Selv om Kina ikke ligger i Arktis, viser landet stor interesse for området, noe som kan være av strategisk betydning. En ny studie undersøker hvordan Kina bruker økonomisk diplomati for å påvirke landene i den arktiske regionen.

Kina har i en årrekke økt sitt engasjement og investeringer i den arktiske regionen nord for polarsirkelen og i landene omkring. Dette har ført til en økt årvåkenhet mot sikkerhetskonsekvensene av Kinas handlinger.

Studien er utviklet av Oscar Almén og Christopher Weidacher Hsiung ved det svenske Totalförsvarets forskningsinstitut (FOI) på oppdrag fra Forsvarsdepartementet. Tittelen er: “China's economic influence in the Arctic region, the Nordic and Russian cases”.

I takt med at det kommuniststyrte Kina åpnet seg økonomisk etter Maos død og nå har tilgang til svært store, økonomiske ressurser, har landet blant annet brukt denne kapitalen som et økonomisk pressmiddel mot andre land; noe som det refereres til i studien om økonomisk politikk. Politikken krever ikke at det alltid er staten som handler, men at den muliggjør at det kan gjennomføres på regionalt eller bedriftsnivå.

Kina vil trolig tilstrebe seg fiskerettigheter i området rundt Svalbard.

I retningslinjer for Arktis fra 2018 sier Kina at de har en klar, kommersiell interesse i Arktis. Dette inkluderer arktiske skipsruter, utvinning av gass, olje og mineraler, fiskemuligheter og turisme.

Den kinesiske fiskeflåten leter stadig etter nye farvann, og Arktis er et interessant område.

«Kina vil trolig tilstrebe seg fiskerettigheter i området rundt Svalbard», sier FOI-undersøkelsen.

Arktis utgjør imidlertid ikke en nasjonal kjerneinteresse for Kina, og observatører mener at det ikke ville tatt så lang tid før Kina utviklet retningslinjer for Arktis dersom området hadde vært av større betydning.

En viktig del av Kinas arktiske strategi er å styrke det bilaterale samarbeidet med de nordiske landene og Russland, fremfor alt vitenskapelig samarbeid og tettere involvering i økonomi, handel og investeringer.

Kina har investert i de arktiske delene av Norden i flere år og hevder at de har legitime krav på regionen, ettersom de signerte Spitsberg-traktaten i 1925.

Siden 2004 har Kina drevet «Yellow River» forskningsstasjon på Svalbard, og siden 2018 har landet drevet en forskningsstasjon sammen med Island. Investeringer på Grønland handler om utvinning av naturressurser, først og fremst gruvedrift. Men det var først i 2010 at Kina ble en mer tilstedeværende og aktiv aktør i regionen. Det mangler ikke på eksempler der Kina har gjort store anstrengelser for å gjøre investeringer i Arktis, men antallet store avtaler som faktisk gjennomføres, er få.

Selv om Arktis er i fokus, har studien sett på landenes totale økonomiske forhold til Kina. Dette anses som relevant for forståelsen av Kinas muligheter til å drive økonomisk, politisk manøvrering i den arktiske regionen.

Etter hvert som den kinesiske interessen for Arktis har økt, har landenes årvåkenhet overfor Kina også økt. I studien står det:

«Mens de nordiske landene og Russland generelt fortsatt hilser en kinesisk tilstedeværelse velkommen, har noen land, som Danmark og Sverige, nylig i samsvar med et EU-direktiv fra 2019, etablert et rammeverk for utenlandske direkteinvesteringer og etterlyst og implementert strengere retningslinjer og mekanismer for å vurdere investeringer."

Det hersker ulike forutsetninger for de nordiske landenes relasjon til Kina, sammenlignet med det russiske. Kina driver en mer gjensidig fordelaktig handel med de nordiske landene. Kina er avhengig av kunnskapen til de nordiske landene, og disse ønsker i sin tur å få tilgang til det store kinesiske markedet.

Kinas andel av de nordiske landenes handel ligger på mellom 5 og 9 prosent. Unntaket er Norge der Kina i 2021 sto for 13 prosent av importen. Dette gjorde Kina til det største importlandet. Kina står også for en stor andel av utenlandske investeringer i Finland der de utgjorde 5,7 prosent i 2020, noe som gjør Kina til det tredje største, utenlandske investeringslandet.

Kina har ved flere anledninger tatt tøffe grep mot de nordiske landene, mens de har en mer velvillig holdning til Russland. Det er i hovedsak kritikk av Kinas sikkerhetstrusler og landets brudd på menneskerettigheter som har ført til aksjoner mot landet eller bedrifter.

Da H&M sluttet å kjøpe bomull fra Xinjiang-regionen i Kina fordi kommunistregimet utnyttet fanger til tvangsarbeid, førte dette til en storstilt handelsboikott fra kinesiske kunder.

Bedrifter må også lide for det landene gjør. Det svenske post- og telebyråets forbud mot det kinesiske Huawei å delta i utbyggingen av det svenske 5G-nettverket, førte til at Ericsson mistet 60 prosent av salget i Kina i juni 2021.

I noen tilfeller har de faktiske konsekvensene av høyprofilert straffetiltak vært relativt begrenset. Kina sluttet å kjøpe laks fra Norge etter at den fengslede forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo mottok Nobels fredspris i 2010 for sin kamp mot det kommunistiske diktaturet. Laksen ble i stedet solgt til Kina via Vietnam, og de norske fiskerne fant nye kunder i andre land. Eksempler fra Australia viser også at en kinesisk boikott ikke nødvendigvis vil være ødeleggende, fordi da står man fritt til å søke nye markeder.

Russland har et mer sensitivt forhold til Kina, som er landets største handelspartner, mens Kina er mye mindre avhengig av Russland. Det Kina trenger fra Russland, er i hovedsak råvarer, mens Russland er veldig avhengig av Kinesisk energi, spesielt for eksport av råolje og naturgass. Krigen i Ukraina med påfølgende vestlige sanksjoner mot Russland, har forsterket denne avhengigheten. Dette har ført til en mer generell tilnærming landene imellom, inkludert Arktis.

"Krigen kan potensielt og fundamentalt endre betingelsene for Kinas tilstedeværelse i Arktis, ettersom Kina nå har å gjøre med et isolert Russland i Arktis."

Ifølge studien er Kinas engasjement i den russiske delen av Arktis trolig det mest vidtrekkende, med Kinas deltakelse og investeringer i energi, båtfrakt og infrastruktur som fører til et potensielt kinesisk-russisk arktisk partnerskap.

Kina har ikke gjort mange store strategiske investeringer i de nordiske landenes infrastruktur. De tydeligste unntakene er bygging av to broer i Norge og investeringer i landets oljeindustri, samt store investeringer i svensk vindkraft. Kina eier ti prosent av svensk vindkraft. Dette anses ikke å utgjøre en trussel mot svensk energiproduksjon, men gir Kina tilgang til sensitiv teknologi i det svenske energisystemet.

"Kinesisk eierskap av kritisk infrastruktur som havner, elektrisitet eller telenett, kan gi den kinesiske staten direkte innflytelse over sektorer av strategisk betydning", heter det i studien.

Kina kan imidlertid få innflytelse uten å eie infrastruktur ved å drive virksomheter, som pendlertog og t-bane i Stockholm og jernbanetrafikk mellom de to største svenske byene. Det samme gjelder driften av containerhavner som den kommunalt eide Norvikshamnen nord for Stockholm.

Selv slike investeringer kan være problematiske.

"Individuelle investeringer i sensitive sektorer kan ha konsekvenser for sikkerheten, selv om den generelle økonomiske eksponeringen mot Kina er begrenset." Dette er også grunnen til den intense debatten om Kinas internasjonale «Belt and Road-Initiativ» (BRI), en ny, moderne Silkevei.

Krigen mot Ukraina presser Russland nærmere Kina og er i stand til å gjøre det i økende grad jo lenger konflikten varer. I tillegg hadde landene nærmet seg hverandre allerede før krigen startet.

Dette kan åpne en bredere vei inn i Arktis for Kina og bidra til at landet når målet om å bli en "stor pol-makt" som Xi Jinping lanserte i 2014.

De nordiske landene har innsett hvilken sikkerhetstrussel Kina utgjør. Dermed er det lite sannsynlig at Kina vil kunne gjøre noen større investeringer i infrastrukturen i den nordiske delen av Arktis. Sverige og Finlands planlagte NATO-medlemskap ligger også i vektskålen når Kina skal balansere sine interesser i Arktis.

Studien avsluttes åpent:

"For Beijing gjenstår spørsmålet om hvilke stater og partnere som best kan garantere at Kina kan nå sine ambisjoner om å bli en dominerende arktisk aktør de kommende tiårene."

Fakta

Om Arktis

Arktis består av havområdene rundt Nordpolen og landområdene rundt. I motsetning til Antarktis på Sydpolen er Arktis verken et kontinent eller en verdensdel.

Ordet arktisk kommer fra det greske ordet for bjørn som kan referere til stjernebildene Storebjørn og Lillebjørn. Lillebjørn inneholder polarstjernen.

Området har ingen naturlig grense mot sør. Tidligere ble polarsirkelen, midnattssolens grense mot sør, brukt som en formell grense, og det er denne som brukes i FOI-studien.

Definisjonen av Arktis som har vært gjeldende siden 1990-tallet, omfatter Polhavet, Island, Grønland og Alaska, samt de nordlige delene av Canada, Norge, Sverige, Finland og Russland. Studien tar ikke for seg Kinas relasjon til Canada og USA (Alaska).

Det bor rundt fire millioner mennesker i de arktiske landområdene, hvorav en tiendedel tilhører Arktis urfolk som inuitter, aleuter og samer.