Det har dukket opp ny informasjon om beskyldninger om alvorlige amerikanske interessekonflikter i Ukraina. Dette ser ut til å sette den eskalerende konflikten i et nytt perspektiv.
I tillegg til den humanitære katastrofen i det krigsherjede Ukraina, ser vi også en høyst urovekkende retorikk mellom USA og Russland. Russland anklaget nylig USA for å ha erklært en "total krig" mot Russland. Den amerikanske presidenten Joe Biden talte nylig offentlig om amerikanske tropper på ukrainsk jord og krever et regime-skifte i Russland.
Vi har også sett en annen bemerkelsesverdig utvikling relatert til de amerikanske relasjonene til Ukraina. Under presidentvalget i USA i 2020 publiserte avisen New York Post en serie artikler som hevdet å avsløre faktiske mail-samtaler som tilhørte den daværende presidentkandidaten Joe Bidens sønn, Hunter Biden.
Disse samtalene skapte et bilde av alvorlige interessekonflikter eller av høyst ubehagelig korrupsjon innen Biden-familien. Dette har pågått i det minste siden Joe Biden var visepresident i Obama-administrasjonen. I mailen ble det antydet at Hunter Biden hadde mottatt betaling og investeringer av ulike utenlandske interessenter, blant annet i Ukraina, Russland, Qatar og Kina, i bytte mot politisk og diplomatisk innflytelse gjennom sin far, Joe Biden.
Alvorlige implikasjoner
Joe Biden har på den andre siden konsekvent nektet for at han har hatt noe å gjøre med sin sønns forretninger. Det offentlige mainstreams reaksjon på publiseringen besto generelt i å avvise dette som "russisk desinformasjon". Facebook og Twitter bestemte seg i utgangspunktet for å blokkere informasjonen fullstendig slik at det ikke var mulig å dele lenken i private meldinger på Twitter.
I en artikkel som nylig ble publisert i New York Times, fremgår det at avisen nå har verifisert mailens opprinnelse. At den var ekte, har absolutt vært mer eller mindre kjent i lengre tid. DN (Dagens Nyheter) lyktes for eksempel å verifisere noen av mailene gjennom offentlige dokumenter fra Statens eiendomsmyndigheter i 2021 fordi Hunter Biden leide i en periode et kontor i den svenske ambassadebygningen i Washington.
Hvis disse mailene faktisk er ekte, slik New York Times nå hevder, vil dette sannsynligvis innebære at presidentvalget i 2020 ble veltet av en tilsynelatende samordnet sensurkampanje som sørget for at kritisk informasjon ikke har nådd velgerne. Studier har vist at opp mot ti prosent av velgerne i nøkkelstatene hadde stemt annerledes hvis de hadde fått denne informasjonen. Dette er mer enn tilstrekkelig for å passere den lille marginen Joe Biden vant presidentvalget med.
Koblinger til Ukraina
I lys av dagens konflikt i Ukraina fremstår informasjonen i mailen å ha stor relevans. Fra og med 2014, da visepresident Joe Biden fikk oppgaven å håndtere relasjonen til Ukraina, mottok Hunter Biden titusener dollar i måneden for å sitte i styret i det skandaleomsuste ukrainske gass-selskapet kalt Burisma.
I lys av dagens konflikt i Ukraina fremstår informasjonen i mailen å være av stor relevans.
De aktuelle mailene viser at selskapets forventninger til Hunters oppdrag, var muligheten for politisk innflytelse fra amerikansk hold. I en av mailene er en forespørsel til Hunter om å sette en stopper for alle oppdrag og utredninger i Ukraina vedrørende Burisma. Ikke lenge etter utøvde Joe Biden press for å få sjefsadvokaten som etterforsket selskapet, avsatt ved å true daværende president Petro Porosjenko ved å inndra en milliard dollar i lånegarantier.
Tross alvoret i påstandene ovenfor ser det fortsatt ikke ut til å være av interesse ved de etablerte medieselskapene til å se dette i et perspektiv. Det virker tross alt som vi så et samordnet angrep på demokratiet i USA i 2020, som tilsynelatende lyktes. Det ser også ut som om den amerikanske presidenten, som i dag håndterer en militær konflikt på randen av verdenskrig, selv fremstår som kompromittert når det gjelder integritet av tvilsom virksomhet i akkurat de landene som er sentrale i konflikten: Ukraina, Russland, samt Kina.
Medias problematiske posisjon
New York Times forsinkede bekreftelse bør imidlertid ikke gis for mye relevans i seg selv. Medieselskaper av denne typen ser i dag ut til å ha makt til å diktere den generelle oppfatningen av sannhet og falskhet. Som en konsekvens er det mange mennesker som bærer på forestillingen om at hvis etablerte medier ikke rapporterer noe, kan dette hverken være relevant eller sant. Hvis noe derimot rapporteres, er det sant.
Vi ser likevel at denne oppfatningen er høyst problematisk fordi disse selskapene gang på gang ser ut til å ha gitt etter for politisk og økonomisk press for å overstyre det journalistiske oppdraget. Alvoret i dagens situasjon antyder at behovet for å revidere medienes stilling som formidlere av sannheten, må revideres seriøst. Som et forslag bør individuell fornuft og kritisk tenkning i stedet ta over denne posisjonen.
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
