I kjølvannet av andre verdenskrig ble en rekke leger stilt for retten. Til sitt forsvar hevdet de tyske legene at de utførte eksperimentene ikke skilte seg betydelig fra de som ble utført før krigen av blant annet amerikanske forskere og at ingen internasjonal lov skilte mellom lovlige og ulovlige eksperimenter. Problemet kulminerte til slutt ut i Nürnbergkonvensjonen, en kravliste på ti punkter som må være oppfylt for at et eksperiment skal anses som etisk.
Ifølge konvensjonens første punkt er individets informerte samtykke (informed consent) absolutt nødvendig. Det første punktet stipulerer at individet skal "ha rett til å benytte seg av sitt frie valg, uten noe som helst press, villedning eller andre former for påvirkning" og at "den enkelte skal ha tilgang til all kjent kunnskap og kjente risikoer som en deltakelse kan medføre ved å delta (i et eksperiment)". Informert samtykke betraktes i dag som en grunnleggende pilar innen medisinsk etikk.
Samtidig er det mulig å spørre seg hva "informert samtykke" betyr i et miljø der stadig flere aktører (EU, USA med flere) kjemper for sensur, noen ganger også av sann informasjon.
Metas grunnlegger, Mark Zuckerberg, erkjente i sommer at selskapet hadde blitt presset til å sensurere informasjon som var sann. Offentliggjorte e-poster har vist at man har sensurert eller minsket spredningen av "ofte sannferdig informasjon". Innen sensurkretser kalles sann informasjon som ansees spredt med ondsinnet hensikt, for feilinformasjon. Hvordan kan man med sikkerhet fastslå at intensjonen er ond? Tror man kanskje at man kan lese andre menneskers tanker?
Tillit er noe som fortjenes og ikke noe som kan trylles fram med sensurens svarte blekk.
I FN sier man at man arbeider med "forebygging, beredskap og respons på pandemier". I et utkast er det en klausul om "villedende informasjon og desinformasjon" som risikerer å bli internasjonal lov. Ifølge utkastet må stater kontrollere innlegg i sosiale medier "for å fremme tillit til helse- og vaksinasjonssystemet".
Men hvis staten skal "fremme tillit" gjennom å styre hva vi får dele, kan vi ikke vite om informasjonen vi får, er et resultat av en solid debatt eller om sannheten har blitt holdt tilbake, slik det skjedde under pandemien. Er det da fremdeles mulig å hevde at prinsippet om informert samtykke gjelder?
Og hvis folk skulle bli oppmerksomme på sensuren, vil ikke dette kunne påvirke tilliten? Og må i så fall ikke diskusjonen om sensur også tie?
Tillit og selvtillit er gode kvaliteter. Men vi bør minne oss om at ekte tillit er noe som fortjenes og ikke noe som trylles fram med sensurens svarte blekk.
Individet skal ha tilgang til all kjent kunnskap, står det fremdeles i Nürnbergkonvensjonen. Blir dette oppfylt i dag? Eller i morgen? Eller er dette enda en måte der menneskeheten frarøves sannheten? Og foreslår ikke FN, som også oppsto i kjølvannet av samme krig, i og med utkastet, en avskaffelse av Nürnbergkonvensjonen?
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
