som kritiserer islam, lider av en fobi. En irrasjonell redsel, altså. En edderkopp eller en mus er ingen trussel. Islam er ingen trussel. Å kritisere islam gjør bare den som er i ubalanse. Et politisk problem psykologiseres. I seg selv er dette en hårreisende alminneliggjøring av en konkret konflikt.
Men under overflaten er det ikke i det helt tatt et kompliment fordi vi anser at muslimer ikke kan stå på egne bein og ta kritikk. Vi behandler dem som barn. Det er utrolig respektløst. Selvfølgelig kan ingen religion være fri for kritikk.
Det er venstresiden som utgjør dagens koloniale overklasse.
Koopmans berører en følsom nerve i venstresidens idébygging; den sekulære, progressive religionskritikken.
-Vi må jo få lov å kritisere religioner! Var det ikke "en opium for folket"? Hva har skjedd med venstresiden? Kom igjen!
I stedet, fortsetter Koopmans, lærer vi muslimer å bli skjøre og nærtakende, og vi forventer oss at de hele tiden forsøker å utnytte sin vanskelige skjebne, enten den er ekte eller bare finnes i den politisk, sentimentale forestillingsverdenen.
– Vi skaper en selvmedlidende underklasse. Det kan være hindufobi eller liberalfobi. Hvorfor? Jo, for tilsynelatende kan hinduer og liberale ta kritikk og utvikle seg med den. Men denne muligheten gir vi ikke muslimer, og vi gjør dette under dekke av toleranse og multikulturalisme. Vi ønsker å ha dem i et slags førmoderne stadium. Vi beundrer dem og forakter oss selv; det er veldig rotete alt sammen. Dette er ikke et kompliment. Det er venstresiden som utgjør dagens koloniale overklasse.
Hvis vi ikke passer oss, mener Koopermans, havner vi snart i en situasjon der vi ikke lenger kan stille spørsmål. Hvor har da forskningen tatt veien? Kritikken? Demokratiet?
– Vi må ha rett til å sette spørsmålstegn ved alt. Å kritisere religion er ikke illegitimt. Det har vi rett til i et demokrati. Vi har til og med rett til å kritisere demokratiet, og vi har også rett til å kritisere islam, eller i det minste tendenser innenfor islam.
– Jeg kritiserer islamismen, og hvorfor skulle jeg ikke gjøre det? Hvis vi ser på islam globalt, er islamismen dominerende, og det er en svært farlig bevegelse. Hvis vi studerer mennesker som blir drept av ekstremisme, så er islamisme i en klasse for seg selv, og slik har det vært i årtier. Se hvordan tallene ser ut og tenk et øyeblikk.
Likevel, fortsetter Koopermans bekymret, lukker vi øynene for statistikken. Han tror det kan være fordi vi biter oss fast i ideen om "svake grupper"; noe av venstresidens lille politiske maskot.
– Hør på dette! De styrer mange land, de er sterke. De er ikke svake i det hele tatt. Styret i Qatar, Saudi Arabia eller Iran, er de svake? Svak, hvordan da? Hvis vi kaller disse regimene svake, hjelper vi dem og overgir dem som lider under undertrykkelse, kvinner, progressive, seksuelle minoriteter, religions-kritikere, gjestearbeidere. Når vi sier at vi ikke skal kritisere "sårbare grupper", snur vi verden på hodet.
Det er jo ikke en person under solen som ikke ser klasseforskjeller i Vesten. Men straks de vender seg mot Midtøsten, forsvinner alle interne konflikter i en romantisk tåke.
– Alle system inneholder en elite og et folk, og når velmenende akademikere i Vesten stiller seg på elitens side, jeg mener eliten i den muslimske verden, så har man fått hele politikken snudd på hodet. Hele politikken! Man overgir folket. Dette argumentet, "vi må ikke stigmatisere muslimer", er hundre prosent feil. Kritiser dem! Kritiser alt! Vi må se på dem som voksne. Hvis noen tror at muslimer ikke føler vår dårlig skjulte forakt for dem, tar de feil.
Dette er et ømt punkt i migrasjonspolitikken, nemlig hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Jeg spør ham om vår følsomhet delvis kan ligge bak at mange muslimer er fiendtlige mot Vesten.
– Ja. Jeg tror det skaper en enorm frustrasjon. Vi tror vi skaper fred i Vesten gjennom vår overfladiske toleranse, men vi skaper vold.
Samtidig er Koopmans tilstrekkelig venstreliberal til også å berøre velferdsstaten. Naturligvis kan integrasjon forverres av dårlige skoler, dårlig bomiljø og arbeidsløshet.
– Når velferdsstaten nedprioriteres, blir folk berørt. Dårlig sosial beskyttelse fører ofte til vold. Det er ikke noe bemerkelsesverdig med det. Samtidig er dette ikke hele forklaringen. Det er en slags spissfindig tenkemåte blant akademikere som jeg ikke forstår. Hvorfor kan sosiale problemer ikke ha mer enn en årsak? Selvfølgelig spiller religionen en viktig rolle. Jeg vet at mange ikke vil høre på det øret; altså religion som forklaring på vold, men det spiller egentlig ingen rolle om de ser det eller ikke. Det finnes et hav av statistisk materiell.
Her kommer vi inn på Koopermans egen gate; komparative analyser mellom land og regioner ut fra religionens rolle.
– Se synet på utdanning i Nigeria. Den sørlige delen er kristent og den nordlige delen muslimsk. Disse regionene var tidligere fattige, men nå har de kristne dratt fra. Hvorfor? Delvis for at kristendommen presser på verdslig skolering, og det er bra både for individet og samfunnet. I Nord-Nigeria tenker man derimot mer på livet etter døden. Barna leser Koranen og ikke kjemibøker. Det er kanskje bra om det finnes en himmel, men ikke så bra for økonomisk utvikling.
Kontakt skribenten: [email protected]
FAKTA
BOK
På tysk: Ruud Koopmans. Das Verfallene Haus des Islam – Die Religiösen Ursachen von Stagnation, Unfreiheit und Gewalt (C.H. Beck, 2020)
På dansk: Ruud Koopmans. Islams forfaldne hus – De religiøse årsager til ufrihed, stagnation og vold (Pressto, 2020)
