Som mennesker av denne verden bombarderes vi ofte med et begjær etter materialistiske ting som kan nære opp under våre lidelser. Vi forledes til å tro at livet ville vært bedre om vi bare hadde mer; mer penger, mer lidenskap, mer utdannelse, mer skjønnhet, og så videre. Streben etter mer fører derimot ofte til mer motgang.
For meg er Hieronymous' maleri, "The Hay Wagon" en påminnelse om at vi øker våre lidelser når vi forfølger materialismen og ignorerer det himmelske.
På slutten av 1400- og begynnelsen av 1500 -tallet var Bosch medlem av og maler for et hemmelige samfunn; "Illustrious Brotherhood of Our Blessed Lady."
Mange av Bosch's kjente malerier ble malt for dette brorskapet, og avslører muligens en særegen måte å skildre religiøse saker på.
I følge Prado museums nettside "gir maleriet et uvanlig [eksempel], for denne tidsperioden, på at det ikke er et spørsmål om å gjøre gode gjerninger men heller om å unngå ondskap, og å overholde dette livet ut".
Høy-vognen
Bosch's maleri "The Hay Wagon" er det midtre panelet av et større tre-delt maleri kalt "The Haywain Triptych" (tre altertavler om høy). I denne midterste delen skildrer Bosch over hundre figurer plassert rundt en vogn lastet med enorme mengder høy.
Prado Museums nettside antyder at maleriet "illustrerer Jesaja 40:6 i Bibelen; 'Alt kjød er som gress, og all dets ære lik blomstene på marken". Dette refererer til alle jordiske tings flyktige og forgjengelige natur. Samtidig illustrerer han her et flamsk ordspråk som sier, 'Verden er som en høy-vogn, og hver mann tar hva han kan.'"
Øverst i komposisjonen åpner himmelen seg og Jesus åpenbarer seg, et symbol på himmelens rettferdighet. Jesus er malt som en enkeltstående figur mot en enkel bakgrunn av flammende gult, innrammet av skyer.
Uansett hvor i komposisjonen vi ser skiller Jesus seg ut. Dette minner oss om at tilstedeværelsen av himmelsk rettferdighet er det aller viktigste elementet til tross for alt annet som foregår i maleriet.
Rett nedenfor Jesus, på toppen av høyet, ser vi en liten samling skikkelser og en busk som vokser ut av høyet. Dette tolker jeg som et symbol på begjær. En hvitkledd mann ser ut til å spille musikk for å forføre kvinnen kledd i rødt.
Bak kvinnen i rødt peker en annen mann på dokumentet som kvinnen holder. Bak dem, i buskene, omfavner en mann og en kvinne hverandre i et lidenskapelig kyss. En annen mann kikker ut fra buskene mens han betrakter hendelsen.
Denne scenen utspiller seg mellom en engel på venstre side, som ser opp mot himmelen med hendene foldet i bønn, og en demon som oppmuntrer begjæret til toner fra hornet den spiller på.
Mange ting som er allment akseptert i dag, ble ansett å være skadelig for sjelen for 500 år siden. Vår musikk og media er åpenlyst seksualisert. Er vi som samfunn ledet på villspor av demonenes musikk?
Bosch har skapt mest drama rundt høyvognen i den midtre delen av komposisjonen. Her virker det som Bosch skildrer grådigheten.
Høy-vognen blir båret av demoner lengst til høyre i komposisjonen. Disse demonene fremstår som halvt dyr, halvt mennesker. Bak demonene befinner det seg en del skikkelser som presser seg mot høyvognen.
Til tross for at himmelen har åpnet seg følger en kirkelig-prosesjon (helt til venstre i komposisjonen bak høyvognen), trukket av demoner. Disse skikkelsene har fremfor alt fokus på høyvognen. Noen ser ut til å bare følge etter høyet, andre feirer høyet, og atter andre strekker seg etter det og prøver å klatre opp i høyet.
I midten strekker skikkelsene seg desperat etter høyet. Høyvognen stopper ikke, og noen mennesker blir fanget og kjørt ned av hjulene. Andre prøver på avstand å få tak i høyet med redskaper, mens de prøver å unngå fare og allikevel høste fordelene av høyet. En mann knivstikker en annen for høyet.
Skikkelsene ser ikke ut til å skjønne at høyet bare er høy, på samme måte som vi noen ganger ikke skjønner at penger bare er papir. Det er våre egne tanker om disse tingene som gir dem makt.
Akkurat som kirkeprosesjonen til venstre, kan selv dem av oss som ønsker å være gode og åndelige mennesker oppdage at vi skjuler vår egen grådighet for penger eller materielle og flyktige ting bak en falsk eller hyklersk, ytre fasade av rettferdighet.
Høyet kan ha sin hensikt, akkurat som penger kan ha sin hensikt, men er det virkelig så viktig at det bør være vårt eneste fokus i livet? Er penger så viktige at vi lever unaturlig, at vi skader oss selv og andre mens vi prøver å få tak i dem? Er en kultur som oppmuntrer til grådighet en kultur ledet av demoner?
Nederst i komposisjonen skildrer Bosch hverdagslivet. Lengst til høyre ser vi en kvinne som bærer en bunt med høy på ryggen. Det ser ut at hun skal til å legge høyet i en stor sekk med høy ved siden av bordet.
Til venstre spiller en mann kledd i blått musikk, og en blomsterpotte som er festet til noe stikker frem fra hodet hans. En kvinne ser ut til å ville gi ham høy, høy som kanskje er grunnlaget for utførelsen av instrumentet hans.
Til venstre ser vi en tannlege som inspiserer munnen til en pasient. Han har rigget opp et instrumentbord, og man kan se høy stikke ut av lommeboken hans. Det virker til at høyet har gjort det mulig for ham å studere og praktisere medisin.
Ved siden av tannlegen tar en gruppe kvinner hånd om familiene sine. De lager mat og vasker barna sine. De fremstilles som hengivne og kjærlige mot sine familier.
Alle er, så langt i dette nederste sjiktet, skildret med ryggen til, eller i alle fall uvitende om galskapen som foregår over dem. Men, den gamle mannen lengst til venstre leder sin unge sønn i retning av kaoset for å vise ham hvordan verden fungerer.
Høy-valuta, materielle gjenstander, og så videre - hjelper oss å leve våre vanlige liv. Men finnes det en måte vi kan gi våre barn en bedre tilnærming enn å forfølge disse tingene som for all del er nødvendige for oss? Finnes det en måte vi kan manipulere verdens høy samtidig som vi kan unngå å bli manipulert av demoner selv?
Kan vi lære våre barn viktigheten av å huske hva som er rett og riktig for himmelen, uansett hvem vi er eller hva vi gjør i livet? Hvordan kan vi få de materielle behovene våre til å rangere som nummer to etter det himmelske?
Kunst har en enorm evne til å belyse det vi ikke kan se, slik at vi kan spørre oss: "Hva betyr dette for meg og for andre som ser det?" Hvordan har det påvirket fortiden, og hvordan kan det påvirke framtiden?" "Hva sier det om menneskene?" Dette er noen av spørsmålene jeg kommer til å studere i artikkelserien: "Hva tradisjonell kunst har å tilby."
Eriv Bess er en representativ kunstner som for tiden tar en doktorgrad ved «Institute for Doctoral Studies in the Visual Arts» (IDSVA) i Maine i USA.
