Ukraina-konflikten ser ut til å eskalere like raskt som den oppsto. Situasjonen kan imidlertid oppleves som vanskelig å fatte ut fra medieoppslagene, som ofte utelater vesentlig bakgrunnsstoff.
Akkurat da pandemien så ut til å være under kontroll, dukket neste problem opp, som på bestilling. Hundretusentalls russiske soldater mobiliserte seg rundt grensen til Ukraina. Dette har ført til at USA, NATO og Europa har havnet på kollisjonskurs med det store landet i øst.
Russland har overlevert krav til USA om sikkerhetsgarantier som innebærer stans i NATO’s utvidelse østover. Dette gjelder i hovedsak Ukraina som ligger like ved den russiske grensen. Men også Sverige, som har reagert fra et svensk ståsted, konstaterer at det undergraver det europeiske sikkerhetssystemet.
Situasjonen har imidlertid ikke oppstått fra et vakuum som man lett kan få inntrykk av når etablerte politikere og medier beskriver utviklingen. Naturlig nok har Russland også et behov for å ivareta sine sikkerhetsinteresser. Å plassere NATO-kontrollerte våpen ved siden av den russiske grensen er ikke i henhold til Russlands sikkerhetsinteresser, akkurat som russisk-kontrollerte roboter på Cuba ikke er i USA’s sikkerhetsinteresser.
NATO’s ekspansjon til Ukraina har imidlertid lenge blitt signalisert som en potensiell mulighet. Opprøret mot det ukrainske regimet i 2014 ble av Russland oppfattet som en vestlig støttet provokasjon mot Russlands sikkerhetsinteresser, og det er nok i all hovedsak dette vi nå ser fortsettelsen av.
Ingen tilfeldighet
At dette skjer akkurat nå og at Russland ser seg i stand til å stille disse kravene, er nok heller ikke tilfeldig. Den russisk-tyske gassrørledningen Nordstream 2 som tidligere president Donald Trump hindret byggingen av gjennom sanksjoner, er relevant i denne sammenheng. Det er en avgjørelse som Joe Biden endret og som resulterer i at gassrørledningen snart er klar til å levere energi til Europa.
Kritikere påpekte allerede den gangen at dette ville utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel, spesielt for Ukraina fordi dette innebærer at Russland ikke lenger er avhengig av Ukraina og deres infrastruktur for leveranse av gass og energi til Europa. Samtidig settes Europa i en betydelig avhengighetsrelasjon til Russland.
Dette kan også sees i kontrast til Bidens energipolitikk på hjemmebane hvor han allerede første dag som president trakk tilbake tillatelsen til gassrørledningen Keystone XL som var under bygging mellom Canada og USA. Det ble også gitt et dekret for en omfattende regulering av gass- og oljeindustrien i landet. Det som var begynnelsen på en strategisk energi-uavhengighet for USA under Trump, ble slått ned på allerede de første månedene under Joe Biden. Dette er noe som kommer eksportlandene til gode, inkludert Russland.
Diplomati på bristepunktet
Denne posisjoneringen kan hevdes å være en del av et maktspråk Putin forstår veldig godt. Sammen med den oppsiktsvekkende fiaskoen i Afghanistan fremstår USA i dag som uforutsigbar og vaklende, noe som rimeligvis tas i betraktning når Russland vurderer sin egen forhandlingsposisjon.
Vi ser også en økt retorikk fra USA’s side om en praktisk talt uunngåelig krig i Ukraina i løpet av februar. Vi vet ingenting om kilden til dette, men verken Europa eller Ukraina selv ser ut til å støtte det. Ukrainas president Volodymyr Zelensky protesterte nylig mot Biden-administrasjonens retorikk og ga uttrykk for at denne offentlige krigsretorikken er overdrevet og ikke konstruktiv for Ukrainas interesser.
Det er derfor vanskelig å se eksempler på å vende tilbake til konstruktivt diplomati, som ble annonsert ved skiftet til Joe Bidens presidentskap. Fingerspissfølelsen som normalt anses som rasjonell i internasjonalt diplomati, glimrer med sitt fravær. At Joe Biden offentlig kalte Putin en morder, antyder en markant endring i synet på dette. Det ser ut til at diplomati under Biden-administrasjonen i praksis innebærer at tonen i den sterkt polariserte innenrikspolitikken har blitt overført til den internasjonale arenaen.
Fingerspissfølelsen som normalt anses som rasjonell i internasjonalt diplomati, glimrer med sitt fravær.
Behov for styrke
Denne utviklingen kan sees på som å drive Russland nærmere Kina, i stedet for å harmonisere med Vesten. Det er en utvikling som igjen øker behovet for en troverdig og kraftfull motpol med kapasitet til å motivere alle parter til å opprettholde fredelige, diplomatiske løsninger, fremfor militære løsninger. Polariseringen fremstår dermed som særlig alvorlig ettersom USA, tilsynelatende frivillig, undergraver sin egen forhandlingsposisjon når det gjelder grunnleggende, strategiske interesser som energipolitikk og militær kompetanse.
Vi vil snart se hva Russlands formål er med disse troppesamlingene. Uansett ser det ut til å være en uønsket utvikling at diplomati mellom atommakter så raskt kan forfalle til dette nivået.
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
