Med Michel Foucault som den mest innflytelsesrike postmodernistiske teoretikeren når det gjelder synet på makt i samfunnet, skapte filosofien et ytterst viktig grunnlag for utviklingen av ulike kulturmarxistiske ideologier slik som postkolonialisme, kritisk raseteori, feminisme/kjønnsteori og queer-teori med mer.
Det hevdes at makten tar form av maktstrukturer som gjelder ulike aspekter ved innbyggerne og samfunnet, der hver og en plasserer identifiserte samfunnsgrupper i et hierarki, det vil si maktposisjoner i forhold til hverandre. Gjennom den hierarkiske plasseringen og ulike gruppers posisjoner, har enkelte medborgere privilegier i samfunnet mens andre kan sees som undertrykte og derfor som ofre for systemet.
I dagens Sverige påstås det at kvinner og fargede innvandrere er to svært store undertrykte grupper. Ved at det finnes et antall maktordninger, vikles mennesker inn i et nett av privilegier og undertrykkelse. Når man ikke direkte utpeker konkrete personer i landet som ledende makthavere, som styrer systemet, hevdes det at makten i samfunnet ligger hos eldre hvite og heteronormative menn. Disse vil sannsynligvis danne kjernen i det patriarkatet kulturmarxister noen ganger snakker om. Foucaults syn på makt er tydelig påvirket av Nietzsches begrep om «viljen til makt». Nietzsche var filosofen som hadde den viktigste innflytelsen på Foucault. Aspekter som maktsystemenes innvirkning på kunnskap, og den innvirkning samfunnets kunnskap har på mennesker, reflekterer Nietzsches syn på makt i den sosiale sfæren.
Uten ytringsfrihet og fri kommunikasjon har et land ikke noe reelt demokrati.
Postmodernister våger derfor ikke å hevde offentlig at det foreligger en konspirasjon mellom makthaverne, men snakker bare løst om at sosioøkonomiske krefter organiserer samfunnet på denne måten, og styrer siden dette gjennom å benytte seg av kraftfulle og dominante tema. Dette skaper en talemåte og en måte å betrakte ulike temaer på. Foucaults syn er at ett tema av hvert slag (område) blir helt dominerende. Det preger da stort sett alles sinn og oppførsel, om hva som ansees å være rett og akseptabelt å mene i dette landet. Det er i stor grad bestemmende for hvordan man skal oppføre seg. Jeg har tidligere beskrevet og diskutert dette påståtte maktsystemet, og hvordan det dominerer menneskers tenkning og oppførsel.
Det grunnleggende problemet er at det ikke finnes noe empirisk materiale som støtter forekomsten av et slikt system. Det finnes ikke mer saksunderlag for dette enn for mange andre samfunnsfantasier, inklusive Niezsches. Det er høyst bekymringsfullt ettersom vi har en bevegelse som har stor innflytelse på media, deler av undervisningsområdet, organisasjoner og politiske partier i Sverige. Man kan godt mene at noen deler av teoribeskrivelsene kanskje minner om - eller eventuelt tilsvarer - noen mulige tendenser i virkeligheten. Men i hvilken grad det finnes likheter og hvor virkelig og sannsynlig tilnærmingene er, vet man ikke noe som helst om. Mangelen på støttende empiriske data medfører altså at påstandene om disse forholdene bare er en samling hypoteser, der de aller fleste heller ikke er sannsynlige på noe vis. Som grunnlag for samfunnsteori fungerer det ikke i det hele tatt.
Det demokratiske systemet
Politisk korrekthet (PK) var kanskje den første utbredte effekten av kulturmarxismen, som spredte seg raskt like etter årtusenskiftet. Allmenheten kan i utgangspunktet ha trodd at årsaken til "korrektheten" var at man av menneskelige hensyn skulle unngå visse ideer og standpunkter som kunne oppfattes sårende og opprørende av andre. Etter hvert ble det klart at hovedårsaken til politisk korrekthet var å undertrykke motstandernes politiske syn. Senere ble dette tydeliggjort gjennom begrepet mikroaggresjoner og også forbud mot enkelte ord. Undertrykkelsen av meninger gjennomføres nå også på mikronivå.
Fordi kulturmarxismen, som lenge hadde vært dominert av venstreorienterte, tidlig fikk stor utbredelse i mediene, kunne meningskorridoren etableres i Sverige. Dette ser ut til å ha blitt mer og mer snevret og blitt et hinder for at politiske synspunkter som er uforenlige med venstresiden får oppmerksomhet i media; et eksempel er innvandring. Statlige medier, som praktisk talt er politisk styrt, hindrer meningsfriheten i Sverige gjennom sin sensur. Dette gjelder også meninger som ikke primært er fra den sosialistiske venstresiden, men som er i strid med bevegelser venstresiden ønsker å støtte (islam, EU, globalisme, FN og andre). Det er svært urovekkende at offentlig kontrollerte medier på en partisk og tydelig måte diskriminerer meninger som kanskje flertallet støtter. Enda verre er det at private medier følger statlige mediers ledelse.
En ideologisk base for politisk korrekthet er å be om at personer som ytrer seg offentlig skal akseptere et visst verdigrunnlag.
Det postmodernistiske menneskesynet - så foraktfullt mot individet - er ikke den sterkeste grunnen for å argumentere for demokrati og menneskets frihet. Man bør derfor ikke bli overrasket over det uforenlige mellom kulturmarxistisk politikk og demokratiske prinsipper. En ideologisk base for politisk korrekthet krever at personer som ytrer seg offentlig skal akseptere et visst verdigrunnlag. Det er altså et krav om at et sett med politiske synspunkter - i virkeligheten venstresidens standpunkter - skal aksepteres av alle som tillates å opptre i media. Dette er et nytt og helt feilaktig syn på demokrati. I et demokrati bør alle få opptre offentlig og ytre seg, og folket avgjør siden hvilke representanter, og dermed mål, som får politisk betydning. Dette skal ikke avgjøres gjennom offentlig (eller privat) sensur.
Det er en klar motsetning mellom de to demokratibegrepene som Marika Formgren i 2014 formulerte som «verdibasert demokrati» og «meningsfrihetens demokrati», jeg har tidligere analysert disse begrepene. Hvis man ikke mener at grunnlaget for demokrati er fri offentlig diskusjon om alle politisk interessante og viktige temaer, inntar man et helt diskutabelt standpunkt fra frihetens og demokratiets ståsted. Hvis du samtidig aktivt hindrer folk med et demokratisk syn å ta plass og bli hørt i samfunnets viktige medier for politikken, deltar du i sensur. Uten meningsfrihet og fri kommunikasjon har et land ikke noe reelt demokrati. Den kulturmarxistiske meningskorridoren og det verdibaserte demokratiet er rett og slett ikke forenlig med ekte tradisjonelt demokrati. Det generelle sosialistiske synet på samfunnsfunksjoner, som mange kulturmarxister ser ut til å ha, utgjør også en fremtidig trussel mot menneskets frihet.
Dan Ahlmark - Forfatter, ekon.lic. og jur.kand.
