1960-tallet var et veiskille i moderne historie. En strøm av motkultur som aldri tidligere var sett, feide over Vesten. Denne motkulturen var i noen henseender inspirert av marxistisk tenkning utviklet på vestlige universiteter og andre direkte ledet og påvirket av kommunistregimene i øst.
De unge deltakerne på 1960- og 70-tallets motkultur i USA og Vest-Europa ble motivert av ulike ting. Noen var imot Vietnamkrigen, andre kjempet for borgerrettigheter. En del tok til orde for feminismen, og andre kjempet for homofiles rettigheter. Dessuten fantes det et spekter av ulike bevegelser som motsatte seg tradisjon og autoritet og som hyllet seksuell frihet, hedonisme, narkotika og rockemusikk.
Målet med den vestlige kulturrevolusjonens var å ødelegge den kristne sivilisasjonen og den tradisjonelle kulturen. Dette internasjonale kulturskiftet virker uryddig og kaotisk på overflaten, men det kommer fra kommunismen.
Mange unge deltakere i denne motkulturen hadde tre idoler, "de tre M’er", nemlig Marx, Marcuse og Mao Zedong.
Herbert Marcuse var en av de viktigste medlemmene av Frankfurtskolen, en gruppe marxistiske intellektuelle med kobling til Det samfunnsvitenskapelige instituttet på Goetheuniversitetet i Frankfurt. Skolen ble grunnlagt i 1923, og medlemmene brukte såkalt kritisk teori for å angripe den vestlige sivilisasjonen og anvendte marxismen på kulturens område.
En av grunnleggerne var den ungarske marxisten György Lukács. I 1919 stilte han det berømte spørsmålet: "Hvem kan redde oss fra den vestlige sivilisasjonen?" Han utviklet ideen med å si at Vesten har begått folkemord mot all sivilisasjon og kultur den har støtt på. I 1935 flyttet Frankfurtskolen til USA og etablerte seg ved Columbia University i New York. Dette ga en åpning til å spre teoriene på amerikansk jord. Med hjelp fra andre venstreorienterte tenkere korrumperte de flere generasjoner av amerikansk ungdom.
Marcuse sine teorier ble en katalysator for den seksuelle frigjøringen. Han mente at undertrykkelse av menneskets natur i det kapitalistiske samfunnet hindret frigjøring og frihet. Derfor var det nødvendig å motarbeide alle tradisjonelle religioner, moral, orden og autoritet for å forvandle samfunnet til en utopi av grenseløs og ukomplisert nytelse.
Å strekke ut hånden i en fredshilsen er den beste måten å skjule at man snart kan starte en krig.
Marcuse sitt berømte verk "Eros og sivilisasjonen" har en viktig plass blant de mange verk som Frankfurterskolen produserte av to spesifikke årsaker. For det første kombinerer boken tanker fra Marx og Freud og forvandler Marx sin politiske og økonomiske kritikk til kulturell og psykologisk kritikk. Boken bygget også broer mellom Frankfurter-teoretikerne og de unge leserne og banet vei for det kulturelle opprøret på 60-tallet.
Marcuse sa: "Motkulturbevegelsen kan kalles en kulturell revolusjon, ettersom protesten rettes mot hele det kulturelle etablissementet, inklusive moralen i det nåværende samfunnet. ... Det er en ting vi kan si med fullstendig sikkerhet: Den tradisjonelle ideen om revolusjon og den tradisjonelle strategien for revolusjon har nådd sin veis ende. Disse ideene er gammeldagse .... Det vi må implementere, er en slags diffus og spredt tilintetgjørelse av systemet."
Få av de opprørske ungdommene kunne virkelig gripe de avanserte teoriene til Frankfurtskolen, men Marcuse sin oppskrift var enkel: vær antitradisjonell, antiautoritær, anti-moralsk. Seks, stoff og Rock`n roll, "make love, not war". Med dette ble det så lett å være revolusjonær at det ikke er vanskelig å forstå at mange unge mennesker ble tiltrukket av det.
Det må pekes på at selv om mange av de unge handlet på eget initiativ, ble mange av de mest radikale, amerikanske studentlederne i spissen for bevegelsen trent og manipulert av utenlandske kommunistiske krefter. For eksempel ble lederne av «Students for a Democratic Society» (SDS) på Cuba trent, ifølge FBI. En ekstrem utbryterfraksjon fra SDS, den såkalte «Weather Underground» som begikk terrorhandlinger, siterte direkte Det kinesiske kommunistpartiets nestleder, Lin Biao, og var åpent imot USA.
Akkurat som kulturrevolusjonen førte til irreversibel skade på den tradisjonelle, kinesiske kulturen, førte motkulturen til enorme omveltninger i Vesten. Den normaliserte mange subkulturer som tidligere hadde hørt til samfunnets utkant. Seksuell frigjøring, stoff og rockemusikk tæret raskt ned på ungdommenes moralske verdier.
For det andre skapte motkulturen en mal for kaotisk aktivisme, noe som i sin tur banet veien for den gaterevolusjonen som man tenkte skulle komme.
Etter at de som var unge på 1960-tallet avsluttet den aktivistiske delen av sine liv, kom de inn på universiteter og forskningsinstitutter, tok eksamener og doktorgrader og ble en del av hovedstrømmen i det amerikanske samfunnet. De tok med seg sitt marxistiske verdensbilde og sine verdier inn i utdanningssystemet, media, politikk og næringsliv og fremmet på denne måten en ikkevolds-revolusjon over hele landet. Lignende utvikling skjedde andre deler av vesten.
Fredsbevegelsen
I George Orwells bok ”1984” heter ett av Oceanias departement Fredsdepartementet. Det tar hånd om partiets militære saker. Den omvendte betydningen i selve navnet peker på en strategi som kommunister ofte anvender: Når ens styrke er dårligere enn fiendens, er den beste strategien å uttrykke et ønske om fred. Å strekke ut hånden i en fredshilsen er den beste måten å skjule at man ganske snart kan starte en krig. Sovjetunionen og andre kommunistland var og fortsetter å være dyktige utøvere av denne strategien, noe man anvender for å infiltrere Vesten.
Verdensfredsrådet ble grunnlagt i 1948. Den første lederen var den franske fysikeren Frédéric Joliot-Curie som var medlem av Det franske kommunistpartiet. Andre verdenskrig hadde akkurat tatt slutt, og USA var fortsatt det eneste landet som hadde produsert og testet en atombombe.
Sovjetunionen som hadde lidd enorme tap i krigen, fulgte energisk spørsmålet om verdensfred som en strategi for å avlede presset fra Vesten. Verdensfredsrådet ble kontrollert direkte av Den sovjetiske fredskommisjonen, en organisasjon koblet til Sovjetunionens Kommunistparti. De fortalte en verdensomspennende historie som gikk ut på at Sovjetunionen var et fredselskende land og fordømte USA som en hegemonisk krigsherre.
Sovjetunionen sponset et stort antall internasjonale organisasjoner og grupper som fagforeninger, ungdom, kvinner, journalister og vitenskapsmenn for å bakke opp Verdensfredsrådets påstander. "Verdensfred" ble en frontlinje i den kommunistiske PR-krigen mot den frie verden.
Den kjente sovjetiske dissidenten Vladimir Bukovsky skrev i 1982 at "medlemmer av den eldre generasjonen kan fremdeles huske marsjene, stormøtene og petisjonene på 1950-tallet.
... "Det er neppe en hemmelighet lenger at hele kampanjen ble organisert, gjennomført og finansiert av Moskva gjennom det såkalte Fredsfondet og det Sovjet-dominerte Verdensfredsrådet."
Målet med denne vestlige kulturrevolusjonen var å ødelegge den kristne sivilisasjonen.
Sovjetunionen drev sin "kamp for fred" i tre bølger under den kalde krigen som startet i begynnelsen på 1950-tallet. Det andre høydepunktet inntraff under antikrigsbevegelsen på 60- og 70-tallet. Ifølge vitnesbyrd fra Stanislav Lunev som var en tidligere GRU-offiser (Den sovjetiske militære etterretningstjenesten) som hoppet av til USA i 1992, investerte Sovjetunionen dobbelt så mye penger på antikrigspropaganda i Vesten som på militær og økonomisk bistand til Nord-Vietnam. Han sa at "GRU og KGB finansierte nesten alle antikrigsbevegelser og grupper i USA og andre land.
Den tredje store antikrigsbevegelsen kom i begynnelsen av 1980-tallet da USA plasserte mellomdistanseraketter med kjernevåpen i Europa. Fredsdemonstranter krevde at både Sovjetunionen og USA skulle begrense sine kjernevåpenarsenaler, men Sovjetunionen fulgte aldri noen internasjonale avtaler.
En studie som det amerikanske senatets justiskomite gjennomførte i 1955, viste at gjennom de 38 årene som hadde gått siden Sovjetunionen ble grunnlagt, hadde den skrevet under på nesten 1.000 bilaterale eller multilaterale avtaler med ulike land verden over, men brutt nesten alle løfter og overenskomster som var inngått. Studiens forfattere noterte at Sovjetunionen trolig var den minst pålitelige, større nasjon i verdenshistorien.
Borgerrettighetsbevegelsen i USA
Kommunister forsøkte også å kuppe den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen som kjempet for likestilling for fargede. På 1920-tallet oppdaget det kommunistiske «Workers Party» det store potensialet for revolusjon blant fargede amerikanere. De ønsket å se en sovjetisk "svart republikk" midt i det amerikanske sør der en stor del av den fargede befolkningen bodde. En kommunistisk propagandahåndbok som ble publisert i 1934, ”The Negroes in a Soviet America” fremsatte tanken om en kombinert raserevolusjon i sør med en proletarisk revolusjon over hele landet.
Deler av borgerrettighetsbevegelsen i USA på 1960-tallet fikk støtte fra borgerrettighetspartiene i både Sovjet og Kina. De mest voldelige organisasjonene innen bevegelsen for de fargedes rettigheter, slike som «Revolutionary Action Movement» og Maoist Black Panthers», ble alle støttet av eller var under direkte påvirkning av Det kinesiske kommunistpartiet.
Black Panthers tok både form og lære fra forbildet deres som var Det kinesiske kommunistpartiet. Maos "lille røde" var obligatorisk lesing for alle medlemmer. Akkurat som Det kinesiske kommunistpartiet, tok Black Panthers til orde for en voldelig revolusjon. En av lederne, Eldridge Cleaver, spådde i 1968 en terrorbølge, vold og geriljakrig. På mange møter viftet deltakerne med Maos lille røde. Rødehavet som ble dannet, var slående likt de scenene som kunne sees i Kina i samme periode.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
