Det er flere gamle legender og fortellinger fra det gamle Kina som handler om mennesker som trer inn i en stor, stor verden gjennom en ørliten åpning.
William Blake skrev: Å se en verden i et sandkorn og himmelen i en vill blomst." Buddha snakket om tre tusen verdener, og i taoismen betraktes menneskekroppen som et helt kosmos.
En verden inni en kalebass
Det var en gang en embetsmann som het Fei Changfang som bodde i Runan. Han hadde ansvar for basarene i det østlige Han-dynastiet. På basaren var det en gammel mann som solgte medisiner og som alltid hadde en kalebass hengene ved inngangen til butikken sin.
Hver kveld da basaren stengte, hoppet den gamle mannen ned i kalebassen. Ingen av de andre selgerne i basaren eller noen i byen hadde sett ham gjøre det. En dag stod Fei Changfang i andre etasje og så ved en ren tilfeldighet at den gamle mannen forsvant ned i kalebassen.
Overrasket over hendelsen tok han med seg kjøtt og vin og gikk for å besøke den gamle mannen. Den gamle mannen ba ham imidlertid komme igjen neste dag.
Fei gjorde som mannen hadde sagt, og kom tilbake neste dag. Sammen hoppet de inn i kalebassen. Til tross for at åpningen i kalebassen var liten, åpenbarte det seg en stor og vakker verden på innsiden. Det var delikatesser og gode viner over alt.
De to mennene spiste og drakk, og så dro de tilbake. Etter besøket i kalebassen begynte Fei å praktisere taoisme og ble den gamle mannens elev.
En verden inne i en menneskekropp
Dette er en historie om Pingyang Sheng. Den er nedskrevet av Le Jun under Qing-dynastiet.
Ingen visste hvor Pingyang Sheng kom fra. Det ble sagt at han hadde gått seg vill da han var liten, og da han kom hjem i 15-årsalderen, hadde han mistet taleevnen. Han hadde fillete klær og ingen sko. Han verken kjemmet håret eller badet og spiste eller drakk ikke noe, ikke engang vann.
En lærd mann ved navn Zhou hadde lagt merke til at Pingyang Sheng var annerledes, og han ble nysgjerrig. Han ville gjerne forsøke å finne årsaken til den merkelige oppførselen, men uten å lykkes.
En dag han var ute og gikk på et jorde, fikk han øye på Pingyang Sheng. Like før hadde det regnet kraftig og marken var våt og gjørmete. Zhou så at Pingyang Sheng ikke sank ned i gjørmen og at føttene hans ikke engang ble skitne. Han fulgte etter ham til et gammelt tempel og kikket i smug inn bak en dør. Da fikk han se at Buddha-statuen reiste seg for å ønske Pingyang Sheng velkommen, og de begynte å prate. Da forstod han at Pinghyang faktisk kunne snakke, hvis han ville.
Les mer
Hvordan Shen Yun ble etablert for å avsløre forfølgelsen i Kina og gjenopplive tradisjonell kultur
Det stressede, moderne mennesket søker glede mer enn noensinne
Neste natt gikk Zhou bort til Pingyang Shang, bukket og ba om å få bli hans elev. Pingyang lo og sa at han ikke var en udødelig og at det han nettopp hadde sett bare var magiske triks.
Så tok Pingyang Sheng av seg på overkroppen og viste et felt med et lite hull i brystkassen. Han inviterte Zhou til å gå inn i hullet. Zhou kunne ikke tro sine egne øyne, men løftet likevel foten opp. Før han visste ordet av det hadde han trådt inn i Pingyang Shengs brystkasse gjennom det lille hullet.
Der inne var en hel, stor verden fylt med hverdagslige ting. Det var bønder som arbeidet på jordene, folk som skyndte seg av gårde med ting på skuldrene og barn som sprang rundt omkring. Det var også en basar som solgte alle tenkelige varer. Det var et rikt og frodig plante- og dyreliv.
Zhou hadde ingen problemer med å bo i den verdenen som var der inne. Det var faktisk slik at han kjente seg så vel at han nesten glemte at han var inni Pingyang Shengs brystkasse.
Etter tre dager kom Zhou fram til et blendende palass. Alle i palasset var iført vakre klær. De spiste velsmakende mat, og teen var brygget på snøvann. Påfugler, føniksfugler og traner danset utenfor porten. Det var vindstille, og man kunne høre fortryllende musikk.
Zhou reiste langt inn i den verden som var i Pingyang Shengs bryst. Han mistet tellingen på hvor mange vertshus han var innom. Årstidene passerte, og tiden fløy. Zhou begynte å føle at han var på vei mot ingensteds.
Han gråt av ensomhet. Han trodde han drømte, men det var ingen drøm. Han trodde han var død, men det var han ikke. Til slutt klarte han ikke mer. Han ropte Pingyang Shengs navn.
Og før han visste ordet av det, falt han ut av Pingyang Shengs venstre øre og var tilbake i den virkelige verden. Lyset som brant på bordet da han dro, brant fortsatt. En utroper ropte at det var nattens fjerde vakt (rundt klokken 01.00).
På bare noen timer hadde Zhou opplevd nesten et halvt liv.
