Kommunistiske land utøver streng kontroll over hva mennesker kan si og tenke. På 1980-tallet dukket en annen slags kontroll opp i Vesten. Tankepolitiet herjer i mediene, utdanningssystemet og samfunnet generelt i den "politiske korrekthetens navn" og forsøker å begrense hva som kan sies og tenkes.
Mange har allerede opplevd hvor feil denne slags kontroll er, men de har ikke forstått ideologiens røtter. "Politisk korrekthet" er en frase som sammen med slik som "framskritt" og "solidaritet" lenge har vært brukt av Kommunistpartier.
Den overfladiske meningen er at man skal unngå å anvende diskriminerende språk mot minoriteter, kvinner, funksjonshemmede og andre. Den skjulte meningen bak politisk korrekthet er imidlertid at man deler personer i grupper etter deres offerstatus. De som er mest undertrykte, skal møtes med respekt og høflighet, uansett hvordan et individ ter seg eller hvilke evner de har, skal omdømmet baseres helt på ens identitet. Dette kalles også "identitetspolitikk". Denne tenkningen er svært populær i USA og i andre land i vest.
Denne typen klassifikasjon er akkurat som det som skjedde i Kina der personer ble delt inn i grupper som "fem røde klasser" eller "fem svarte klasser" ut fra rikdom og status de hadde før revolusjonen. Det kinesiske kommunistpartiet eliminerte eller undertrykte jordeiere og kapitalister fordi de tilhørte feil klasse og angrep intellektuelle, som den "stinkende gamle niende", og sang at "de fattige er de smarteste, adelen er dummest".
Forskjellen mellom ulike grupper når det gjelder politisk eller sosioøkonomisk posisjon har med komplekse, historiske årsaker å gjøre. Det kan ikke bare bortforklares som undertrykkelse. Men den politiske korrektheten baseres på flat, binær tenkning. Bare de som viser sympati for "ofrene" og avsky for "undertrykkerne" ansees som moralske. De som derimot ikke er enige, anklages for rasisme, sexisme, homofobi, islamofobi og så videre.
Det er sosialistiske partier som har sprunget ut fra Den andre internasjonalen over alt i Europa.
Politisk korrekthet har blitt presset fram av mange regjeringer og organisasjoner i Vesten. I tillegg har noen land utvidet definisjonen av hva som er "hat" eller "hets" og innført denne definisjonen i nye lover og på den måten tvunget skoler, medier og internettselskaper til å rette seg etter dette. Dette er et skritt mot samme type begrensning av ytringsfriheten som finnes i kommunistiske land.
Det er i dag vanligere at venstresiden forsøker å begrense andres ytringsfrihet. I september 2017 ble den amerikanske konservative skribenten Ben Shapiro invitert til å tale ved Berkeley universitetet i California, men truslene fra den voldelige Antifa-bevegelsen fikk arrangementet til å spore av. Politiet i Berkley var beredt og sendte tre politihelikoptre. Kostnadene for sikkerheten ble beregnet til 600.000 dollar. En reporter spurte en ung demonstrerende student: "Men den første endringen (til USA’s konstitusjon som garanterer ytringsfrihet), da?" Studenten svarte at det ikke lenger var et relevant dokument. Ironisk nok var det akkurat en kamp for ytringsfrihet ved Berkeley som startet studentbevegelsen i USA i 1964.
Politisk korrekthet og angrep på ytringsfriheten er ikke en del av den normale debatten mellom mennesker med ulike meninger. De er ideologiske våpen, håndtert av personer som ikke handler i god tro.
Sosialismens spredning i Europa
Den sosialistiske internasjonalen er den største, internasjonale, politiske organisasjonen i verden, og den består av mer enn 135 partier og organisasjoner. Den vokste ut av Den andre internasjonalen som Engels grunna i 1889. De tidlige sosialistene inkluderte personer som Karl Johann Kautsky og Eduard Bernstein som argumenterte for gradvis reform. Da den andre internasjonalen ble grunnlagt, var det over 100 politiske partier i verden som hadde sin opprinnelse i marxismen. Av disse var 66 sosialistiske og sosialdemokratiske regjeringspartier i sine respektive land. Navnet "Sosialist Internasjonalen" ble til i 1951.
Det er sosialistiske partier som har sprunget ut fra Den andre internasjonalen over alt i Europa, og mange av dem har blitt regjeringspartier.
PES (Party of European Socialists) er også en kollektiv organisasjon for de sosialdemokratiske partiene i EU-landene og andre europeiske land. Den er også aktiv innen EU-parlamentet. De sier selv at hovedmålet er å styrke den sosialistiske og sosialdemokratiske bevegelsen i EU og Europa og utvikle et nært samarbeid mellom partier, stortingsgrupper og lignende. De arbeider aktivt for å fremme sosialismen.
Storbritannias Labour Party har sitt utspring fra fabianismen. Som nevnt i tidligere deler, er fabianismen en variant av marxismen der man vektlegger en gradvis overgang fra sosialisme til kommunisme. Den argumenterer for høye skatter, omfattende velferd og andre sosialistiske ideer. Labour har styrt Storbritannia mange ganger de siste tiårene og har alltid tatt til orde for fabianske ideer.
Det franske sosialistpartiet er Frankrikes største sentrum/venstreparti og medlem av sosialistinternasjonalen og PES. Kandidaten deres ble president i Frankrike i 2012.
Den italienske kommunistveteranen Antonio Gramsci grunnla Det italienske kommunistpartiet i 1921 og var partiets generalsekretær. Fram til 1990-tallet var Det italienske kommunistpartiet svært aktivt og opprettholdt lenge sin posisjon som landets nest største parti. I 1991 ble det døpt om til Det demokratiske venstrepartiet.
Tyskland er heller ikke noe unntak. Det er Marx og Engels fødeland, men også opprinnelseslandet for den innflytelsesrike Frankfurterskolen, et annet uttrykk for marxismen.
Andre europeiske land, som Spania og Portugal, har svært aktive, kommunistiske partier med betydelig innflytelse. I Sverige har det sosialdemokratiske partiet dominert politikken gjennom hele etterkrigstiden, ofte med støtte fra Venstrepartiet, tidligere et rent kommunistparti.
Hvorfor lykkes kommunismen?
Ettersom tiden har gått, har mennesker i økende grad sett at hvor kommunismen enn dukker opp, følger vold, løgn, sult og diktatur i dets spor. Spørsmålet er: Hvorfor er det så mange mennesker som fremdeles helhjertet hjelper til med å spre løgnene og til og med blir deres lydige redskap?
Den amerikanske sosiologen Paul Hollander forteller i sin bok "Political Pilgrims” om mange unge intellektuelle som forelsket seg i kommunismen og reiste til Sovjetunionen, Maos Kina eller Castros Cuba. De så ingenting av de forferdelige overgrepene som fant sted. Da de kom tilbake, skrev de entusiastiske bøker som glorifiserte sosialismen.
Edgar Hoover som har vært en legendarisk leder for det amerikanske føderale politiet, FBI, i 37 år, delte inn kommunistaktivister i fem grupper i sin bok ”Masters of Deceit”: åpne partimedlemmer, hemmelige partimedlemmer, medløpere, opportunister (som støtter partiet av egeninteresse) og de bedratte. I virkeligheten er det svært få virkelig hardføre kommunistiske aktivister. Flertallet dras med.
Jurij Bezmenov som tidligere var KBG-spion, mintes hvordan han tok imot utenlandske "venner" i sitt arbeid. Programmet deres var delvis arrangert av den russiske etterretningstjenesten, og besøk i kirker, skoler, sykehus, førskoler, fabrikker med mer var avtalt på forhånd. De som var involverte, var kommunister eller i det minste politisk pålitelige og hadde blitt opplært til å "snakke med samme røst". Som et eksempel nevnte han at da det store, amerikanske tidsskriftet Look sendte journalister til Sovjetunionen på 1960-tallet, trykket de etterpå materiell som Den sovjetiske sikkerhetstjenesten hadde satt sammen, både bilder og tekst.
Politisk korrekthet har blitt presset fram av mange regjeringer og organisasjoner i Vesten.
Yuri Bezmenov sa at mange journalister, skuespillere og idrettsstjerner kan bli tilgitt for ikke å forstå virkeligheten da de besøkte Sovjetunionen. Han sa derimot at oppførselen til mange vestlige politikere var utilgivelig. De spredte løgner og ønsket samarbeid med sovjetkommunistene for sitt eget ryktes skyld og for egen vinning. De var moralsk korrupte, sa han.
Intellektuelle lar seg lett lure av radikale ideologier, noe som også er lagt merke til av forskere. I sin bok ”The Opium of Intellectuals” understreker den franske filosofen og sosiologen Raymond Aron at 1900-tallets intellektuelle kraftfullt kritiserte det tradisjonelle, politiske systemet, samtidig som de generøst tolererte eller lukket øynene for diktatur og drap i de kommunistiske landene. Han betegner venstreorienterte intellektuelle som har gjort verdslig religion av sin ideologi som hyklerske, tilfeldige og fanatiske.
Siden 1960-tallet har kommunismen engasjert seg i en storskala invasjon av utdanningssystemet i mange vestlige land. Det som er verre, er at mange unge som bombarderes med venstreorienterte medier og har fått en forenklet utdanning, bruker all sin tid på TV, dataspill, internett og sosiale medier og blir overfølsomme "snøfnugg". De er mennesker som mangler kunnskap, et globalt perspektiv, ansvarsfølelse, bevissthet om historien og evne til å håndtere motgang. De indoktrineres med kommunistisk eller kommunistinfluert tankegang av den eldre generasjonen, noe som forvrenger de referanserammene de senere bruker for å tolke nye fakta.
Kommunismen utnytter både gode og dårlige egenskaper hos mennesker for å lure dem. De virkelige agentene og representantene drives av egoisme og grådighet. Kommunismens ideologi utøver imidlertid en sterk tiltrekning på mange som bærer på en lengsel etter idealisme, altruisme og selvoppofrelse.
At så mange mennesker har kunnet bli forført av sosialismens og kommunismens løgner, har sin årsak i at menneskeheten har gitt opp sin åndelige tro på noe høyere og på at moralen dermed har blitt forvirret. Bare ved å gjenoppdage sin tro og høyne moralen kan menneskeheten beskytte seg mot påvirkning av kommunismens spøkelses.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
