Dødssynden latskap ble i den tidlige kristendommen delt inn i to aspekter: "acedia" (åndelig apati) samt "tristitia" (melankoli).
Les del 1 om misunnelse.
En person som led av acedia, ble beskrevet som å ha opplevd dyp kjedsomhet, sløvhet og likegyldighet overfor sine plikter. Det ble sett på som svært alvorlig, særlig i klostre. Tristitia kan på sin side føre til selvmedlidenhet eller fortvilelse, som er det motsatte av å tro. Med tiden ble aceida og tristitia slått sammen til latskap i den kristne språkbruken. I det moderne samfunnet bruker synd sidestilt med visse somatiske tilstander som depresjon, kronisk trøtthet, apati eller mental treghet.
Aristoteles snakket om "dygden fra korrekt ambisjon" der en person bør strebe etter å være verken for ambisiøs eller omvendt, for lite ambisiøs. Begge ble sett på som laster av Aristoteles fordi for mye ambisjoner kan føre til at mennesker blir skruppelløse og kalde, mens mangel på ambisjoner kan gjøre dem late. Uten klare, meningsfulle mål har mennesker lave ambisjoner, de mangler klar retning, blir passive og i lathetens mildeste uttrykk kan det kanskje føles lettere å bli liggende i sengen en kald morgen enn å tappert stå opp og møte dagens utfordringer. Enda verre er det å tilbringe lange, rastløse netter med å sitte foran tv-en eller internett distrahert av nyhetsflommen og sosiale medier, ute av stand til å frigjøre seg fra medias kontroll eller gjøre andre fremskritt i tilværelsen.
Mennesket gjør arbeidet i sitt ansikts svette (ansikts sved). Selve overlevelsen er avhengig av det.
Arbeidsmoral og flid har historisk sett vært et bærende tema i den vestlige tradisjonen. Menneskene gjør arbeidet i sitt ansikts svette (ansikts sved). Selve overlevelsen er avhengig av det, og ingenting er da mer langsomt ødeleggende enn latskap. Det er for eksempel en reell dødssynd å være lat når jordbruket er hovednæringen. I dag lever den vestlige verden likevel i materiell overflod, og farene gjelder sjelden vår fysiske overlevelse, men i stedet andre, mer åndelige spørsmål. Forfatteren Aldous Huxley definerte latskap som en av de største sykdommene i moderne tid. Den distraherer sinnet fra spørsmål av betydning, hverdagslige gjøremål, tærer på viljen og åpner døren for andre synder å slå rot "for djevelen finner alltid noe utrivelig for ledige hender!"
Den italienske teologen Thomas Aquino tolket latskap som menneskenes flukt fra det guddommelige "fordi kjødet omsider har seiret over ånden". Viljestyrken som kreves for å fatte moralske og åndelige beslutninger, ansees som spesielt stressende for den sløve og late, så han driver senere rundt i syndige vaner, uinteressert i hygiene, samfunn, relasjoner og tenker ikke på å kultivere edle dygder. I Dantes Inferno skildres de late som nedsenket i en mørk sump, som gjenspeiler den åndelige tilstanden de var i under livet på jorden; halvt våkne, halvt sovende. De kaster bort dagene med å prate om hva som må gjøres i morgen, men mangler til syvende og sist energi til å gi opp ønsket om å nå den langsiktige lykken.
I den moderne kulturen er mange forfattere og intellektuelle skapere engasjert i intellektuell, dårlig kommersialisme; det er som om de har forbrukt sin essens. All genuin innovasjon skyves til side, og tradisjonelle kunstverk som oppmuntrer menneskenes edle intensjoner, prioriterer produksjoner som er gjennomsyret av latskap og klisjeer. Grå kulisser og dystre toner gjenspeiler en mørk sinnstilstand som fører tankene til underverdens mørke sumper.
Latskap kan vise seg både psykisk og somatisk. I det moderne samfunnet opplever noen at de er åndelig på villspor, sløve og utmattede, rett og slett for at de blir presentert for altfor mange valg og omgitt av en overflod av budskap. En persons kognitive kapasitet er begrenset. Når han overveldes av inntrykk, stress eller gjennomgår emosjonelle traumer, kan en del bli apatiske og vende seg bort fra verden. De føler at livet sklir ut av hendene på dem. I nevrologiens verden diagnostiseres dette iblant som depresjon. Det blir da vanskelig å oppfordre den som er rammet, til aktivitet. Personen er låst i mønstre og monotone prosesser, ute av stand til å bryte ut av dem.
Det er imidlertid en del legitime grunner til at en person opplever at de er tappet for energi i visse perioder av livet. Det gir seg ofte uttrykk i utbrenthet eller depresjon. Personen har ikke lenger samme energi til å hanskes med enkle, hverdagslige oppgaver og opplever tap av styrke og føler seg lett overveldet. Alt dette kan være en del av en naturlig prosess der personen må hente seg inn igjen både fysisk og mentalt.
Ofte indikerer dette at menneskene gjennomgår en dypere psykologisk transformasjon som krever energi, men på overflaten ser han ut til å være sløv. Personen er på terskelen til neste fase i livet, men personligheten har enda ikke rukket å gjøre de nødvendige endringene. Dette kalles av noen "regresjon for å oppnå transcendens" og kan forveksles med latskap. Men slike tilstander kan ikke sies å være onde, men er det den enkelte trenger i det øyeblikket.
Til forskjell fra andre synder er latskap en unnlatelsessynd, der synden består i hva du ikke har gjort i stedet for noe som du faktisk har gjort. Den kan føre til at en person går glipp av det gode i livet. Å forkaste sine talenter eller sitt kall ut fra latskap er som å avstå fra livets gaver som har blitt skjenket mennesket.
I allmennhet betraktes latskap som en mindre synd, men store uhell i livet kan ha sin opprinnelse i små forseelser og slapp disiplin. For som det står skrevet i Salomos ordspråk: "Flittige hender skal regjere, mens latskapens lønn er slaveri!"
Sløvhet eller fortvilelse kan lamme en person, få ham til aldri å skride til verket og krampaktig holde fast på dårlige vaner og synder. For å overvinne latskap og passivitet kreves derfor entusiasme, flid, glede og skape gode vaner. Da kan latskapen slippe taket.
Les neste del - sinne.
Kontakt gjerne journalisten: [email protected]
