I Kina har det blitt stadig vanskeligere for folk fra fattige familier å klatre oppover på den sosioøkonomiske stigen enn folk fra rike familier. Dette forholdet står i direkte sammenheng med den ujevne fordelingen av rikdom og den økende forskjellen mellom de rike og de fattige. Dette er konklusjonen på et forsknings-prosjekt utført av økonomer ved «National University of Singapore» og «Chinese University of Hong Kong».
Ved å analysere statistikk over kinesiske inntekter fra 1979 til 2016 kunne forskerne underbygge funnene sine med en matematisk formel. Resultatene ble publiserte i American Economic Journal i februar 2021.
Siden Kinas økonomiske reform startet i 1979, har dets BNP per innbygger økt med nesten 20, ifølge Verdensbanken. I samme tidsperiode har Kinas Gini koeffisient økt med 50 prosent fra 0,31 til 0,47, sier den siste forskningen.
Innenfor økonomi er Gini koeffisienten med en verdi mellom 0 og 1 et mål for inntekts-fordelingen. En økende Gini koeffisient signaliserer en økende forskjell i inntekts-fordelingen; en enda større forskjell mellom rik og fattig.
Undersøkelsen fant en direkte sammenheng mellom Kinas Gini koeffisient og opprettholdelsen av inntekt som går fra generasjon til generasjon og gjør det vanskelig for generasjoner i samme familie å stige på den sosioøkonomiske stigen over tid. Forskjellene har økt i Kina i løpet av de siste 40 årene.
Til sammenligning endte 9,8 prosent av de fattige som ble født mellom 1970 og 1980, faktisk opp i den øverste femtedelen i samfunnet som voksne. Men denne prosenten falt til 7,3 prosent for folk født mellom 1980 og 1988.
Det vil si at Kinas økonomiske reform resulterte i en større grad av ulikhet i inntekter, samt større vanskeligheter og ulikheter for opprettholdelse av inntekter fra generasjon til generasjon. På denne måten ble det vanskeligere for folk som var født fattige å arbeide seg oppover.
Utdannelse endrer ikke lenger livet for fattige
Utdannelse var tidligere den store "livsendringen" for fattige barn i Kina. Dersom de kunne komme inn på de beste universitetene, ville de ha en mye større mulighet til å rykke opp i det sosiale hierarkiet.
I 1990 kom 22 prosent av studentene ved Tsinghua universitetet, en av Kinas topp-universiteter, fra familier med lave inntekter. I 2016 har andelen falt til 10,2 prosent.
Kinas eksamen for å komme inn på videregående skole skjer bare en eneste gang i livet, det siste året i ungdomsskolen. Poengsummen kan bestemme elevens fremtid. En topp-skårer på opptaksprøven i 2017 fortalte til kinesisk media at årsaken til at han gjorde det så bra, var at han hadde vokst opp i en velstående familie i Beijing og hadde tilgang til mange ressurser som ikke er tilgjengelige for andre.
En rapport fra Wall Street Journal sa at ifølge AXA Investment Managers, brukte familiene i de fremste kinesiske byene gjennomsnittlig en fjerdedel av inntektene sine på undervisningen av barn. Dette er uoppnåelig for de med lavere inntekter.
Økende inntektsforskjeller
En rapport fra «Peking University» fortalte i 2015 at en tredjedel av Kinas rikdom ble eid av den øverste 1 prosent av husholdningene. Samtidig ble 1 prosent av formuen eid av de 25 prosentene med de laveste inntektene. I 1987 eide Kinas øverste 10 prosent hele 25 prosent av rikdommen og de nederste 50 prosent av husholdningene eide 25 prosent av rikdommen.
I mai 2020 avslørte statsminister Li Keqiang at i Kina har 600 millioner mennesker (omtrent 40 prosent av befolkningen) en månedlig inntekt lavere enn 140 dollar.
Hurun China Rich List 2020 fant at det i Kina i 2020 var "den største økningen i rikdom på [hele] 22 år", til tross for pandemien. Det bor mer enn 1.000 milliardærer i Kina; mer enn det samlede antall milliardærer i USA, India og Tyskland til sammen.
Gjør-ingenting-bevegelsen
Fordi kinesiske ungdommer følte de ikke hadde noe håp, startet "gjør-ingenting-bevegelsen" (oversatt direkte blir det "ligge flat"-bevegelsen) våren 2021. Tilhengerne av gjør-ingenting-bevegelsen tror at å forsøke noe, er meningsløst i Kina. De ønsker ikke lenger å bygge en karriere, kjøpe eiendom, gifte seg, få barn eller bruke penger. I stedet for alltid å være på farten i jakten på ting, velger de å bare ligge flate, rett ut.
I Kina må lønnsmottakere tilpasse seg "996-modellen" som betyr at arbeidsdagen begynner kl.09.00 og slutter kl.21.00; seks dager i uken. Når en er fanget i denne modellen, blir ens mulighet til å bevege seg oppover lik null.
Aksjeselskapet Colliers som opererer i eiendomsmarkedet, sammenlignet den gjennomsnittlige prisen på en bolig med den gjennomsnittlige disponible inntekten til en husholdning i de viktigste byene rundt om i verden. De fant at fire kinesiske byer hadde det høyeste gjennomsnittet. Shenzhen hadde 27,8, Beijing 24,5, Hong Kong 20,4 og Shanghai hadde 20,3. Et gjennomsnitt på over tre er ansett som vanskelig å ha råd til. Til sammenligning er gjennomsnittet for London 7,7 og New York 7,3.
